Den hellige Johannes (ru: Ivan; Иван) og hans bror Theofilos (Theophilus; ru: Feofil; Феофил) levde på slutten av 1000-tallet og begynnelsen av 1100-tallet og ble begge munker i De nære hulene i Huleklosteret i Kiev, nå hovedstaden Kyjiv i Ukraina.
Huleklosteret ble grunnlagt i 1051 av den hellige Antonios Petsjerskij (983-1073). Klosteret ligger på en bratt skråning på vestbredden av elven Dnjepr sør for dagens bysentrum, og består av et forgrenet system av huler og underjordiske kirker. Klosteret består av to områder. Den eldste delen kalles nå «Nedre lavra» eller «De fjerne hulene». Da Antonios i 1057 trakk seg tilbake til en nærliggende hule hvor han gravde seg en ny celle, ble dette starten på «Øvre lavra» eller «De nære hulene» (ru: Blizjnie pesjtsjery), som også kalles St. Antonios-hulene. De fjerne hulene kalles også St. Theodosios-hulene etter klosterets andre hegumen, den hellige Theodosios Petsjerskij (ca 1008-74). I 1926 stengte sovjetregjeringen Huleklosteret, og først i 1992 vendte de ortodokse munkene tilbake.
De to brødrene elsket hverandre så høyt at de ba klosterets graver, den hellige Markus, om å gjøre klar en dobbelgrav til dem slik at de kunne gravlegges side ved side. De tre hellige, Markus graveren, Theofilos og Johannes, nevnes i Huleklosterets Paterikon.
Mange år senere var den eldste av de to brødrene, Theofilos, bortreist på et monastisk ærend. Mens han var borte, ble broren Johannes syk og døde. Flere dager senere kom Theofilos tilbake og gikk sammen med brødrene for å se på brorens lik. Sa han så at han lå på det høyeste stedet i dobbeltgraven, ble han indignert på Markus og sa: «Hvorfor la du ham på min plass? Jeg er eldre enn ham».
Graveren Markus bøyde seg ydmykt for Theofilos og ba om tilgivelse. Deretter vendte han seg mot den døde og sa: «Reis deg og gi plass til din eldre bror og legg deg på den andre plassen». Og den døde mannen beveget seg til den lavere plassen i graven. Da Theofilos så dette, falt han på kne foran Markus og ba om tilgivelse. Huleboeren Markus sa til Theofilos at han burde være bekymret for sin egen frelse, ettersom han snart ville følge sin bror.
Da Theofilos fikk høre dette, ble han vettskremt og bestemte at han snart ville dø. Han ga bort alt han eide og beholdt bare kappen, og hver dag ventet han bare på sin dødstime. Ingen var i stand til å stanse hans tårer eller til å friste ham med smakfull mat. Tårer var hans brød både dag og natt (Sal 41 (42), 3). Gud innvilget ham enda flere år for bot, som han tilbrakte med å faste og klage. Han ble til og med blind på grunn av sin kontinuerlige gråt.
Markus forutså sin dødstime og sa til Theofilos at han snart ville forlate dette liv. Theofilos tryglet ham om enten å ta ham med seg, eller å gi ham synet tilbake. Markus sa til Theofilos: «Ønsk deg ikke døden, den skal komme til sin tid selv om du ikke ønsker den. La dette være tegnet på din forestående død: tre dager før du forlater denne verden, vil du få synet tilbake». Den helliges forutsigelse slo til, og Theofilos' lik ble plassert i Antonios-hulene i graven sammen med broren Johannes, nær relikviene av Markus.
Alle tre feires den 29. desember. I tillegg feires de den 28. september, som er synaxis (= fellesfest) for de hellige fra «De nære hulene» i Huleklosteret i Kiev. I tillegg feirer Den ortodokse kirke på andre søndag i fastetiden en «Synaxis for alle de monastiske fedre i Huleklosteret».