Skytshelgen for Toledo
Den hellige Ildefons (Ildefonso) ble født ca 607 i Toledo i Spania i en spansk adelsfamilie. Han studerte antagelig delvis i Sevilla under den hellige Isidor av Sevilla, selv om det ikke finnes avgjørende bevis for dette. Han lengtet etter å bli munk, men familien satte seg mot dette. Likevel avla han som ung mann løftene i klosteret S. Cosma y Damián i Agli (Agalia) på Tagus ved Toledo. Han ble diakonviet omkring 630, og ca 637 ble han presteviet. Han grunnla personlig et nonnekloster like ved og utstyrte det, noe som antyder at han var svært velstående. De andre munkene anerkjente hans dype spiritualitet og visdom ved å gjøre ham til sin abbed ca 650. Som abbed deltok han på synodene i Toledo i 653 og 655.
I 657 døde hans onkel, den hellige erkebiskop Eugenius av Toledo, og han ble valgt til å etterfølge sin onkel som erkebiskop. Han utførte sine oppgaver som erkebiskop med klokskap og hellighet inntil sin død. Han var ansvarlig for den enhetlige ordningen av den spanske liturgien.
Ildefons levde og virket i en tid da Kirken i Spania opplevde en relativt blomstrende periode, både når det gjaldt maktmessig, intellektuell, åndelig og pastoral utvikling. På alle disse områdene ga Ildefons viktige bidrag. Denne utviklingen var begynt da den vestgotiske kong Reccared omvendte seg i 587 og tok sitt kongerike med seg fra den arianske til den katolske tro. Denne nasjonale konversjonen ble proklamert på det tredje konsil i Toledo i 589, som erklærte Reccared å være en ny Konstantin. Og i liket med Konstantin kan hans omvendelse også ha vært like mye politisk som religiøst begrunnet.
Under Reccareds etterfølgere kom det i stand en bemerkelsesverdig fusjon mellom kirke og stat med tyngdepunkt i Toledo, den eneste kongelige byen i vest som også var den kirkelige hovedstaden. Byens dominans i kirkelige saker økte under Ildefons, slik at nabobiskopene var forpliktet til å avlegge ad limina-besøk og retten til å innkalle nasjonale konsiler ble reservert til erkebiskopen av Toledo, men det var kongen som satte dagsordenen. Toledo har vært den kirkelige hovedstaden i Spania til denne dag.
I Ildefons' pontifikat ble det en økende gjensidig avhengighet mellom kirke og stat. På konsilet i 653 hadde verdslige stormenn fått rett til å delta i konsilets avgjørelser og signere dets vedtak. Men dette betydde også at konsilene hjalp til med å skape statens juridiske og etiske karakter - en situasjon som skulle oppstå igjen i kritiske faser av senere spansk historie. Biskoper deltok i valg av konge, og benådningen av opprørere og publiseringen av lover ble foretatt av blandede kirkelige og verdslige kommisjoner. På denne måten hjalp Ildefons til med å innlede et "middelaldersk" konsept for Kirken og politikken som var langt forut for sin tid.
Ildefons var også musiker og en stor forfatter som satte sitt preg på kirken i Spania, men dessverre har bare fire av hans verker overlevd. Som en del av sin pastorale oppgave var Ildefons opptatt av utdannelsen av det alminnelige legfolket, i motsetning til den frommere eliten som samlet seg rundt klostre. For dem skrev han avhandlingen De cognitione baptismi om dåpen, et veltalende vitnesbyrd om nivået på den forståelsen av troen som folket var ventet å oppnå. Denne avhandlingen ble fulgt av en om sjelens åndelige reise etter dåpen. Han skrev også De viris illustribus, korte biografier om fremtredende personer i Kirken i Spania på 600-tallet. Dette var i likhet med et verk av Isidor av Sevilla et tillegg til St. Hieronymus' verk av samme navn. Det stammet opprinnelig fra 392 og var den første katalogen over kristne skribenter.
Men mest kjent er han for verket Liber de perpetua virginitate s. Mariae, hvor han tar han opp Jomfru Marias vedvarende jomfruelighet. Verket er bemerkelsesverdig for varmen i språket når det gjelder Jomfru Maria. Ildefonso så på tilbedelse av Kristus som de kristnes fremste plikt, og han mente at de kunne gjøre det ved å meditere over Jesus gjennom øynene til hans jomfruelige mor. Verket om Maria ble et landemerke i Mariakulten - det må kunne sies å ha vært en hovedkilde til den sterke strømning av Mariafromhet som har karakterisert senere iberisk katolisisme. Dets innflytelse spredte seg ut over Spania, og trolig inspirerte det de titlene som ble gitt Maria i Loricae ("brystplater", komponert hovedsakelig av irske munker i Vest-Europa, som gikk over i senere Marialitanier. Deler av denne boken er inkorporert i den populære vestgotiske Bønneboken fra tidlig på 700-tallet, og utdrag ble kopiert i Tidebønnebøker i flere århundrer. Ildefonso ble kopiert og etterlignet, og et corpus av fromme skrifter til Vår Frue tillegges nå heller "pseudo-Ildefons" enn ham selv. Hans og etterlignernes prekener ble hyppig kopiert under den karolingiske renessansen, og kan ha hatt innflytelse på skikken med å feire votivmesser for Vår Frue på lørdager.
Maria skal også ha vist seg for ham i en visjon mens han satt på bispesetet i katedralen og ha gitt ham en hvit messehagel, fordi han hele sitt liv lidenskapelig hadde forsvart hennes jomfruelighet. Denne historien finnes i de fleste samlinger av Marialegender som ble vidt spredt fra 1100-tallet og fremover. Denne scenen ble malt av Velázquez, El Greco og andre. En annen legende sier at den hellige martyr Leocadia, som skal ha blitt martyrdrept under Diokletian og er en av Toledos skytshelgener, sto opp fra sin grav da Ildefons ba ved den for å takke ham for den ære han hadde gjort på hennes herskerinne i himmelen.
Ildefons døde fredfullt den 23. januar 667 i Toledo. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans minnedag er 23. januar. De takknemlige spanjolene kalte ham kirkelærer, og hans minne æres fortsatt. Han er skytshelgen for Toledo.