Samme år gjennomførte kronprins Dušan et kupp og styrtet sin far, kong Stefan Uroš III av Dečanski (1322-31). Det ble inngått en avtale mellom de to herskerne av Serbia og Bulgaria som ble bekreftet av Helenas ekteskap med kong Stefan Uroš IV Dušan av Serbia på påskedag den 19. april 1332. Forholdet mellom de to landene var fortsatt godt helt til slutten av Dušans liv.
Dette ekteskapet produserte en sønn, som skulle etterfølge sin far som tsar Stefan Uroš V den svake (1355-71). De hadde også en datter, Theodora, som i 1345 giftet seg med den osmanske sultanen Orhan I. Noen historikere mener at de hadde en datter til og hevder hun var Irene, hustru til Gregorios Preljub, den serbiske guvernøren av Thessaly (d. 1355/56), mor til Thomas II Preljubović, hersker av Epirus (1367-84). En teori sier at hun giftet seg med Radoslav Hlapen, guvernør av Voden og Veria og hersker av Kastoria, etter sin første manns død i 1360. Men denne teorien er ikke allment akseptert.
Hennes mann Dušan allierte seg med bulgarerne og kjempet mot Det bysantinske riket, og dermed erobret han Makedonia, Albania, Epirus og Thessalia (1334-48), slik at det oppsto en stor serbisk stat som strakte seg fra Donau til Korintbukten. Deretter nølte han ikke med å erklære seg som keiser (tsar) av Serbia og Romania i 1345. Dermed ble Helena også keiserinne.
Helena levde i Venezia i 1350. Etter sin manns død i 1355 var hun regent i Serbia mellom 1355 og 1356. Helena arvet en del av det bulgarske landet mellom elvene nedre Vardar og Mesta. I tillegg mottok hun også halvøya Khalkidike (gr: Χαλκιδική; Halkidiki, Chalkidiki, Chalcidice) og etablerte sitt hoff i Sérres (gr: Σέρρες). I 1359 ble Helena nonne under det religiøse navnet Elisabeth (serb: Elisaveta; Јелисавета). Imidlertid fortsatte hun å spille en aktiv rolle i politikken.
Keiserinne Helena døde den 7. november 1374. Hennes portrett er bevart mange steder, som i den hvite kirken i landsbyen Karan nær Užice, Sopocani, Dečani, Lesnovo, Ljuboten, Ohrid og i en kirke for Den Hellige Jomfru i Kumanovo. På sitt dødsleie den 7. november 1376 ble hun hedret med den høyeste nonnegraden, skjemanonne og fikk det nye klosternavnet Elisabeth (Jelisaveta). Et charter noterer dødsfallet til Eugenia, Serborum et Graecorum imperatrix, uxor Stephani («Eugenia, serbernes og grekernes keiserinne, Stefans hustru») en 7. november uten å nevne årstallet. Dette har skapt en viss forvirring hos historikere som ikke har skjønt det ortodokse systemet med nytt navn ved hver «nonnegrad» (alltid med samme forbokstav), og skjønner ikke hvem denne Eugenia kan være, ettersom Helena er kjent under klosternavnet Elisabeth, som hun fikk like før hun døde.
Hun kom inn i den kanoniske hagiografien under den 2. desember. Denne verdigheten «smittet over» på hennes mann, slik at de begge regnes som helgener og feires sammen i den serbisk-ortodokse kirke den 2. desember.
Kilder: en.wikipedia.org, sh.wikipedia.org, santiebeati.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 11. juni 2014