Den salige Hendrina Josefa Stenmanns (1852-1903)

Den salige Hendrina Stenmanns ble født den 28. mai 1852 i Issum i Kreisdekanat Kleve i Niederrhein i delstaten Nordrhein-Westfalen i det vestlige Tyskland. Hun var den eldste av syv barn av Wilhelm Franz Stenmanns (1821-87) og hans hustru Anna Maria Wallboom (1825-78). Da foreldrene valgte navnet Hendrina til sin førstefødte, var dette et av de mest populære fornavnene (i dag står navnet på 355. plass!) Hun ble døpt i den katolske sognekirken St. Nikolaus. Barndomshjemmets adresse var Am Nordring 157 i Issum.

Våren 1858 begynte Hendrina på den katolske folkeskolen. Den 22. august 1867 ble hun fermet (konfirmert) av hjelpebiskopen av Münster, Johannes Boßmannin Kapellen. Allerede som barn viste Hendrina stor omsorg for de fattige og lidende som hun besøkte sammen med sin mor. Fra ungdommen av var Hendrina bestemt på med taktfullhet å støtte fattige og trengende samt å lette deres integrasjon i industrisamfunnet. Da hun ble eldre, begynte Hendrina selv å dra til menneskene i deres hjem og hjelpe dem der, beveget av den fattigdommen, sykdommen og nøden hun ble vitne til.

Hun hadde også ansvaret for sine yngre brødre og søstre. Etter å ha avsluttet skolegangen, bidro hun til familiens inntekter ved å arbeide som silkevever. Egenskaper som begynte å vise seg i unge Hendrina, var en moderlig og munter natur, vennlighet og medlidenhet. Hun klarte alltid å finne syke og trengende, og mennesker vendte seg til henne for hjelp og råd i alle sine problemer.

Sammen med sin far dro Hendrina ofte på valfarter til Aengenesch og til Guds mor i Kevelaer. Da hun var nitten år gammel, ble hun medlem av fransiskanernes tredjeorden. Hun ønsket å bli fransiskanersøster, men i liket med den salige mor Teresa av Calcutta var hun liten av vekst, og i likhet med henne hadde hun også store bekymringer for at hun av den grunn ikke ville bli akseptert i noe kloster. Hendrina ville gjøre som sin tante og tre inn i klosteret i Kapellen, men under «kulturkampen» (Kulturkampf) ble klosteret i Kapellen opphevet i 1875.

Den 1. desember 1878 døde Hendrinas mor Anna Maria Stenmanns, bare 53 år gammel. Før hun døde, lovte den 26-årige Hendrina henne å sørge for faren og søsknene, og derfor la hun alle sine ønsker om ordensliv til side. I stedet konsentrerte hun seg om familiens overlevelse sammen med sin far. Hennes fremste plikt var å stå for oppdragelsen av sine yngre søsken.

I pinsen 1879 dro Hendrina for første gang til Steyl (Steijl) ved elva Maas/Meuse i Nederland. Hun ville besøke Lambert Welbers, som tidligere hadde vært lærling hos hennes far, samt delta i førtitimersandakten. For i 1875 hadde den hellige Arnold Janssen (1837-1909) kjøpt et gammelt vertshus i Steyl og samme år gjort det om til misjonshuset St. Mikael Erkeengelen, det første tyske huset for utdannelse av misjonærer. Det var forbudt med slike skoler i Tyskland på den tiden, så slike grunnleggelser og kongregasjoner måtte slå seg ned utenfor landets grenser. Grunnen var at kansler Bismarcks lanserte sin Kulturkampf med en rekke anti-katolske lover, noe som førte til utvisning av prester og ordensfolk og til fengsling av mange biskoper. Misjonshuset St. Mikael Erkeengelen var begynnelsen på kongregasjonen «Det guddommelige ords selskap» (Societas Verbi Divini – SVD), som kalles Steyler Misjonsselskap, Steyler-misjonærer eller verbitter.

Etter sitt første besøk i 1879 dro Hendrina deretter hvert år til misjonshuset i Steyl. I 1883 bodde det tre kvinner i Steyl som ville bli misjonssøstre, og Hendrina ble beveget av denne tanken. Den 6. januar 1884 skrev hun til Arnold Janssen og fortalte om sine planer. Den 12. februar 1884 forlot den 31-årige Hendrina Issum og dro til Steyl, og der ble hun værende. Nå bodde det fire kvinner under beskjedne forhold i Steyl; foruten Hendrina Stenmanns var det den salige Helena Maria Stollenwerk (1852-1900), Theresia Sicke og Theresia Volpert. Alle fire delte drømmen om å bli misjonssøstre, men for øyeblikket ga de sitt bidrag ved å rense grønnsaker, ta oppvasken og klesvasken og skrubbe kjøkkenet for misjonærene i misjonsselskapet. I tillegg ba de sammen med misjonærene. Arnold Janssen laget en timeplan for de fire aspirantene som ventet på en misjonskongregasjon for kvinner, og den regulerte deres bønn, arbeid og nattero. Fritid var ikke inkludert. Den 2. desember 1888 utnevnte Arnold Janssen Hendrina Stenmanns til forstanderinne for gruppen.

Men snart var det bruk for søstre i Det guddommelige Ords misjonsgrunnleggelser i Argentina. For Arnold Janssen var dette det tegnet fra Gud som han hadde ventet på. Sammen med Helena Stollenwerk og Hendrina Stenmanns grunnla han den 8. desember 1889 «Misjonsselskapet av Den Hellige Ånds tjenerinner» (Congregatio Missionalis Servarum Spiritus Sancti – SSpS), også kalt Steyler Missionsschwestern, og de Arnold Janssen kalte de to kvinnene for sine medgrunnleggere av kongregasjonen. Helena Stollenwerk var nå moder Maria, mens Hendrina Stenmanns var moder Josefa (Mutter Josepha), for Arnold Janssen visste at Josef var hennes yndlingshelgen.

Den 17. januar 1892 ble de første seksten postulantene ikledd den blå ordensdrakten og fikk sine nye navn. Fra Hendrinas familie deltok hennes tre brødre Anton, Josef og Karl, etter at deres far var død i 1887. Fra juni 1893 ble det tilbudt åndelige øvelser for kvinner, jomfruer og lærerinner, og antallet vokste stadig og svær fort. Ingen kvinner ble avvist, og 102 kom til det første kurset.

Den 15. januar 1893 ble søstrenes leveregel og deres kongregasjon godkjent av biskopen, og i 1938 fikk den sin endelige pavelige godkjennelse. Den 12. mars 1894 avla de første tolv søstrene sine midlertidige løfter, blant dem mødrene Josefa og Maria. Moder Maria Stollenwerk ble kongregasjonens første superior, mens moder Josefa fortsatte som forstanderinne med ansvaret for den praktiske ledelsen i huset. I 1894 gjenutnevnte Arnold Janssen henne i dette vervet, og i 1895 utnevnte han henne i tillegg til postulantmester.

I 1895 ble det første lærerinneseminaret åpnet i Steyl og det ble også startet utdannelse av jordmødre. Arnold Janssen bestemte søstre for studiene. Moder Josefa hadde ansvaret for den smidige balansen mellom studier, husarbeid og bønn. Søstrene ble opplært på mange ulike arbeidsfelt. Målet var at de alle skulle være i stand til å assistere andre. Undervisning i språk og sang var obligatorisk. Moder Josefa lærte seg spansk, senere også engelsk. Søstrene fikk opplæring i korsang og harmonilære og fikk musikkundervisning. Andre fag på studieplanen var maleri, tegning, fremstilling av messeklær, strikking og søm, husøkonomi og husholdningsplanlegging, hagearbeid og sykepleie. Timeplanen var preget av bønn, undervisning og husarbeid. Moder Josefas åndelige liv var preget av andakt for Treenigheten og for Den Hellige Ånd.

Den 11. september 1895 dro de første søstrene til Argentina, og allerede den 1. november 1896 ble to nye sendt til Togo. Senere ble det sendt søstre til Chile, og den 21. januar 1899 til Ny-Guinea, den 14. april 1901 til USA og den 25. juli 1902 til Brasil. I mellomtiden hadde Arnold Janssen den 8. desember 1896 grunnlagt en kontemplativ gren av ordenen, «Den Hellige Ånds tjenerinner av den evige Tilbedelse» (SSpSAP). De kalles Steyler Klausurschwestern, Steyler Anbetungsschwestern eller Tilbedelsessøstrene, men også «De rosa søstrene» etter deres ordensdrakt. Deres oppgave var «å be for verdens store anliggender».

Alle søstrene ble oppfordret av Arnold Janssen til å skrive ned hvor de anså at deres kall var: Misjonssøster eller Klausursøster. Moder Josefa skrev kort og knapt «misjonssøster», mens moder Maria nølte en tid, revet mellom lengselen etter et mer kontemplativt liv og hennes nære tilknytning til misjonssøstrene. Til slutt la hun den 8. desember 1898 ned sitt embete som ordensleder og ble novise i den kontemplative grenen med ordensnavnet Maria Virgo.

Moder Josefa overtok embetet som ordenens superior, og dette hadde hun til sin død. I 1899, syv år etter grunnleggelsen, levde det allerede over seksti søstre i Steyl, og i tillegg var flere sendt ut som misjonærer. Medgrunnleggersken Helena Stollenwerk døde den 3. februar 1900, noe som for moder Josefa var et stort tap. Den 8. desember 1901 avla moder Josefa sine evige løfter sammen med åtte andre søstre.

Moder Josefa sto i brevkontakt med søstrene i misjonen, og de inviterte henne til å komme til Sør-Amerika for å danne seg et bilde av misjonsarbeidet. Hennes største ønske var selv å kunne dra ut som misjonær til Brasil, men Arnold Janssen nektet henne dette – han ville ha henne i Steyl for å lede den unge og raskt voksende kongregasjonen.

I 1903 fikk moder Josefa en astmasykdom, og de siste månedene av hennes liv var svært smertefulle. Den 20. mai 1903 døde hun i Steyl. Hun ble gravlagt på klosterkirkegården. På hennes barndomshjem i Issum er det satt opp en liten minnetavle.

Hennes saligkåringsprosess ble igangsatt i 1950 under pave Pius XII (1939-58). Den 14. mai 1991 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. juni 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Dette miraklet skjedde i 1985 i Brasil. En ung mann med punktert blindtarm var døende og legene så ingen muligheter for at han kunne overleve. Han ba da til Hendrina Stenmanns, og til legenes forbløffelse ble han frisk i løpet av noen sekunder, noe det ikke fantes noen naturlig forklaring på.

Hun ble saligkåret søndag den 29. juni 2008 i Doolhof friluftsteater i Tegelen ved Steyl i Venlo i Limburg i Nederland. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hovedcelebrant i messen var biskopen av Roermond, Frans Wiertz. Hennes minnedag er dødsdagen 20. mai.

I dag har Steyler Missionsschwestern mer enn 3.500 søstre i 44 land. Landsbyen Steyl er i dag en bydel i byen Venlo i den nordlige delen av Limburg, den sørligste av Nederlands provinser. Tegelen (Tegels, Tegele) er nabobydelen i Venlo.