Derfor trådte hun den 20. desember 1911 inn i kongregasjonen «Barmhjertige søstre av St. Johanna Antida Thouret» (Soeurs de la Charité de Sainte Jeanne-Antide Thouret – SCSJA) i det store klosteret Santa Margherita i Vercelli. Der tok hun ordensnavnet Henrietta (it: Enrichetta). Etter studier i Novara ble hun lærer i en barnehage i Vercelli, før hun i 1917 ble rammet av den forferdelige Potts sykdom (tuberkulose i ryggen). Hun foretok en valfart til Lourdes, men uten å bli helbredet. Men den 25. februar 1923 ble hun fullstendig helbredet i klosteret i Vercelli gjennom den uplettede Marias forbønn.
Den 24. mai 1923 ble hun sendt til fengselet San Vittore i Milano. I et slikt miljø er det De barmhjertige søstres oppgave å hjelpe og oppmuntre de innsatte, samt å gi dem åndelig trøst. Sr. Henrietta utførte denne oppgaven så bra og med så stor kjærlighet at de innsatte til enhver tid søkte å tilbringe så mye tid med henne som mulig. Hun fortjente virkelig tittelen «Mor og engel av St. Vittore».
Da Andre verdenskrig brøt ut, startet også forfølgelsen av jødene. Fengselet San Vittore ble hovedkvarteret til SS, og tyskerne brakte dit jøder for å vente på transport til utryddelsesleirene. I denne smertefulle tiden arbeidet sr. Henrietta utrettelig for å gi de hardt prøvete jødene verdigheten tilbake. En jødisk kvinnelig innsatt sendte en lapp til sine brødre hvor hun ba dem om å flykte, og hun ble hjulpet av sr. Henrietta. Men hun ble oppdaget med meldingen, så hun ble arrestert og tilbrakte flere uker i en mørk celle uten ettersyn i det underjordiske fengselet. Cellen ble et valfartsmål for ordensfolk og legfolk som ønsket å trøste henne, men igjen ble det til at det var hun som trøstet andre.
Hun ble løslatt for å bli skutt, men hun ble reddet av inngripen fra erkebiskopen av Milano, den salige kardinal Alfred Ildefons Schuster (1880-1954), som skrev til Mussolini. Hun ble deretter overført til kongregasjonens provinsialhus i Brescia, hvor hun skrev «Memoarer», en dagbok fra fangenskapet. Deretter ble hun kalt tilbake til San Vittore, hvor hun fortsatte sitt apostolat.
La mamma di San Vittore døde den 23. november 1951 i Milano, seksti år gammel. I 1995, etter at hennes saligkåringsprosess var åpnet av kardinalerkebiskop Carlo Maria Martini SJ av Milano (1979-2002), ble hennes jordiske rester overført fra kirkegården i Borgovercelli til kongregasjonens hus i Via Caravaggio 10 i Milano.
Den 19. desember 2009 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 2. april 2011 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret den 26. juni 2011 på plassen foran katedralen i Milano sammen med de salige Serafinus Morazzone og Klemens Vismara. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Til stede i messen var også Stefania Copelli, som i 1993 i en alder av atten år etter påkallelse av den nye salige ble helbredet for en alvorlig svulst på medisinsk uforklarlig vis. Henriettas minnedag er dødsdagen 23. november.
Kilder: santiebeati.it, Kathpress - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden