Den hellige Herman (Germanus, Gherman; ru: German; Герман) ble født tidlig på 1400-tallet i Russland. Han ble eremitt og levde et asketisk liv i skogene ved elven Vyg i nærheten av Soroka i det tynt befolkede området ved Kvitsjøens strender i regionen (oblast) Arkhangelsk. I likhet med andre eremitter slo han seg ned ikke langt fra et kapell for å benytte seg av de anledningene når prester kom for å feire sakramentene (skriftemål, kommunion og dåp) for de lokale innbyggerne, som fortsatt talte en rekke hedninger.
En gang i 1429 møtte han den hellige Sabbatius, som hadde slått seg ned nær kapellet ved munningen av elven Vyg etter å ha flyttet fra klosteret Valaamo på Valaam, den største øya i innsjøen Ladoga, for å unnslippe sin store berømmelse. Sabbatius hadde hørt at det i nord var en ubebodd øy ved navn Solovetsk, og han ble ivrig etter å slå seg ned der. Da han kom nordover, fortalte lokalbefolkningen ham at øya var to dagsreiser unna, at det var mange sjøer på øya og at ingen bodde der. Nå fortalte han Herman om øya, og de to bestemte seg for å dra sammen til Solovetsk og slå seg ned der. I en skrøpelig bår ba de to eldste til Gud og satte av sted på den grove sjøen, og etter tre dager nådde de Solovetsk.
Solovetsøyene (ru: Solovetskije Ostrova) er en øygruppe i Kvitsjøen som består av seks større (bebodde) og mange ubebodde øyer. De ligger rundt 53 mil nord for St. Petersburg og seksten mil sør for Polarsirkelen. Den største er Solovetsk med klosteret, og de to andre store øyene er Bolsjaja Muksalma og Anzerskij.
Øya Solovetsk var svært godt egnet for et monastisk liv. Den var svært vakker, hadde rikelig med bær, fisk og tømmer, og størstedelen av året var den utilgjengelig fra fastlandet. De to asketene slo seg ned ved høyden Sekirna, hvor de reiste et kors og bygde sine celler. Under de barske forholdene i nord helliget de to eldste den ubefolkede øya gjennom sine bragder. De begynte å dyrke jorden mens de fordypet seg i uopphørlig bønn.
Men menneskehetens fiende, djevelen, skapte onde følelser mot munkene blant dem som fisket i området. De innså øyas ressurser og ønsket å beholde dem for seg selv og sine barn. En viss fisker håpet å tvinge munkene fra øya, så han slo seg ned der sammen med sin hustru og familie. Men Herren tillot ikke disse legfolkene å forbli nær munkene. De hadde ikke vært der lenge da to ungdommer i lysende klær viste seg for fiskerens hustru og slo henne med kjepper mens de ba henne flytte fra øye med familien hvis de ville unngå en pinefull død, for Gud hadde utpekt øya for munkene alene. Fiskeren ble skremt, samlet raskt sine ting og skyndte seg å vende tilbake til sitt tidligere bosted. Aldri mer slo en legmann seg ned på øyene og munkene fikk leve i fred.
En gang da Herman hadde dratt for å hente forsyninger langs elven Onega, følte Sabbatius at hans siste time nærmet seg. Han vendte seg da til Gud og ba om at han måtte tillate ham å få delta i de hellige mysterier. Munken seilte i to dager til fastlandet, og en mil fra elven Vyg møtte han hegumen (abbed) Natanael, som hadde kommet til den avsidesliggende bosetningen for å gi kommunion til en syk kristen. Han oppfylte munkens ønske om å motta kommunionen. Da de skiltes, avtalte de å møtes i kirken langs elven Vyg.
Da han kom inn i kirken, takket den hellige eldste Sabbatius Gud i bønn for kommunionen. Deretter lukket han seg inne i en celle ved kirken og begynte å forberede seg på døden. Han døde i løpet av natten og ble funnet neste morgen av en kjøpmann han hadde møtt dagen før, og hegumen Natanael, som akkurat hadde kommet. De to gravla Sabbatius i kapellet og skrev et manuskript om hans liv. Dette skjedde den 27. september 1435.
Etter Sabbatius' død bodde Herman en stund ved elven Onega. Der ble han i 1436 oppsøkt av en ung munk, den hellige Zosimus (Zosima), som var på jakt etter en åndelig lærer. Hermann fortalte ham om en øde øy ved navn Solovetsk to dagsreiser unna, hvor han hadde tilbrakt seks år sammen med den hellige Sabbatius, som var død året før. De to eremittene bestemte seg for å dra dit sammen, og de krysset sjøen og gikk i land på Solovetsøyene. Der hadde Zosimus samme kveld en visjon av en praktfull kirke i himmelen, og samtidig var hele området badet i lys.
Med sine egne hender begynte de to munkene byggingen av et kloster på Solovetsk, rundt tretten kilometer fra stedet hvor Sabbatius og Herman hadde reist sitt kors og bygd sine celler. De bygde celler og en mur rundt, og de begynte å dyrke landet. En gang sent på høsten dro Herman til fastlandet for å hente forsyninger. Men på grunn av høststormene var han ikke i stand til å vende tilbake, så den unge Zosimus ble værende alene på øya hele vinteren. Han ble rammet av mange åndelige fristelser i kamper med demonene i tillegg til de fysiske prøvelsene. Han styrket seg med salmistens ord: «Kast på Herren det som tynger deg, han vil sørge for deg!» (Sal 55,23) Han var truet av sultedøden, men på mirakuløst vis kom to fremmede og ga ham en kurv med brød, mel og olje. Om våren vendte Herman tilbake til Solovetsk med fiskeren Markus, som senere ble munk, og han brakte matforsyninger og utstyr til å lage fiskegarn.
Gradvis sluttet flere eremitter seg til dem på øya, og på stedet for Zosimus' visjon bygde de en liten trekirke til ære for Herrens Transfigurasjon (forklarelse), samt en trapeza (refektoriekirke). Etter Zosimus' anmoding ble det sendt en hegumen fra Novgorod til det nygrunnlagte klosteret med et antimins til kirken, et alterklede med innsydd relikvie som er nødvendig for å feire Den hellige liturgi. Dette var starten på klosteret som skulle bli kjent som Solovetsk. De barske forholdene på de avsidesliggende øyene gjorde at munkene visste å være sparsommelige. Men de hegumenene som ble sendt dit fra Novgorod, holdt ikke ut et slikt liv, så brødrene valgte Zosimus som hegumen. Han regnes derfor som grunnleggeren av cenobittisk klosterliv på Solovetsøyene. Zosimus la stor vekt på å bygge opp det indre livet i klosteret, og han innførte et strengt cenobittisk liv. Noe av det første han gjorde som abbed, var å overføre relikviene av Sabbatius til Solovetsk fra elven Vyg i 1465. De ble da funnet intakte, tretti år etter hans død.
Zosimus spurte Herman til råds i alle spørsmål og styrte den voksende kommuniteten med klokskap til sin død den 17. april 1478 og ble gravlagt i en grav han selv hadde gjort klar bak alteret i Transfigurasjonskirken.
Herman kunne ikke lese eller skrive, men han ønsket å bevare minnet om Sabbatius til oppbyggelse for mange andre, så han kalte til seg klerikere for å skrive ned hans minner om Sabbatius og Zosimus og om hendelsene som skjedde mens de levde. Herman elsket å lytte til oppbyggelige lesninger, og i sine siste instruksjoner til sine disipler bød han dem å samle bøker i klosteret.
På grunn av huslige og andre behov i klosteret foretok munken farlige seilturer og lange reiser til fastlandet på sine gamle dager. På en av disse ekspedisjonene til Novgorod døde han i 1479 i klosteret Antonjev (den hellige Antonius Romeren). Hans legeme ble brakt til klosteret på Solovetsk, men på grunn av noen røvere måtte de gravlegge ham i landsbyen Khavronin ved elven Svira. I 1484, da det ble bestemt å flytte hans levninger til øya hvor han hadde levd i femti år, ble hans legeme funnet helt intakt. Det er avdekkingen av hans relikvier i 1484 som feires som hans minnedag den 30. juli.
I det tyvende århundret ble Solovetsøyene selve innbegrepet på kommunistregimets statlige terror. Lenin opprettet snart etter maktovertakelsen en arbeidsleir der i 1918, og allerede i 1923 var mer enn 3.000 fanger arrestert der, fremfor alt geistlige og aktive troende av alle konfesjoner. En av de første fangene i leiren på øyene var ifølge russiske medier en bestefar av patriark Kirill I av Moskva. Han ble arrestert på grunn av sitt arbeid for en kirkelig søndagsskole. I 1937-38 ble 20.000 mennesker myrdet i leiren på Solovetsøyene. Leiren var Russlands første store fangeleir og modell for mange andre i det store leirsystemet som ble kalt GULag. Da forfatteren Aleksander Solsjenitsyn skrev trilogien GULag-arkipelet (1973-76), tenkte han på denne øygruppen. En del av inntektene fra boksalget stilte han til disposisjon for restaurering av klosteranlegget der. I 1974 ble Solovetsøyene erklært som naturreservat. Etter kommunismens fall har deler av det gamle klosteranlegget blitt istandsatt, og siden 1990 har en del munker igjen flyttet inn i de gamle bygningene. Øyene er nå blitt et turistmål og ble i 1992 ført opp på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.