Den hellige Hilarion ble født ca år 291 i landsbyen Tabatha sør for Gaza i Palestina. Hans hedenske foreldre sendte ham til Alexandria for å studere, og der ble han kjent med kristendommen og ble døpt som femtenåring. Han var først en tid elev av selveste Antonius, munkevesenets far, som da var på høyden av sin berømmelse. Men etter noen måneder fant Hilarion ørkenen bare litt mindre distraherende enn byen, på grunn av alle dem som strømmet til Antonius for å bli helbredet for sykdommer eller befridd fra demoner. Da han ønsket å tjene Gud i fullkommen ensomhet, dro han ca 306 tilbake til Gaza, hvor han fant at foreldrene var døde. Da ga han alt han eide til sine brødre og de fattige, og tok ingenting selv; hans biograf Hieronymus sier at han husket Ananias og Saffira (Apg 5).
Han ble eremitt på et øde sted vel en mil sør for Majuma, Gazas havn, med stranden på den ene siden og en sump på den andre. Hans klesdrakt var bare en strieskjorte, en skinntunika som den hellige Antonius hadde gitt ham og en vanlig kort kappe. Han skiftet aldri en tunika før den var utslitt, og vasket aldri strieskjorten når han først hadde tatt den på. De første årene spiste han bare 15 fikener pr dag, men aldri før solnedgang. Hans arbeid var å dyrke jorden, og etter forbilde av de egyptiske munkene flettet han kurver, og tjente dermed til livets opphold. De første årene hadde han ikke noe annet ly enn vevde blader og siv. Deretter bygde han seg en celle, som fortsatt kunne ses i St. Hieronymus' tid. Den var laget av murstein av soltørket leire, 1,20 m bred og 1½ m høy, litt lengre enn kroppen; den lignet mer på en grav enn et hus. Snart fant han at fikener alene ikke var tilstrekkelig for å opprettholde livet, så han tillot seg også å spise grønnsaker, brød og olje. Her bodde han i over 50 år og overvant alle fristelser til å gi opp et så strengt liv.
Mange hedninger ble omvendt av Hilarions formaninger og hans eksempel, og ikke minst av alle miraklene som ble tilskrevet ham. En gang skal han ha sørget for at en Italicus vant et veddeløp, det må ha hatt en spesiell appell til dem som veddet på nettopp ham. Fra ca 329 begynte disipler av begge kjønn, men særlig kvinner, å samle seg om Hilarion for å lære av ham, og monastiske grunnleggelser etter hans forbilde sprang frem i andre deler av Palestina. Han regnes derfor som grunnlegger av munkevesenet i sitt hjemland. Men eneboeren Hilarion klarte ikke å takle disse forstyrrelsene, og omsorgen for hans disipler ble også en stadig større byrde. Derfor bestemte han seg for å forlate Palestina. I 356 fikk han en åpenbaring om at St. Antonius var død, så han bestemte seg for å dra til Egypt.
De resterende årene av Hilarions liv ble en patetisk og kanskje noe nevrotisk jakt etter ensomhet. Folket samlet seg i skarer for å hindre ham i å reise. Da fortalte han dem at han verken ville spise eller drikke noe før de lot ham dra, og da de så at han holdt ut dette i sju dager, ga de etter. Han valgte ut noen munker som var i stand til å gå uten mat før solnedgang, og sammen med dem reiste han inn i Egypt og kom til slutt til St. Antonius' fjell nær Rødehavet, hvor de fant to munker som hadde vært hans disipler. På toppen av det vanskelig tilgjengelige fjellet fant de to celler som Antonius ofte trakk seg tilbake til for å unngå besøkende og endog sine egne disipler. Hilarion ba om å få se stedet der han var gravlagt. De fortalte da at Antonius hadde gitt streng beskjed om at graven hans skulle holdes skjult, med mindre en viss rik mann i landet skulle frakte legemet bort og bygge en kirke for det.
Hilarion vendte tilbake til Afroditopolis (Atfiah) og deretter dro han ut i en nærliggende ørken, hvor han enda mer iherdig enn tidligere henga seg til avholdenhet og stillhet. Men hans berømmelse hadde også nådd Egypt, så der fikk han heller ikke fred. Da keiser Julian Apostaten ga ordre til at han skulle arresteres, måtte han flykte til den libyske ørken, hvor han tilbrakte et år i en oase. Men til slutt skjønte han at han var for berømt til å finne noe sted hvor han kunne skjule seg i Egypt, så han bestemte seg for å finne en fjern øy. Sammen med en ledsager dro han til Sicilia. Fra Capo Passero på sørspissen reiste de tre mil opp i landet og stanset i et lite besøkt område. Der tjente Hilarion i tre år til livets opphold ved å samle og selge ved.
En av Hilarions tidligste disipler, Hesychius, lette etter sin herre i østen og i Hellas. I Modon på Peloponnes hørte han fra en jødisk kremmer at det hadde dukket opp en profet på Sicilia som gjorde mange mirakler. Han reiste til Passero og spurte etter den hellige mannen i den første landsbyen, og det viste seg at alle visste om ham. Like mye som sine mirakler var han kjent for sin uselviskhet, for han kunne aldri beveges til å motta noe fra noen.
Men Hilarion ble snart rastløs igjen, og nå ville han dra et sted hvor ikke en gang språket hans ble forstått. Hesychius prøvde å tilfredsstille ham ved å ta ham med til Epidamnos (Ragusa; i dag Dubrovnik) i Dalmatia, hvor ingen hadde hørt om Hilarion. Men hva hjalp vel det, enda en gang vakte hans mirakler slik oppsikt at han ble berømt. Hilarion klaget over at selv om hans tunge var stille, talte hans mirakler. Han spekulerte hvor han skulle gjøre av seg, og i fantasien så han seg selv reise over hele verden for å finne fred. Til slutt flyktet han om natten sammen med Hesychius med et lite skip til Kypros. Der slo han seg først ned ved Paphos på vestkysten, men da innbyggerne oppdaget hvem han var, flyttet han videre. Han fant et utilgjengelig, men hyggelig sted to mil unna, hvor han endelig fant fred og ro, og hvor den hellige biskop Epifanius av Salamis besøkte ham under hans siste sykdom. Biskopen skrev senere om hans liv til St. Hieronymus.
Ca år 371 døde Hilarion fredfullt i en alder av 80 år og ble gravlagt ved Paphos. Men Hesychius smuglet i hemmelighet med seg hans legeme til Majuma for å gravlegge det der.
Rett etter hans død utviklet det seg i øst en sterk kult for den hellige eneboer, og den spredte seg i århundrenes løp også til Italia og Frankrike. Eremittens ben skal angivelig ha blitt overført til den franske byen Duravel. På Kypros ble utallige kirker viet til ham, noen eksisterer fortsatt.
Hans minnedag er 21. oktober.
Hilarions livshistorie er hovedsakelig kjent fra den boken St. Hieronymus skrev om ham, og selv om noen detaljer er upålitelige, er den er basert på skriftene til St. Epifanius av Salamis, som kjente og besøkte Hilarion. De er imidlertid gått tapt.