Den hellige Justus Ranfer de Bretenières (1838-1866)

82. Den hellige Justus Ranfer de Bretenières (fr: Just) ble født som Simon-Marie-Antoine-Just den 28. februar 1838 i Chalon-sur-Saône i departementet Saône-et-Loire i regionen Burgund (Bourgogne) i Frankrike. Dette var hjemmet til hans besteforeldre på morssiden. Han var sønn av dommeren De Bretenières (baron) og hans hustru Anne, som ikke bare var gode katolikker, men også gjorde mange nestekjærlige handlinger. Familien delte sin tid mellom slottet Bretenières (nå Bretenière) og villaen Saint-François de Sales i Rue Vannerie i Dijon.

Foreldrene var interessert i å gi sine barn en religiøs utdannelse og disiplin, og i 1851 ble Justus og hans yngre bror Christian overlatt til en ung lærer, abbé Gautrelet. Helt fra han var tre år gammel hadde unge de Bretenières en lidenskapelig lengsel etter å bli utenlandsmisjonær i Kina. Han uttrykte også til sin bror og til sin sogneprest sin lengsel etter å bli martyr. Justus var nervøs og følsom og følte fra tidlig alder en overdreven frykt for smerte, men hans dragning mot livet som misjonær presser ham til å trene for å tåle tretthet, varme og tørst, og under fjellturer i feriene pleide han å bære tung last.

I 1856 tok den attenårige Justus eksamen i Lyon, og han meldte seg på lisensiatstudier i litteratur. Men han var tiltrukket av utenlandsmisjonen, og etter råd fra sin skriftefar og sine foreldre begynte han i 1859 på seminaret Saint-Sulpice i Issy i Paris, hvor han tilbrakte to år med å studere. Han fikk embetene som organist og sykepasser. Han ble elsket og beundret av alle rundt ham.

I 1861 sluttet han seg til «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes – MEP) eller Missions Etrangères de Paris og begynte i september på deres seminar i Rue du Bac i Paris. Årene gikk med bønn, studier og arbeid. En av hans venner beundret ham så mye at han sa at De Bretenières kom til å bli helgen selv uten martyrium. Den 21. mai 1864 ble han presteviet. Han skrev til sin venn: «Be for meg om martyriets nåde».

Han måtte vente på ordren om å reise, for misjonæraspirantene ble holdt uvitende om sitt bestemmelsessted helt til siste øyeblikk. De måtte være forberedt på uansett å akseptere fra Guds hånd det oppdraget de ble sendt til. Det var til Korea han ønsket å reise, og han var fornøyd: «Lenge leve Korea, martyrenes land!», skrev han. Og faktisk hadde kristnes blod i nesten et århundre strømmet rikelig i Korea. Tre andre unge prester ble også tildelt Korea som misjonsmark sammen med ham. De skal ha vært svært glade over å kunne dra sammen med p. De Bretenières.

Den 19. juli 1864 gikk Justus og ni av hans medbrødre om bord på båten til Det fjerne Østen i Marseille. Etter opphold i Alexandria, Suez, Ceylon (nå: Sri Lanka) og Singapore nådde de Hong Kong, hvor de gjorde et opphold for å samle krefter. Det var i Hong Kong deres postering ble offisielt annonsert. De skulle dra til Mandsjuria for å vente på en sjanse til å komme inn i Korea. Den 28. oktober 1864 ankom de til en havn i Mandsjuria og ventet i seks måneder på en koreansk båt som skulle ta dem til Korea. Mens de ventet der, studerte de det kinesiske språk.

De ble smuglet inn i Korea i mai 1865. Kinesiske sjøfolk tok med seg misjonærene til øya Baengnyeong-do (Baengnyeongøya) på vestkysten av Korea, hvor de ble værende i tyve dager. Øya tilhører i dag Sør-Korea, men ligger utenfor kysten av Nord-Korea. Siden de båtene som den apostoliske vikaren, den hellige biskop Simeon Berneux sendte for å hente misjonærene, nådde ikke øya, så de flyttet med all sin bagasje til en liten koreansk seilbåt. Etter å ha lidd mye av stormene på et åpent dekk, kom de til Naepo i Chungcheong-do den 27. mai 1865.

Det var vanskelig for dem å kontakte biskop Berneux i Seoul. Imidlertid hjalp biskop Daveluy, som hadde gjemt seg i Naepo etter at hans hus var blitt brent ned, hjalp de nye misjonærene med å finne frem. P. De Bretenières møtte biskop Berneux i Seoul, og senere slo han seg ned i hjemmet til kateketen Cheong Ui-bae for å studere det koreanske språket inntil slutten av februar 1866. Han skjulte seg blant kristne i et svært spartansk rom og kom bare ut om natten, iført svarte sørgeklær fra topp til tå for ikke å bli gjenkjent, for kristne risikerte forfølgelser. Med hjelp fra en ung kristen klarte Justus, nå kalt Païk Chen Fou («pateren hvit som snø»), etter seks måneder å forstå og snakker det koreanske språket tilstrekkelig å preke og høre skriftemål.

Snart startet p. De Bretenières sin tjeneste. Han hørte rundt åtti skriftemål og døpte mer enn førti voksne. Han feiret også bryllup, tildelte ferming (konfirmasjon) og administreres den siste olje. Katekumener kom langveisfra, noen ganger 150 kilometer og mer, for å bli døpt eller motta kommunion.

I fengselet møtte han biskop Berneux og de hellige patrene Ludvig Beaulieu og Henrik Dorie, som ble torturert sammen med ham. De ble utsatt for shien-noum: Fangen ble bundet til en stol og slått på legger og føtter med en pinne med et trekantet tverrsnitt. Fire dager senere ble misjonærene ført frem for ulike fora. Etter hver undersøkelse ble kroppen skåret med en skarp stolpe på størrelse av en arm. Bundet til hver sin stol ettersom de var ute av stand til å stå, ble de dømt til døden og båret til Retterstedet i Saenamteo ved elven Han, rundt fem kilometer fra Seoul. Fire hundre væpnede soldater holdt publikum i sjakk.

P. De Bretenières ble betegnet som nummer to i hierarkiet etter biskopen og ble lagt på gulvet og fratatt klærne. Begge hans ører ble brettet og gjennomboret av en pil. Armene ble bundet bak på ryggen, og under dem ble det stukket en lang pinne. To soldater bar ham på en lang tur i spiral for å vise ham frem for forsamlingen. Deretter ble han satt på bakken, knelende med hodet bøyd fremover. På signal fra mandarinen utførte seks bødler en sirkulær dans hvor de svingte sine sverd og ropte rasende: «Døden! Døden!» Deretter hogg de med sine sverd. Ved det fjerde falt hodet. P. De Bretenières ble henrettet sammen med biskop Berneux og patrene Beaulieu og Dorie. Det skjedde den 8. mars 1866 (flere kilder sier 7. mars). Like før henrettelsen ba p. Justus de Bretenières om et glass vann for å slukke tørsten, men hans siste ønske ble avslått. Han var 28 år gammel.

Justus’ bror Christian, som også ble prest, klarte etter mange vanskeligheter med biskopen i Seoul, som ønsket å holde fast på disse relikviene, å få sin brors levninger sent hjem for begravelse i familiehvelvet sammen med sine foreldre. I dag hviler Justus de Bretenières relikvier i et skrin i koret i den gamle kirken i Bretenières. Justus har gitt sitt navn til kirken Saint-Just-de-Bretenières i sin hjemby Chalon-sur-Saône, kirken Saint-Just i Talant nær Dijon og kommunen Saint-Just-de-Bretenières i grevskapet Montmagny i Quebec i Canada.

Massakren av misjonærene ga opphav til en straffeekspedisjon mot regenten av Korea av en fransk flåtestyrke under kommando av kontreadmiral Pierre-Gustave Roze. Den fant sted fra 18. september til 12. november 1866. Franskmennene gikk i land på øya Gangwha, brente det kongelige palasset og plyndret biblioteket. De kongelige arkivene ble tatt som bytte og ble siden oppbevart i Nasjonalbiblioteket i Paris, men ble «lånt ut» permanent til Korea i 2011.

Justus Ranfer de Bretenières var blant de 24 som døde i forfølgelsene mellom 1861 og 1867 som ble saligkåret den 6. oktober 1968 av den ærverdige pave Paul VI (1963-78). 79 martyrer som døde mellom 1839 og 1846 var blitt saligkåret i 1925 av pave Pius XI (1922-39). Hele gruppen ble helligkåret den 6. mai 1984 på Yeouido Plaza (fra 1999 Yeouido Park) i Seoul av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005). Deres minnedag i den romerske generalkalenderen er 20. september.