Den 26. november 1860 mottok Maria Katarina sin første kommunion sammen med en gruppe elever av de dominikanske søstrene. Igjen var det festen for Jomfru Marias trolovelse, nøyaktog tolv år etter hennes dåp. I den dypt kristne familien ble hun utdannet i troen. I sin ungdom hadde hun vervet som president for Marias Døtre, noe som ble manifestert i hennes kjærlighet både til familien og til de syke og fattige.
I februar 1871 giftet hennes eldre søstre Joaquina og Cipriana seg i hjemmet til ekteparet Irigoyen. Familien er stor, og i huset i Calle Mercaderes 9 bor på denne tiden Juan Pedro Alejandrino (30), Norberto (24) og Maria Katarina (22). Alle var glad i hennes godhet, hennes karakter som var sterk og myk på samme tid, hennes utholdenhet og målbevissthet. Det virker alltid som hun var uten smerte, med en munter og sterk natur, klar til å ta imot alt med glede og hjelpe alle.
Under samme tak bodde også Doña Mercedes Irigoyen, en eldre søster av Don Tiburcio, og en bror av Doña Leonarda, «onkel José Luis», en dypt unormal og høyt elsket skikkelse i familien. Han hadde tid til alle og var utrettelig. I tillegg til oppmerksomheten for hennes egne fikk Maria Katarina likevel tid til å besøke sykehuset og forsiktig og bestemt ta med seg hjem klærne til syke, og der vaske og reparere dem etter behov.
I 1878 søkte hun om å bli opptatt i kongregasjonen Siervas de María, Ministras de los enfermos, «Marias tjenerinner i syketjenesten» (Institutum Servarum Mariae Infirmis Ministrantium – S.de M. eller SM) i Pamplona. Hun sendte søknaden til grunnleggeren, den hellige Maria Soledad Torres Acosta (1826-87), som hadde grunnlagt kongregasjonen i 1861.
Hun trådte inn den 31. desember 1881 i Pamplona og gjennomførte sitt novisiat i Madrid. Hun ble ikledd drakten den 12. mars 1882 og fikk ordensnavnet María de los Desposorios («Maria av trolovelsen»). Hun avla sine midlertidige løfter den 14. mai 1883 og evige løfter den 15. juli 1889. Hun forble i den spanske hovedstaden til sin død.
Som Marias tjenerinne utførte hun utrettelig veldedighet og tjente de syke i gjentatte epidemier av kolera, tyfus og kopper som disse årene herjet i Spania samt influensaen i 1890. Hun viste all sin hengivenhet til de syke uten frykt for smitte. Hun ga betingelsesløst til dem som trengte det, i og utenfor klosteret. Hun tok seg tid til alt og opprettholdt hele livet en grenseløs kjærlighet til eukaristien og tilbrakte lange timer i tilbedelse.
I 1913 fikk hun diagnosen tuberkulose i skjelettet, og etter langvarig lidelse som hun akseptert med full tillit i Guds hender og et utbredt ry for hellighet, døde hun den 10. oktober 1918 i Madrid.
Hennes saligkåringsprosess ble igangsatt den 14. februar 1962 i pontifikatet til den hellige pave Johannes XXIII (1958-63). Den 30. mars 1981 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 2. april 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Prosessen for mirakelet fant sted i bispedømmet Santa Cruz de la Sierra i Bolivia og gjaldt en mirakuløs helbredelse, raskt og uten følgetilstander, av et tilfelle av vannhode forårsaket av et subduralt hematom som ble ytterligere komplisert med hjernehinnebetennelse, cerebral anoksi, blødning og hjerneslag.
Hun ble saligkåret den 29. oktober 2011 i katedralen La Almudena i Madrid. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hennes minnedag er dødsdagen 10. oktober.
Kilder: siervasdemariacastilla.com, siervasdemaria.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 30. oktober 2011