Åpenbart var han en svært gløgg gutt, og han ble tatt hånd om av en vever ved navn Matthias Thaler, som i 1862 tok ham med til katedralbyen Brixen/Bressanone og skrev ham inn på en tyskspråklig grunnskole der for å lære «ordentlig tysk». Han overtalte flere vennlige kvinner til å sørge for kost og losji for gutten. Etter to år flyttet han til den keiserlige latinskolen som ble drevet av korherrene fra Neustift, mens han fikk losji på gutteseminaret Kassianeum. Fra latinskolen fikk han et stipend til korskolen ved katedralen, hvor han sang solo.
Raskt tilegnet han seg latin, italiensk og litt fransk i tillegg til tysken, og han fullførte skolen med utmerkelse i 1872. Han begynte straks på bispedømmets seminar, hvor han gikk i fire år. Den gang hersket fyrstebiskop Vinzenz Gasser, som den salige pave Pius IX (1846-78) på Første Vatikankonsil hadde kalt en «konsilets søyle». Josef ble presteviet den 25. juli 1875 i seminarkirken zum Heiligen Kreuz i Brixen. Den 5. august feiret han sin første messe på hjemstedet.
Hans første utnevnelse var den 29. september 1876 til prest og folkeskolelærer i sognet St. Martin i Gadertal, tolv kilometer fra hjembyen, og der gjorde han seg snart bemerket for sin uuttømmelige vennlighet og kvaliteten på sine prekener og sin undervisning. Men han fant livet der for enkelt, og allerede på seminaret hadde han begynt å tenke alvorlig på utenlandsmisjonen som levemåte. I bispedømmets meldingsblad fant han plutselig en artikkel om det nylig åpnede misjonshuset i Steyl i Nederland, og da tanken på misjonen ikke forlot ham, ba han om foreldrenes tillatelse til å verve seg som misjonær. Morens reaksjon var: «Så langt unna - og hvis de dreper deg, hedningene...».
Han skrev til den hellige Arnold Janssen, som kom til Bressanone for å treffe ham da han var på vei til Roma. Josef ble ikke umiddelbart begeistret for den nøkterne nordtyskeren, som imidlertid straks skaffet tillatelse fra biskopen til å ta ham med til Steyl. Den august 1878 tok han farvel med sin menighet, og den 27. august kom han til Steyl og gikk inn i kongregasjonen Arnold Janssen hadde grunnlagt, «Det guddommelige ords selskap» (Societas Verbi Divini - SVD), som kalles Steyler Misjonsselskap, Steyler-misjonærer eller Verbitter. I Steyl fant han forholdene kaotiske, men atmosfæren var full av entusiasme. Han skrev: «Å bli misjonær er ikke et offer jeg gjør til Gud. Det er en nåde han gir meg!»
Sent på høsten ble det bestemt at kongregasjonens første misjonsland skulle bli Kina, og Josef begynte å lære kinesisk. Den 2. mars 1879 var Arnold Janssen i stand til å utstyre de to første ordensprestene med misjonskorset og sende dem til Kina: Josef Freinademetz og Johann Baptist von Anzer. De skulle assistere biskop Raimondi i Hong Kong, som var den som først hadde oppmuntret Arnold til å grunnlegge et misjonsseminar. Ved deres avreise holdt Arnold en preken hvor han fortalte de to at de ikke visste hva som ventet dem i Kina, men han oppmuntret dem til å «møte den ukjente fremtiden med tillit. I denne mørke natten vil dere gå hånd i hånd med en kjærlig Gud, og våre bønner vil følge dere».
Keiser Franz Josef av Østerrike ble bedt om å dekke reisekostnadene til Kina, og han gikk med på å betale en del av dem. De to misjonærene dro via Kaldenkirchen og Abtei, hvor Josef traff sine foreldre og søsken for siste gang, til Roma, hvor de mottok pave Leo XIIIs (1878-1903) velsignelse på veien. De la den 15. mars ut fra Ancona på et dampskip og nådde Hong Kong den 20. april 1879.
Biskop Raimondi ville gjøre p. Josef til leder for misjonen, slik at han senere skulle bli biskop der når misjonen ble autonom, men Josef knelte ned for ham og tryglet om å få slippe dette oppdraget, og han nektet å forlate rommet før biskopen hadde innvilget hans bønn. Dermed var det p. Anzer som i stedet ble lederen. I Hong Kong studerte de først Kinas språk og kultur. Josef hadde studert kinesisk i Nederland, men fant ut at han måtte begynne på nytt og lære en annen dialekt.
Den opprinnelige jesuittmisjonen som var startet av Adam Schall i 1622, hadde ved forfølgelser blitt redusert til 158 katolikker av provinsens tolv millioner innbyggere. De fleste av dem bodde nær landsbyen Puoli, hvor de kom i mars 1882. De to misjonærene satte i gang byggingen av et kapell der, og to andre sluttet seg til dem. De delte oppgavene mellom seg, og Josef tilbrakte det meste av tiden som omvandrende predikant. Han gikk i kinesiske klær og ble glad i bøndene, som han hovedsakelig forkynte for. Han holdt seg unna overklassen med sine konkubiner og opiumsavhengighet, i motsetning til tidligere misjonsfremstøt. Josef fant at det var stor interesse for utlendinger, men liten vilje til å holde fast ved en ny tro. Men han fortsatte, og antallet katekumener økte gradvis. I 1888 hadde han tusen stykker spredt over tretti landsbyer og kunne skrive en rapport fra sin misjon med tittelen «Nådens triumf». Innen fire år behersket han kinesisk godt nok til å trykke et bind med prekener på kinesisk som en hjelp for nye misjonærer.
Alle utenlandske misjonærer var den gangen under fransk beskyttelse og deres stilling forverret seg da det brøt ut krig mellom Frankrike og Kina. I 1890 tok Tyskland på seg ansvaret for å beskytte dem, men ikke før 15 kristne ble drept i Buoliang, som tilhørte misjonsområdet Sør-Shantung. I tillegg ble mange såret og mange flere tvunget til å flykte fra sine hjem da en lokal tjenestemann bestemte seg for å utrydde «europeernes religion».
Da Anzer i 1884 ble kalt tilbake til et generalkapittel i Steyl, utnevnte han Josef til administrator for misjonen i Sør-Shantung. Dette betydde at han måtte tilbringe det meste av tiden i Puoli. Julen 1885 fikk han høre at Anzer var blitt bispeviet, og da han i 1886 vendte tilbake til Puoli i en storslått prosesjon, utnevnte han Josef til provikar og superior for flere distrikter. Den 15. august 1886 avla han sine evige løfter. Han begynte igjen å reise rundt til sine elskede landsbyer en stund, men hans arbeid skiftet gradvis over fra misjon i første linje til å oppmuntre de andre misjonærene. Arnold Janssen utnevnte ham til «visitator», og han besøkte alle medlemmene av selskapet i misjonen sommeren 1896.
Både Josef og biskop Anzer så behovet for et innfødt presteskap og de startet å bygge et seminar. Josef ble betrodd opplæringen av de eldste studentene i et seminar som ble flyttet fra Puoli til det større senteret Tsining. De to første kinesiske studentene ble presteviet i 1896. Det ble kjøpt en bygning som retretthus og det ble innført en årlig retrett for alle misjonærer. I 1898 var Josef syk med strupekatarr og hadde en begynnende tuberkulose på grunn av den harde arbeidsbyrden og andre prøvelser. Så etter at biskopen og de andre prestene insisterte, ble han sendt til Japan for å hvile med håp om at han ville gjenvinne helsen. Han returnerte til Kina noe restituert, men ikke fullstendig helbredet.
Kinesisk hat mot utlendinger kokte over mot slutten av 1800-tallet, og krigen mellom Kina og Japan i 1894 førte til nye forstyrrelser, og de to verbittprestene Franz Nies og Richard Henle ble drept av det hemmelige «Big Knife Society» i Li Chia Chuang. Tyverier, angrep og mord fant sted, og mange av de nye kristne led martyrdøden. Tyskland, Frankrike og Russland benyttet urolighetene til å sikre seg større områder i landet. Omfattende forfølgelse, oppmuntret av keisermoren, brøt ut ved Bokseropprøret i 1900, selv om Sør-Shantung slapp relativt lett unna. Den kinesiske regjeringen arresterte mange utlendinger for å utvise dem. Da verbittene ble kjørt i kjerrevogner mot havnebyen Tsingtao (Qingdao), overtalte Josef kusken til å svinge inn på en sidevei. Der hoppet prestene av og gjemte seg i åkeren. I det samme område fant de en stor gruppe kristne, og de ba med dem hele natten. Noe senere ble deportasjonsordren trukket tilbake, og den modige presten var i stand til å vende tilbake til sitt misjonsarbeid. Men på grunn av den spente situasjonen avslo han invitasjonen fra Arnold Janssen til å komme til Steyl og feire ordenens 25-årsjubileum.
Josef klarte å gjenskape orden i Puoli. Han ble i 1900 utnevnt til førsteprovinsial for den kinesiske provinsen av SVD for syv år, og fikk et ry for samvittighetsfull oppmerksomhet til alle spørsmål som ble brakt til ham. Han var ansvarlig for det åndelige livet til misjonærene i sin provins, så han bygde et nytt retretthus i Taikia. Da bokseropprøret sluttet og vestliggjøringen begynte i Kina, ble kristne latt i fred og antallet konvertitter økte. Josef skrev hjem: «Til tross for forfølgelsene har vi hatt en innhøsting som aldri før».
Våren 1903 dro biskop Anzer til Europa enda en gang og etterlot Josef som sin vikar. Han tok opp residens i Yenchowfu. Dagen etter en audiens hos paven døde Anzer plutselig i Roma. Det ble allment antatt at Josef ville bli utnevnt til hans etterfølger som biskop, men han delte ikke dette synet - «en mitra passer ikke på en treskalle» - og det ble da også en annen som ble utnevnt, p. A. Henninghaus. I virkeligheten ønsket ikke Josef mer ansvar. Hans helse skrantet, og hans spesielle varemerke av fromhet og ydmykhet ble best utøvd i direkte kontakt med folket. Han skrev: «Jeg har blitt glad i kineserne, og jeg regner Kina og dets folk og deres språk som mitt hjemland... Jeg ville dø for dem tusen ganger... Jeg ønsker fortsatt å være kineser i himmelen».
I årene før sin død betraktet Josef den økende vestliggjøringen av landet som den viktigste trusselen mot misjonens suksess: «Den største svøpe for oss og for kineserne er hordene av moralsk fordervede europeere uten noen religion som svermer over hele Kina... Det er ingen tvil om at våre hedenske kinesere er hundre ganger bedre enn disse menneskelige utskuddene».
Så brøt det ut en alvorlig tyfusepidemi, og Josefs plikter og sykebesøk slet ham ut, og han fikk selv tyfus. På grunn av hans nedkjørte tilstand var datidens medisiner nytteløse. Han visste at han var døende og ønsket døden velkommen. Men han ønsket å bli gravlagt i kommunitetens kirkegård i Taikia, som var bispesetet. Som vanlig ba han ingen om hjelp, men kjørte selv til landsbyen i en eselkjerre. På veien stoppet han for å gi en siste instruksjon til de unge kateketene. Han ba dem om å huske den store eksaminasjonen Gud ville gi dem på slutten av deres liv. Deretter dro han videre til Taikia. Hans gamle venn, broder Ulrich, som møtte ham der, husket senere hans ord: «Herfra fører veien oppover». Få dager senere. etter utrettelig forkynnelse av Guds ord i rundt 30 år, døde han den 28. januar 1908 i Taikia [Taikiachwang] ved Sining i Sør-Shantung. Han ble gravlagt ved Korsveiens tolvte stasjon, og hans grav ble et valfartsmål for kristne. Ved hans død var antallet kristne i Sør-Shantung steget fra 158 til rundt 46.000.
En folkelig bevegelse for hans saligkåring startet i Tyrol rundt 1935. Josefs tidligere elev, kardinal Thomas Tien Ken Sin SVD (1890-1967), skrev til sakens visepostulator i 1947: «Av alle misjonærer i Kina vet jeg ikke av noen mer hellig enn pater Freinademetz. Han var allting for alle mennesker». Den apostoliske prosessen ble formelt åpnet den 22. juni 1951, og han ble saligkåret sammen med Arnold Janssen den 19. oktober 1975 av pave Paul VI (1963-78).
Den 16. februar 1987 ble den 24-årige japaneren Jun Yamada innlagt på sykehus i Nagoya, og han fikk diagnosen akutt leukemi med en svulst i ryggraden. Den 13. mars ble hans tilstand betraktet som håpløs, og man begynte allerede å gjøre seg tanker om hans begravelse. En verbittpater som tidligere hadde vært hans lærer, begynte da en bønnenovene til den salige Josef Freinademetz for å be om at hans tidligere elev ble helbredet. En annen prest fra samme orden feiret gjentatte ganger messe med samme intensjon.
Den 17. mars bedret mannens tilstand seg, den 19. mars fikk han bevisstheten tilbake og den 10. april viste prøver at kreften var fullstendig forsvunnet. Han fikk imidlertid en infeksjon på grunn av kroppens manglende motstandskraft, men fra juli fikk han gradvis kreftene tilbake, og den 30. september ble han utskrevet fra sykehuset som en frisk mann. Tilfellet ble undersøkt på bispedømmenivå, og den 10. desember 2002 slo legekommisjonen i Vatikanet fast at helbredelsen var rask, fullstendig, varig og vitenskapelig uforklarlig. Den 20. desember 2002 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som slo fast at denne helbredelsen var et mirakel på den salige Josef Freinademetz' forbønn.
Han ble helligkåret sammen med Arnold Janssen og Daniel Comboni den 5. oktober 2003 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 28. januar. Hos verbittene og i bispedømmene Innsbruck og Wien minnes han den 29. januar. 2. mars nevnes også som en minnedag.
Se en side med portretter og bilder.
Se en side med bilder.
Se en rikt illustrert side med biografisk materiale.