Den hellige Inger står i den gamle norske kalenderen under 26. februar, noe som gjør at Inger og Ingjerd har navnedag den dagen:
«Den noe uklare St. Inger (Ingardis) skal være en fransk prinsesse, som giftet seg med en spansk prins og omvendte ham til kristendommen. Det oppsto strid mellom konge og prins, og prinsen ble martyr og fant sitt rike hos himmelens konge.» (Kaas)
Det er bare en person dette kan være snakk om, nemlig den frankiske prinsessen Ingundis (Ingonde, Ingunth, Indegundis) (567-85), datter av kong Sigebert av Austrasia (561-75) og hans hustru, den berømte og beryktede dronning Brynhilda (d. 613). Hun var oppkalt etter sin bestemor, kong Klotar Is første hustru, noe som gjør at de to lett blir forvekslet. Hun ble som tolvåring i 579 giftet bort til den hellige prins Hermenegild, sønn av den mektige arianske visigotiske («vestgotiske») kongen Leovigild (568-86) og hans første hustru, Theodosia.
Etter Theodosias død hadde Leovigild giftet seg med Gosvinda (Goiswintha, Goesintha), enke etter hans bror og forgjenger som konge, Athanagild. Gosvinda og Athanagild var foreldre til dronning Brynhilda og dermed besteforeldre til Ingundis. Gosvinda var dermed både Ingundis' bestemor og hennes «stesvigermor», samtidig som hun var Hermenegilds tante. Ingundis og Hermenegild skal ha fått tre sønner, men vi kjenner bare til Athanagild (f. 580).
Politisk var kong Leovigild fornøyd med dette ekteskapet, ettersom det skapte et tettere bånd til frankerne, og han trengte deres støtte for sitt mål om å konsolidere sin makt i Spania. Og selv om Ingundis var katolikk, brydde kongen seg mindre om trosspørsmål enn om maktspørsmål, så han aksepterte Ingundis. Men Gosvinda var en fanatisk arianer og krevde at hun gikk over til arianismen. Da hun nektet, grep den rasende Gosvinda henne etter det lange håret, slo henne umenneskelig i bakken og sparket henne til hun var dekket av blod. Til slutt ga hun ordre om at svigerdatteren skulle kles av og kastes i et basseng eller en fiskedam.1
For å få en slutt på de hyppige sammenstøtene ved hoffet som skyldtes Ingundis' katolske religion, bestemte Leovigild seg for å sende bort Hermenegild og hans hustru, så han overdro til ham en del av provinsen Baetica med Sevilla i Andalucía som hovedstad. Men denne forflytningen skulle vise seg å bli av avgjørende betydning for Hermenegild. For i Sevilla hadde den hellige Leander av Sevilla (Leandro) vært erkebiskop siden 579.
Ingundis holdt trofast fast ved sin katolisisme, og hun ble åndelig styrket av erkebiskop Leander. Stemorens behandling av hans brud gjorde at Hermenegild langsomt ble overbevist om at Ingundis ble forfulgt på grunn av den guddommelige sannhet. Hun hadde så stor innflytelse på sin ektemann at han snart erkjente sin villfarelse. Han fikk undervisning av erkebiskop Leander og gikk over til den katolske tro. En gang faren var borte, benyttet Hermenegild anledningen til offentlig å avsverge sin arianske vantro.
Den rasende Gosvinda satte Leovigild opp mot Hermenegild, som fratok sønnen kongetittelen og truet med at hvis han ikke straks vendte tilbake til den arianske tro, ville han ta fra ham hans eiendeler, hans hustru, ja til og med livet. Men Hermenegild lot seg ikke skremme, og han reiste opprørsfanen mot faren i 582. Han ble anerkjent som konge av flere viktige byer og sendte erkebiskop Leander til Konstantinopel for å få støtte og militær hjelp. Da det ikke kom noe ut av dette, henvendte Hermenegild seg til kommandøren for den lille romerske hæren i Spania, som fortsatt kontrollerte en landstripe ved Middelhavet.
Hermenegild overga sin hustru og sønnen Athanagild i kommandørens varetekt, men han viste seg som en forræder og overga Ingundis og hennes sønn til prinsens fiender. Ingundis flyktet da i retning Gallia, men hun ble tatt av bysantinerne. Etter Hermenegilds død ble hun satt på et skip til keiserhoffet i Konstantinopel, men underveis døde hun i Kartago senere i 585, bare atten år gammel. Sønnen Athanagild (f. 580) kom imidlertid frem til Bysants. En austrasisk delegasjon reiste i 586 til Bosporos for å få løslatt prinsen, men keiser Maurikios (582-602) forble hard og insisterte på at frankerne skulle oppfylle sine forpliktelser i henhold til den allianseavtalen de tidligere hadde forhandlet frem. Kildebert brøt da med langobardene, brøt sitt kongelige ord og annullerte søsterens forlovelse med deres konge Authari. Ingundis sønn Athanagild ble da overlatt til bestemoren Brynhilda. Han giftet seg senere med Flavia Juliana, en slektning av keiser Maurikios.
Kong Leovigild dro i 584 med en stor hær mot sønnen og beleiret ham i et helt år i Sevilla, som var hovedstaden i Hermenegilds lille rike. Til slutt overga han seg og kastet seg for farens føtter. Han ba inderlig om farens tilgivelse, selv om han erklærte at han ikke kunne forlate sin tro. Faren omfavnet ham, og det er ingen grunn til å tro at forsoningen ikke var ekte. Kongen synes å ha gitt sin eldste sønn noe av hans rang tilbake. Men det lyktes Gosvinda å hisse opp kong Leovigild mot sønnen igjen.
Leovigild lot da sønnen fratas de kongelige klær, la ham i lenker og førte ham i fengsel i Tarragona sør for Barcelona. Han var nå ikke lenger anklaget for forræderi, men for kjetteri. Da påskefesten kom, sendte kongen en ariansk biskop til sønnen i fengselet for å tilby benådning hvis Hermenegild mottok den hellige kommunion av hans hender. Prinsen avviste dette urimelige kravet, selv om han visste at hans liv sto på spill. Kongen fikk da et av de voldsomme raserianfallene han var beryktet for, og han sendte straks soldater til fengselet for å drepe sønnen. De halshogde prinsen med en øks i full offentlighet. Dette skjedde i Tarragona påskeaften den 13. april 585. Den hellige martyren ble bisatt i Sevilla.
Siden har han vært æret som martyr i den spanske Kirken med minnedag 13. april.
- 1
- Edward Gibbon, The Decline and Fall of The Roman Empire, bind 3, kapittel 42