Den hellige Justus kom til England sammen med den andre gruppen romerske misjonærer som kom for å bistå erkebiskop Augustin i 601. I 604 ble han vigslet til den første biskop av Rochester. Sammen med erkebiskop Laurentius av Canterbury og biskop Mellitus av London skrev han til både de britiske og irske kristne og ba dem om å tilpasse sine skikker til de romerske. De utdragene av brevet som den hellige Beda den Ærverdige gjengir, viser at det ikke var spesielt taktfullt i ordlyden, og det ser også stort sett ut til å ha blitt ignorert.
I 616 ble det en hedensk reaksjon i Kent og Wessex etter kong Ethelberts død. Uten støtte fra den nye kongen, den hedenske Edbald, flyktet han til Gallia sammen med St. Mellitus, men vendte snart tilbake etter at den nye kongen hadde omvendt seg.
I 624 ble Justus den fjerde erkebiskop av Canterbury, etter Ss Augustin, Laurentius og Mellitus. Da pave Bonifatius V sendte ham palliet som tegn på hans erkebiskoppelige verdighet og myndighet til å konsekrere biskoper i England, skrev han om Justus' kjente trofasthet og årvåkenhet overfor Kristi evangelium.
Justus døde ca 627 og ble gravlagt som de andre tidlige erkebiskopene av Canterbury i St. Augustin-klosteret. Da kirken ble ombygd og betydelig utvidet på 1000-tallet, ble hans og de andre erkebiskopenes relikvier overført til et sted bak høyalteret. Goscelin skrev nå hans levnetsbeskrivelse. Justus og forfatterne av brevet til irene er nevnt i diptykene til det irske Stowe-missalet.
Hans minnedag er 10. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum.
Han kalles også St. Just, men den helgen av det navn som har fått viet to kirker i Cornwall, regnes vanligvis som å være fra samme familie som St. Cuby.