| Den hellige Johanna Jugan (1792-1879) |
Den hellige Johanna Jugan (fr: Jeanne) ble født den 25. oktober 1792 i den lille fiskerlandsbyen Petites Croix ved Cancale i departementet Ille-et-Vilaine i regionen Bretagne i Nordvest-Frankrike. Hun var den sjette av åtte barn av den fattige fiskeren Joseph Jucan og hans hustru Marie Horel og ble døpt samme dag. Familiens navn var egentlig Jucan, det var Johanna selv som senere forandret det til Jugan. Tidlig mistet hun en bror og to søstre, og allerede som seksåring mistet hun faren, som ble borte på havet i 1798. Deretter oppdro moren den store familien alene.
Revolusjon og krig gjorde Johannas barndom til et antiklerikalt mareritt. Men i likhet med de fleste bretonere forble familien trofaste katolikker. Etter konkordatet mellom Napoleon og pave Pius VII (1800-23) i 1802 ble kirken i Cancale gjenåpnet for gudstjenestebruk, og Johanna mottok sin første kommunion. I 1810 begynte hun å arbeide som kjøkkenhjelp hos viscountesse de la Choüe i Mettrie-aux-Couettes i landsbyen Sainte-Colombe, ikke langt fra hjemstedet. Viscountessen var en varmhjertet og from kvinne, og hun tok Johanna med seg når hun tok seg av fattige og syke på sin egen eiendom.
To ganger fikk Johanna tilbud om ekteskap, men begge gangene avviste hun frieriene. Spesielt da en matros ba om hennes hånd i 1816, sa hun til moren: «Gud ønsker meg for seg, han ønsker meg til et verk som ennå ikke er grunnlagt». I 1817 begynte Johanna som sykepleier i hospitalet Rosais i Saint-Servan, og hun arbeidet hardt i denne fysisk krevende jobben. I denne tiden ble hun medlem av den hellige Johannes Eudes' (1601-80) tredjeorden i «Selskapet for den beundringsverdige mors hjerte» (Société du Coeur de la Mère admirable). I 1823 aksepterte hun et tilbud fra en frøken Lecoq om å bo hos henne, ikke så mye som tjenestejente, men mer som venninne og medarbeider. Sammen med denne fromme frøkenen oppsøkte hun hver dag i femten år fattige syke for å bistå dem. De underviste også unge i katekismen inntil frøken Lecoq døde den 27. januar 1835.
I 1837 leide den 45-årige Johanna sammen med sin 72-årige venninne Françoise Aubert en del av et beskjedent hus i Saint-Servan. Françoise tjente til livets opphold ved å spinne, mens Johanna hjalp til i husene rundt omkring. I 1839 sluttet Johanna å arbeide for å vie resten av sitt liv til de fattige. Hennes daværende arbeidsgiver, M. Leroy, prøvde å overtale henne til å bli og lovet henne høyere lønn og kortere arbeidstid. Men hun sto fast ved sin beslutning, og det endte med at han ga 3.000 franc til hennes arbeid. Dette var en meget høy sum på den tiden.
Kvinnene fortsatte å gå og besøke de fattige syke, men nå når de hadde et eget hus, kunne de også ta til seg noen for pleie. Vinteren 1839 ble den første kvinnen tatt inn, nemlig den halvt lammede, blinde enken Anne Chauvin. Hun var blitt pleid av sin søster, som imidlertid var havnet på sykehus, og hun var i en desperat situasjon. Johanna ga henne sin egen seng og klatret selv opp på loftet for å sove. Med dette ble grunnsteinen lagt til Johannas senere kongregasjon, og den regner 1839 som grunnleggelsesåret.
Da Johanna i tillegg til de fattige syke også tok inn gamle syke, sluttet flere kvinner seg til henne som medhjelpere, og disse dannet grunnstammen i den nye kongregasjonen sammen med Johanna selv og Françoise Aubert. Den første var den attenårige foreldreløse Virginie Trédaniel, og senere kom hennes venninne Marie Jamet. Da de tok inn den andre eldre kvinnen, var det Virginie som ga fra seg sengen og klatret opp på loftet for å sove sammen med Johanna. For å sørge for det nødvendige underhold for dette lille søsterfellesskapet, ble det begynt å samle inn almisser. Det skulle bli et karakteristisk trekk ved kongregasjonen.
Johannas fellesskap fikk navnet «De fattiges små søstre» (Petites Soeurs des Pauvres – PSDP). Hun skrev en enkel regel for den nye kvinnekommuniteten, og selv tok hun ordensnavnet sr. Maria av Korset (Soeur Marie de la Croix). Likevel fortsatte folk å bruke hennes opprinnelige navn, og det var under dette navnet hun ble kjent i området. Sommeren 1841 trengte søstrene mer plass, så de leide en forlatt låve nær havnen i Rue La Fontaine, hvor de kunne ta imot tolv personer. Men låven ble også snart for liten, så med hjelp fra de mange som ga små og store bidrag, kunne de kjøpe det tidligere klosteret for kongregasjonen «Døtre av Korset». Det var blitt konfiskert av myndighetene da ordenene ble oppløst. Bygningene var i god stand, men de trengte en rekke reparasjoner. Disse ble foretatt ved hjelp av frivillig arbeid fra mennene i byen. I 1843 tok Johanna og hennes søstre seg av 44 eldre kvinner og en forlatt sjømann. Snart kom det også andre menn.
I 1842 ble Johanna valgt til superior for fellesskapet, som mer og mer tok form av en kongregasjon. Ved hennes side sto to prester, nemlig sekretæren og senere provinsial for «De barmhjertige brødre av St. Johannes av Gud», p. Felix Masson, som ga den kommende søsterkongregasjonen mye av sin ordens spiritualitet, og kapellanen Auguste Le Pailleur av Saint-Servan, som var til stor hjelp for søstrene.
Johanna levde et liv av eksemplarisk og heroisk evangelisk nestekjærlighet, identifiserte seg med og tigget for de forarmede og forlatte, spesielt de gamle. Hun sa: «Det er så fantastisk å være fattig, å ikke ha noe, og å forvente alt av Guds gavmildhet». Hun stolte ubetinget på Guds forsyn, men tillot ikke denne tilliten å dempe sin entusiasme i arbeidet for de forsømte gamle eller å hindre sitt fromhetsliv, som var basert på lange perioder av stille bønn, hyppige messebesøk og kommunion samt meditasjoner over rosenkransens og korsveiens mysterier.
Johanna var klar over de gamles spesielle lengsel etter respekt og kjærlighet, deres behov for å være ønsket og deres lengsel etter en grad av privatliv og frihet. Hun prøvde så langt hennes tid strakk til å sørge for noe som minnet om familiehjem hvor deres fysiske, følelsesmessige og åndelige behov kunne dekkes mer passende enn i det eksisterende tilbudet, noe som er like nødvendig i dag. I 1845 fikk hun en pris fra Det franske akademi for sitt arbeid med å hjelpe de fattige. Selv frimurerne ga henne en medalje, men den fikk hun smeltet om og brukte gullet til å få laget en kalk.
Selv om p. Auguste Le Pailleur hadde vært til stor hjelp for søstrene, begynte han å forfalske kongregasjonens historie, og til slutt fremstilte han seg som dens grunnlegger og tillot seg alt for stor innflytelse på dens ledelse. Da Johanna i 1843 ble gjenvalgt til superior for den lille kongregasjonen, erklærte p. Pailleur valget for ugyldig og innsatte den 23-årige Marie Jamet som superior. Den 51-årige Johanna fikk bare ansvaret for innsamlingen av almisser og ble nektet å delta i ledelsen av kongregasjonen hun selv hadde grunnlagt.
I 1846 etablerte Johanna et nytt hjem i Rennes, og snart ble et tredje hus åpnet i Dinan, i et tidligere fengsel som var bygd inn i bymuren. Sommeren 1851 var det over hundre søstre, og ti hus var blitt åpnet for fattige eldre. Allerede i slutten av samme år var det femten hus og 300 søstre som tok seg av 1.500 eldre og syke fattige. I 1852 måtte Johanna trekke seg tilbake til moderhuset og novisiatet, som først var i Rennes, men fra 1856 i La Tour Saint-Joseph (St. Pern). I 27 år aksepterte hun ydmykt og uten protester sin tilbaketrukkethet fra det arbeidet hun skattet så høyt. Men for novisene var hun i hele denne tiden legemliggjøringen av kongregasjonens ideal. Mange av de unge søstrene som bodde sammen med Johanna mot slutten av hennes liv, visste ikke at den fredelige gamle søsteren som de elsket så høyt, i virkeligheten var grunnleggersken av deres orden.
Instituttet fikk biskoppelig approbasjon i 1852 og foreløpig pavelig approbasjon i 1854. Den 1. mars 1879 fikk kongregasjonen sin definitive approbasjon av pave Leo XIII (1878-1903). Da var det 117 hus, 2.400 søstre og rundt 4.000 eldre, og kongregasjonen hadde bredt seg til England (1851), Belgia (1853), Spania (1863), Irland, Amerika, Nord-Afrika (1868), Italia (1869) og Malta (1878). I september 1885 kom kongregasjonen til Sør-Amerika og foretok en første grunnleggelse i Valparaíso i Chile, og derfra ekspanderte den senere.
Johanna døde den 29. august 1879 i La Tour Saint-Joseph, 86 år gammel. Hun ble gravlagt på kirkegården ved moderhuset. Hun ble saligkåret den 3. oktober 1982 av pave Johannes Paul II (1978-2005). Den 6. desember 2008 undertegnet pave Benedikt XVI et dekret fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjenner et nytt mirakel på hennes forbønn. Hun ble helligkåret sammen med fire andre den 11. oktober 2009 i Peterskirken i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 29. august. I dag finnes det rundt 4.400 søstre i 30 land på fem kontinenter.