Som syvåring begynte Hannibal som kostelev på kollegiet San Nicolò, som ble drevet av cistercienserpatre. Der mottok han sin første kommunion. Han utviklet en så stor kjærlighet til eukaristien at han fikk lov til å kommunisere daglig, noe som var svært sjeldent på den tiden. Han var bare ni år gammel da Garibaldis tropper feide gjennom Sicilia på sin vei for å samle Italia. I den urolige og fattige havnebyen vokste han opp som fritenker uten religiøs tilknytning, og han tilfredsstilte sine instinkter for ritualer gjennom frimureriet. I 1866 ble kollegiet stengt i henhold til lovene i det nye forente Italia.
Som 15-åring vendte deretter Hannibal hjem til familien og fortsatte studiene med henblikk på en sivil karriere. Han studerte under den berømte sicilianske poeten Felice Bisazza. Hans kall til ordenslivet var «overraskende», som han selv senere sa, men da det først kom, var det «uimotståelig» og «helt sikkert» og forandret hele hans liv.
Han ble ikledd den klerikale drakt den 8. desember 1869. I 1870 mottok han diplom som grunnskolelærer. Mens Første Vatikankonsil (1869-70) pågikk i Roma, studerte han teologi sammen med sin yngre bror Francesco. Som ung student fremhevet han seg gjennom årvåkenhet, stor fromhet og skriftlige begavelse. Den 10. juni 1876 ble han viet til subdiakon og den 26. mai 1877 ble han viet til diakon. Etter å ha fullført studiene ble han presteviet den 16. mars 1878 i kirken Santo Spirito.
Noen få måneder før sin prestevielse hadde han møtt en nesten blind tigger, Francesco Zancone, et avgjørende møte som fikk ham til å oppdage den sørgelige sosiale og moralske situasjonen i et av de fattigste strøkene i utkanten av storbyen Messina, Quartiere Avignone. Med tillatelse og oppmuntring fra sin biskop, Josef Guarino, ble Hannibal ble sendt til dette distriktet, hvor han arbeidet blant befolkningen og hadde en spesiell omsorg for foreldreløse barn. Han tok seg av de fattigste av de fattige i dette beryktede fattigkvarteret.
Tidlig i 1882 ble han utnevnt til kannik. Under slitsomme, uhyre vanskeligheter lyktes det ham den 8. september 1882 å opprette et barnehjem for jenter og den 4. november 1883 et barnehjem for gutter. Disse barnehjemmene ble satt under den hellige Antonius av Padovas beskyttelse, og de ble kalt «Antonius-barnehjem». Han åpnet også et lite trykkeri. Den 1. juli 1886 kunne han innvie et kapell i dette fattige kvarteret, og derfra utgikk hans pastorale, sosial-karitative virksomhet.
På grunn av de erfaringene han gjorde seg i «Avignon», gjorde Jesu ord dypt inntrykk på ham: «Avlingen er rik, men høstfolkene få; be derfor ham som er herre over avlingen, at han sender arbeidere ut for å høste den» – Messis quidem multa operarii autem pauci, rogate ergo Dominum messis ut eiciat operarios in messem suam (Matt 9, 37-38).
Disse ordene inspirerte ham til å grunnlegge to kongregasjoner som nå er utbredt over hele verden. Han møtte og samarbeidet med Melanie Calvat, mystikeren av La Salette, som bidro til å inspirere ham til den 19. mars 1887 å grunnlegge kvinneordenen «Døtrene av den guddommelige iver» (Filiarum a Divino Zelo – FDZ), og ti år senere, den 16. mai 1897 de såkalte rogasjonistene (Congregatio Rogationistarum a Corde Iesu – RCI/RCJ). Han innledet i 1897 grunnleggelsen av rogasjonistene, da han skapte en «hellig allianse» (Sacra Alleanza Sacerdotale) hvor biskoper og prester forpliktet seg til å be om geistlige kall. I løpet av kort tid fikk han underskrifter fra 400 biskoper som sluttet seg til alliansen. For samme anledning skapte han i 1900 en from forening med navnet Pia Unione della Rogazione Evangelica del Cuore di Gesù for alle troende.
Søstrenes hus i «Avignon» ble snart for lite, så de måtte flytte, først til Brunaccini, det historiske palasset hvor Goethe en gang bodde. I 1895 slo de seg ned permanent i klosteret Den Hellige Ånd, som de leide for evig tid av byen Messina. Det store jordskjelvet i 1908 gjorde stor skade på de to husene i Messina. Taket falt inn både på det mannlige og det kvinnelige instituttet, men ingen ble skadet i mennenes institutt. Derimot ble tretten søstre drept.
De første nye grunnleggelsene var åpnet i 1902, nemlig barnehjemmet i Taormina og jenteskolen i Giardini. Etter jordskjelvet ble det åpnet hus i Francavilla Fontana og Oria i Brindisi, deretter San Pier Niceto i Messina, Trani i Bari for de foreldreløse etter koleraen i 1910, Altamura i Bari for de foreldreløse etter Første verdenskrig, og Santa Eufemia D'Aspromonte i Reggio Calabria, Novara i Messina og i Roma.
I 1908 begynte han å redigere tidsskriftet Dio e il Prossimo («Gud og den neste») for å ha et talerør for sine karitative tiltak. Tidsskriftet nådde et opplag på 700.000 eksemplarer. På den eukaristiske kongressen i Catania propaganderte han for innføringen av et bønnerop om geistlige kall (Versetto rogazionista) i Allehelgenslitaniet. Den hellige pave Pius X ga da også hans institutter det privilegiet å legge til i Allehelgenslitaniet etter verset Ut Domnum Apostolicum et ekstra vers: Ut dignos ac sanctos operarios in messem tuam copiose mittere digneris, Te rogamus audi nos («Send rikelig med verdige og hellige arbeidere til din innhøstning, vi ber deg, bønnhør oss»). Hans bror Francesco ble også prest og generalvikar for erkebispedømmet Messina, og han grunnla kongregasjonen «Kapusinersøstre av Jesu helligste hjerte».
Den 6. august 1926 opplevde Don Annibale Maria approbasjonen av sine to ordener av erkebiskop A. Paino, og dermed var de opprettet kanonisk. Decretem laudis for rogasjonistene kom først i 1958.
Hannibal døde den 1. juni 1927 i Guardia ved Messina, nesten 76 år gammel. Hans ry for hellighet var allerede stort, og folk sa nå: «La oss gå og se den sovende helgenen». Han døde trøstet av en visjon av Jomfru Maria, som han hadde elsket så høyt mens han levde. Etter at de sivile myndighetene straks hadde gitt sin tillatelse, ble han gravlagt i kirken Santuario della Rogazione Evangelica i «Avignon» i Messina, som han selv hadde påbegynt, verdens første helligdom som var viet til bønn for kall.
Den 21. desember 1989 anerkjente Vatikanet hans «heroiske dyder», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 12. september 1990 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hans forbønn. Den 7. oktober 1990 ble han saligkåret av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Den 21. januar 2004 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hans forbønn. Han ble helligkåret den 16. mai 2004 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 1. juni.