Marie-Eugène de l’Enfant-Jésus OCD; Skytshelgen for sekularinstituttet Notre-Dame de Vie
Den salige Henrik Grialou (fr: Henri) ble født den 2. desember 1894 i den lille byen Le Gua i kommunen Aubin i departementet Aveyron i regionen Midi-Pyrénées (fra 2016 regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées) i Sør-Frankrike, mellom Decazeville og Firmi. Han kom fra en beskjeden familie av landlig opprinnelse i gruveområdet Cransac, som var glødende katolikker. Hans far var Auguste Grialou (1860-1904), som etter å ha fullført sin fem år lange militærtjeneste i en sanitetsavdeling i Algerie, arbeidet han i kullgruvene. Henriks mor var Marie Miral, som drev en liten restaurant som hun forlot for å vie seg til oppdragelsen av sine barn. Hennes foreldre var bønder i Valzergues nær Montbazens. Hans far døde av lungebetennelse like før Henrik fylte ti. Moren viet seg da til utdannelsen til sine fem barn, to gutter og tre jenter. Marius og Angèle var Henriks eldre søsken, og Fernande og Berthe var yngre søsken.
Da Henrik vokste opp, ble han en robust gutt, foretaksom, stivsinnet og aggressiv. Men senere i hans barndom var hans eneste lengsel å bli prest, tilskyndet av hans familieomgivelser og oppmuntret av De kristne skolebrødrene. I 1905, da hans mor hadde vært enke i ett år, begynte hun å arbeide for å betale tilbake familiens gjeld og sørge for sine andre barn. Den nesten elleve år gamle Henrik ble i september 1905 sendt til Susa i regionen Piemonte i Nord-Italia, hvor han kunne studere gratis hos «Patrene av Den Hellige Ånd» eller spiritanerne (Congregatio Sancti Spiritus (sub tutela Immaculati Cordis Beatissimae Virginis Mariae – CSSp). Men etter to år i Italia og i Langogne i departementet Lozère i regionen Languedoc-Roussillon (fra 2016 regionen Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées, fant Henrik ut at hans kall ikke var i denne kongregasjonen, så han ba om å få tre inn i et av de tre gutteseminarene i bispedømmet.
Men hans mor trodde ikke at hun kunne betale hans kost og losji, så hun plasserte ham i stedet som lærling hos en metallarbeider. Henrik prøvde så godt han kunne å lære dette arbeidet, men han følte seg ikke egnet til det. Hans mor var en svært intuitiv kvinne og forsto dette, så hun arbeidet hardt for med store ofre å kunne betale for hans kost og losji på gutteseminaret (Petit Séminaire) i Graves nær Villefranche de Rouergue i departementet Aveyron, som ble drevet av Les Picpuciens. Der begynte han i oktober 1908, nesten fjorten år gammel. Da han var ferdig med sine videregående studier i 1911, forlot han gutteseminaret. Direktøren sa ved den anledningen: «En komplett gutt som Henrik har jeg ikke funnet min karriere».
Den 2. oktober 1911 begynte han på presteseminaret i Rodez i departementet Aveyron, seksten år gammel. På seminaret oppdaget han Teresa av Lisieux’ (1873-97) liv og verk. Hun hadde da akkurat startet på veien til salig- og helligkåring. Under sine studier sa han om henne: «Jeg finner hennes selvbiografi beundringsverdig. Jeg har lest den flere ganger og kjøpte meg et eksemplar slik at jeg kan lese den ofte». I 1913 tok han sin bachelorgrad (baccalauréat), og etter å ha mottatt de lavere vielser i juni 1913, meldte han seg i september 1913 frivillig til å avtjene militærtjenesten før tiden for å få et lettere liv der som en seminarist-soldat. Han avtjente fortsatt militærtjenesten ved utbruddet av Første verdenskrig i august 1914, og da ble han mobilisert og hans formasjon og studier ble avbrutt. Fra 5. august 1914 til 30. august 1919, da han ble demobilisert, gjennomgikk han krigens prøvelser, som var en sterk opplevelse. Han tjenestegjorde ved frontlinjen som offiser og fikk rang av løytnant i Det 122. infanteriregiment i Rodez, besjelet av en sterk patriotisk ånd. Han kjempet under hele Første verdenskrig og deltok i de forferdelige slagene ved Argonne, Verdun og Chemin des Dames og mottok flere dekorasjoner for tapperhet, blant annet ble han dekorert med Militærkorset som ridder av Æreslegionen (Légion d’honneur). Han var også ansvarlig for opplæring av nye rekrutter.
For både seg selv og sine menn følte han den mektige beskyttelsen fra Teresa av Lisieux, og han fant trøst i det faktum at han hadde en mektig forbeder som beskyttet ham og hans medsoldater. På 1920-tallet, før hun ble helligkåret, skrev han om henne: «Det synes for meg at den lille saliges misjon er å spre den guddommelige kjærlighet til sjeler i den form som Gud ønsker for vår tid». Teresa ble saligkåret den 29. april 1923 og helligkåret den 17. mai 1925.
Den 25-årige Henrik Grialou ble demobilisert i august 1919 og gjenopptok studiene. 47 seminarister fra Rodez var døde i det som bare kan kalles med Léon Bloy en «utryddelseskrig». Etter krigen var han dypt modnet og bevisst sine intellektuelle evner. Hans bevisste valg av presteskapet ble opprettholdt av en enda dypere tørst, tørsten etter Gud. Under retretten som en del av forberedelsene til å bli vigslet til subdiakon i 1920, som betydde den definitive forpliktelsen til sølibat, leste han den 13. desember 1920, på 26-årsdagen for hans dåp, en oppsummering av livet til den hellige Johannes av korset (1542-91). Dette lesestoffet virket først temmelig kjedelig, men et indre kall til å tre inn hos karmelittene trengte seg på med stor kraft, til tross for protester fra mange i hans omgivelser. Hans åndelige veileder sa: «Du er gal!» Biskopen sa: «Du skal stilles til disposisjon for p. Vabre» [for misjonen i bispedømmet]. Hans mor, som elsket ham lidenskapelig: «Du kan dra, jeg vil være død før du er i Capdenac [den nordlige grensen av Aveyron]. Jeg skal begå selvmord».
Henrik ble presteviet den 4. februar 1922 i Rodez av biskop Pierre Verdier (1854-1924), hjelpebiskop i Rodez et Vabres (1917-24), i det gamle kapellet ved presteseminaret (Grand Séminaire) i Rodez. Like før starten på seremonien gikk den dypt rørte Henrik for å omfavne sin mor, som nettopp hadde kommet inn, ledsaget av Berthe, Henriks lillesøster og guddatter. Hun var dypt uenig i sønnens annonserte inntreden i Karmel, så hun hadde ikke villet delta. Han hadde bedt Herren om det ultimate tegnet på hans nødvendige avreise, nemlig hans mors tilstedeværelse ved prestevielsen, så vi forstår hans følelser. Ved sin ordinasjon sa han: «Jeg er en prest, en prest for evig tid (...) i morgen skal jeg holde Deg i mine hender og jeg skal gi Deg, Jesus. Du skal bli min og Du ønsker å knytte meg til Ditt offer».
Neste dag skulle han feire sin første messe, men ingen madame Grialou, som holdt seg borte på grunn av sin hjertesorg. Hun hadde konsultert biskopen, som svarte: «Din sønn var ikke ment å bli en landsens prest, det så jeg med en gang da jeg en gang var på en bispedømmemisjon. Og han blir ikke værende i bispedømmet! Så han rømmer like mye fra meg som fra deg». Ved å adlyde sitt kall ble p. Grialou en rømling. Han feiret sin andre messe i den marianske helligdommen i Ceignac, hvor Marie Grialou hadde brakt sin sønn for å be til jomfruen fordi gutten ennå ikke hadde lært å gå. Men der tok han mirakuløst sine første skritt. Den unge presten feiret litt etter messe i Valzergues, til minne om sin mormor, og deretter feiret han den 12. februar sin første messe i kirken i Le Gua.
Etter denne turneen med primissmesser dro p. Henrik Grialou, prest i bispedømmet Rodez, diskret bort. Den 18. februar skrev han til sin søster Berthe: «Jesus har vist meg at det skal være gjennom lidelse jeg skal utføre den rollen den ønsker å betro meg. Jeg trodde på min intelligens og alle slags naturlige kvaliteter. Han ga meg alle slags skuffelser. Siden har jeg begrenset mine ønsker og min ambisjon om å lide, og det gjør at jeg kan handle effektivt». Etter at han et par dager hadde ventet i kval og fred på reaksjonen til sin mor, hadde hun ikke fortalt ham at hun skulle ende sine dager? Han forlot alt for et for ham ukjent land.
Den 24. februar 1922 banket han på døren til karmelittklosteret i Avon nær Fontainebleau i departementet i Seine-et-Marne i regionen Île-de-France. Han var 27 år gammel. Klosteret tilhørte de reformerte (uskodde) karmelittene (Ordo Fratrum Discalceatorum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCD). Den kvelden, alene i sin celle, mediterte han over Jesu ord til Nikodemus: «Du må bli født på ny», og han bemerket: Disse ordene er lysende for meg i dag. Jeg er helt gjenfødt til et nytt liv. (...) Det er det lyset som Jesus har gitt for meg i disse ordene. (...) Hvilken nåde Jesus gir meg for at jeg skal løsrive meg fra meg selv!»
Straks han hadde trådt inn, sa han: «Mitt kall er sikkert». Han mottok den karmelittiske drakten den 10. mars 1922 sammen med det nye navnet p. Maria Eugenius av Jesusbarnet (Père Marie-Eugène de L’Enfant-Jésus), og det er under dette navnet han er mest kjent i Frankrike. Valg av navn demonstrerte hans dype inspirasjon fra Teresa, som jo tok ordensnavnet «Teresa av Jesusbarnet og Det hellige Ansikt», Thérèse de l'Enfant Jésus de la Sainte Face. Etter et strengt novisiat, hvor han lærte om den kontemplative bønns forrang, avla han sine første løfter den 11. mars 1923.
I august 1924 ble han sendt til karmelittklosteret i Lille i departementet Nord i regionen Nord-Pas-de-Calais (fra 2016 regionen Nord-Pas-de-Calais-Picardie) nær grensen til Belgia. Der var p. Marie-Eugène aktivt involvert i evangelisering og svarte sjenerøst på mange forespørsler om forkynnelse. Men i sin travle aktivitet følte han stillhetens appell. Han fikk ordensgeneralens tillatelse til et år i ensom retrett. Da han var 33 år gammel, ble han den 14. august 1928 utnevnt til superior for Petit-Castelet i Tarascon i departementet Bouches-du-Rhône i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur, hvor karmelittene drev en gutteskole.
Som prest gjorde han det til sin oppgave å gjøre kjent læren til de karmelittiske helgenene, og han mente at veiene til både kontemplasjon og personlig hellighet var åpne for alle de kristne troende. Hans to mest kjente verker var «Jeg ønsker å se Gud» (Je veux voir Dieu), som ble skrevet i 1947 og fikk imprimatur i 1949 og solgte mer enn 68 000 eksemplarer, og «Jeg er Kirkens datter» (Je suis fille de l’Église) (1951). De gir begge en rik innsikt i den karmelittiske karisma og er også omfattende studier av de store karmelittiske frontfigurene. Dette inkluderte både lille Teresa og Johannes av korset, som ble utropt til kirkelærer i 1926, men også «store» Teresa, den hellige Teresa av Ávila (1515-82). Både store Teresa (1970) og lille Teresa (1997) har siden også blitt utropt til kirkelærere.
Pinsedag 1929 møtte han tre unge kvinner som kom til ham i Petit-Castelet, blant dem var Marie Pila (1896-1974). De hadde opprettet et kurs i pedagogikk i Marseille. Deres ønske om å leve et liv i intens bønn og samtidig ha et yrke, passet med p. Marie-Eugènes ønsker om å spre pedagogikken i karmelittordenen. Dette møtet førte til at p. Marie-Eugène og Marie Pila i 1932 grunnla en gruppe i Venasque i departementet Vaucluse i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur. Den kvinnelige kommunitet ble godkjent i 1932 av erkebiskop Gabriel-Roch de Llobet av Avignon (1928-57), samlet rundt Maria Pila i Venasque. Gruppen ble godkjent den 20. juni 1937 som en «from union» (pieuse union) i karmelittenes tredjeorden (Tiers-Ordre carmélitain), som i 1947 ble opptatt i den uskodde karmelittordenen.
Den ærverdige pave Pius XII (1939-58) promulgerte den 2. februar 1947 den apostoliske konstitusjonen Provida Mater Ecclesia, som offisielt anerkjente sekularinstitutter. Dette gjorde det mulig for «Vår Frue av Livet» å bli kanonisk opprettet, noe som skjedde den 24. august 1948. Da ble gruppen forvandlet til et sekularinstitutt, «Instituttet av Vår Frue av Livet» (Institut Notre-Dame de Vie). De tok navnet etter den gamle helligdommen i Venasque i Provençe.
En sekulær mannlig gren ble dannet av en gruppe pedagoger fra Bordeaux som møtte p. Marie-Eugène for første gang i 1947, og den ble endelig grunnlagt gjennom engasjement fra de første medlemmene i 1962. De var i 2013 35 medlemmer og er til stede i Frankrike, Filippinene, Mexico, Spania, USA, Polen og Canada. En prestegren, dannet hovedsakelig av sekularprester, ble grunnlagt i 1964. I 2012 hadde den rundt 120 medlemmer i femten land. Den kvinnelige leggrenen fikk pavelig godkjennelse den 24. august 1962 og de to andre grenene den 21. november 1973, under navnene «Sønner av Vår Frue av Livet» (Fils de Notre-Dame de Vie) og «Prester av Vår Frue av Livet» (Prêtres de Notre-Dame de Vie). Selv om de tre grenene kanonisk er autonome, danner de en enkelt åndelig familie og arbeider tett sammen. Instituttets spiritualitet er karmelittisk. Medlemmene arbeider i ulike sektorer av det økonomiske og det sosiale liv. Noen av dem er involvert i å gi liv til spirituelle sentre eller utøver eierskap av enkelte skoler. Instituttet driver også Studium Notre-Dame de Vie, for teologiske studier for legfolk, konsekrerte eller ikke, og prester. Studiet er autorisert til å tildele bachelorgrad og lisensiat i teologi.
Medlemmene utfører sin faglige aktivitet i verden som ledere, tjenestemenn, lærere, teknikere, sykepleiere og annet, og de har et sosialt liv som alle legfolk, og de bor alene eller noen ganger sammen med to eller tre medlemmer i en familieånd. De har ingen drakt eller andre kjennetegn. Formasjonen krever et avbrudd fra arbeidslivet på to år og skjer innenfor instituttet. Medlemmene (prester og lekfolk) har to timer daglig bønn, og hvert år har de en ferie på minst tre sammenhengende uker. Ifølge den pavelige årbok Annuario Pontificio for 2007 har instituttet 600 medlemmer i følgende land: Frankrike, Filippinene, Belgia, Tyskland, Spania, Italia, Latvia, Polen, Storbritannia, Slovakia, Sveits, Canada, USA, Mexico, Kongo, Japan og Taiwan.
Samtidig med lanseringen av det nye instituttet hadde p. Marie-Eugène ulike oppdrag i sin orden og i sin provins Avignon-Aquitaine. Han ble den 19. mars 1932 utnevnt til prior i karmelittklosteret i Agen (1932-36) og deretter i klosteret i Monaco (1936-37), men han måtte reise til Roma den 17. april 1937 fordi han ble utnevnt til generaldefinitor i ordenen (1937-54) og medlem av generalrådet i Roma. Men så måtte han dra tilbake til Frankrike for å bli mobilisert den 2. september 1939 da Andre verdenskrig brøt ut. Han ble demobilisert i slutten av 1940, og siden han var ute av stand til å reise til Roma, bodde han i Petit-Castelet og viet seg til ordensprovinsens affærer helt til krigen var over. Han returnerte definitivt til Roma igjen i 1946.
Han ble den 10. mars 1954 utnevnt til karmelittordenens generalvikar (1954-55), og i den kapasitet reiste han rundt til en rekke ulike karmelittiske klostre. Han reiste mye og besøkte Filippinene i desember 1954 da den første grenen av hans institutt utenfor Frankrike ble åpnet der. Instituttet ble født i Infanta i provinsen Quezon fordi biskop Patrick Shanley, den første karmelittiske biskopen der, hadde bedt p. Marie-Eugène om det under et besøk til generalatet i Roma i 1947 i anledning femtiårsdagen for Teresa av Lisieux’ død. Han feiret den første messen der på instituttet den 25. desember 1954 og skulle senere vende tilbake til landet i 1964.
Han søkte å revitalisere karmelittiske klostre, og derfor utnevnte pave Pius XII ham den 23. februar 1948 til apostolisk visitator for de uskodde karmelittene i Frankrike. I løpet av seks år besøkte han 150 karmelittklostre. Takket være dette vervet kunne han også følge utviklingen av sitt institutt. Da han kom tilbake til Frankrike, ble han prior i klosteret Petit-Castelet i Tarascon. Den 19. juli 1957 ble han valgt til provinsial for provinsen Avignon-Aquitaine for tre år (1957-60). Han bodde permanent i instituttet Notre-Dame de Vie fra den 10. mai 1961. Han ble den 4. mai 1963 valgt for en ny treårsperiode som provinsial for Avignon-Aquitaine, og dette embetet hadde han helt til sin død. Han fulgte også opp det instituttet som han hadde grunnlagt, og det ble anerkjent av pavelig rett 24. august 1962. Året etter avla de første mennene sine løfter, noe som ga opphav til instituttets prestelige gren og den mannlige sekulære grenen. P. Marie-Eugène mottok med glede læren fra Andre Vatikankonsil (1962-65).
Han døde på andre påskedag den 27. mars 1967 i sitt institutt Venasque i Vaucluse i Frankrike. Andre påskedag var den festdagen han hadde innført i instituttet for å ære Maria, den Oppstandnes mor, Livets mor. Hans siste ord til dem som hadde samlet seg rundt hans seng, var: «Når det gjelder meg, er jeg på vei til perfekt union med Den hellige ånd». Han var 72 år gammel. Hans motto i livet var Traditus gratiae Dei («overgitt til Guds nåde»). Sekularinstituttet Notre-Dame de Vie har etter hans død ekspandert til Japan og Canada og andre land som Polen og Mexico.
Prosessen for hans saligkåring åpnet med informativprosessen på bispedømmenivå i Avignon den 7. april 1985, og dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) ble utstedt av Vatikanet den 27. september 1985, noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). En annen undersøkelsesprosess ble åpnet i Tokyo i Japan den 3. april 1990 og avsluttet den 5. april 1990. Informativprosessen på bispedømmenivå ble avsluttet den 5. mars 1994 i Avignon, og dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen inkludert prosessen i Japan, ble utstedt den 24. mars 1999. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i år 2000.
Den 19. desember 2011 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Miraklet som kreves for en saligkåring, ble undersendt og oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Roma. Den 25. februar 2016 ble levningene av p. Marie-Eugène gravd opp i nærvær av medlemmer av hans familie, medlemmer av instituttet Notre-Dame de Vie, karmelitter og erkebiskop Jean-Pierre Cattenoz av Avignon (2002- ). Dette var for å foreta en kanonisk identifikasjon og undersøke levningenes tilstand, noe som betyr at saligkåringen nærmer seg.
Den 3. mars 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente dette mirakelet på hans forbønn, noe som åpnet veien for en saligkåring. Han ble saligkåret lørdag den 19. november 2016 i Parc des Expositions i Avignon i Frankrike. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hans minnedag er dødsdagen 27. mars.
Kilder: Schauber/Schindler, Index99, CatholicSaints.Info, Bautz, nominis.cef.fr, fr.wikipedia.org, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, carmel.asso.fr, aveyron.com, notredamedevie.org, christus.fr, rcam.org, ourladyoflifeinstitute.org, ndv.org.uk, floscarmelivitisflorigera.blogspot.com, ocd.ie, clairval.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 26. november 2016