Den hellige Hadrian av Nikomedia (d. 304?)

Skytshelgen for Lisboa og Grammont; for soldater, slaktere, ølbryggere, smeder, bud og fangevoktere; mot plutselig død, pest og ekteskapelig ufruktbarhet

Den hellige Hadrian (Adrian; it: Adriano; lat: Hadrianus) var en martyr i Nikomedia i Bitynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia) (i dag Izmit i Tyrkia), og det var en tidlig og betydelig kult for ham både i øst og vest. Men historiene om ham har oppstått gjennom forvirring og sammensmelting, antakelser og legender. Bollandistene og det gamle Martyrologium Romanum foreslo at det dreier seg om to forskjellige martyrer ved navn Hadrian som døde i ulike forfølgelser i Nikomedia, og at begges levninger ble fraktet til Argyropolis ved Bysants (senere Konstantinopel).

En Hadrian skal ha vært en hedensk offiser ved det keiserlige hoff i Nikomedia. I forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305) i 304 ble 23 kristne pisket foran keiseren (noen kilder sier det hendte under Maximians forfølgelser i 290). Hadrian ble så imponert over den fasthet og tålmodighet som de forfulgte kristne møtte sine lidelser med, at han åpent erklærte at han selv var kristen, selv om han ikke en gang var døpt. Han ble straks kastet i fengsel.

Hadrian hadde vært gift med sin unge kristne hustru Natalia i knapt tretten måneder, og da hun fikk høre at mannen var arrestert, gråt hun bittert og rev sine klær i stykker. Men da hun fikk høre grunnen, ble hun svært stolt av ham. Hun skyndte seg til fengselet, kysset mannens lenker og sa at han var velsignet. Hun sørget for at han fikk trosundervisning i fengselet. Han sendte henne hjem og lovte å la henne få vite hva som skjedde.

Da Hadrian visste at han skulle henrettes, bestakk han fangevokteren for å få lov til å dra hjem og si farvel til sin hustru. Men hun trodde at han hadde reddet sitt liv ved å fornekte troen, så hun slengte døra i ansiktet på ham. Han forklarte da at de andre fangene var gisler for at han skulle vende tilbake, og de dro tilbake til fengselet sammen. Natalia stelte fangenes sår og ble hos dem i en uke. Hadrian ble brakt for keiseren, men nektet å ofre til avgudene. Han ble da pisket og satt i fengsel igjen. Andre kvinner hadde fulgt Natalias eksempel, så keiseren forbød dem å komme inn i fengselet. Da klipte Natalia håret og tok på seg mannsklær og slapp inn i fengselet ved hjelp av bestikkelser. Da martyrenes legemer ble brent, måtte Natalia hindres i å kaste seg i flammene.

Martyrene ble dømt til å få lemmene knust. Natalia ba om at hennes mann måtte få lide først, slik at han kunne bli spart for det sørgelige synet av de andres smerte. Hun la hans lemmer på blokken og knelte der mens lemmene ble knust og hogd av, og hun gjemte en av hendene hans i klærne sine. Martyriet skjedde i Nikomedia en 4. mars rundt år 304. Et kraftig regnvær slokket flammene, og kristne samlet levningene og tok dem med til Argyropolis ved Bosporos, ikke langt fra Bysants (dette var før byen hadde fått navnet Konstantinopel), hvor de gravla dem.

Få måneder etter mannens død ønsket en hedensk tjenestemann å gifte seg med Natalia. Hun hadde ikke til hensikt å omgås de hedningene som hadde vært ansvarlige for mannens martyrium, så hun flyttet selv til Argyropolis og tok Hadrians hånd med seg. Da hun døde en naturlig død en 1. desember rundt 311, ble hun gravlagt blant martyrene, og hun regnes som en av dem. En 8. september skal Hadrians og Natalias relikvier ha blitt overført til Roma.

Denne åpenbare oppdiktede historien viste seg å ha svært stor appell, og Hadrian ble en svært populær helgen. Flere store malerier fremstiller hans lidelser og Natalias inngrep. Han ble skytshelgen for slaktere og soldater og påkalt mot pesten. Den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum oppga 4. mars som datoen for Hadrians død, 1. desember for Natalias død og 8. september for translasjonen til Roma. Fellesfesten for martyrene Hadrian og Natalia var 8. september. På 600-tallet ble Hadrians relikvier overført til Roma, og hans fest har vært allmenn siden. Pave Honorius I (625-38) lot senatsbygningen Cleria Julia ved Forum bygges om til kirken Sant’Adriano. 8. september er kirkevigselsfesten for denne kirken, og den har siden vært hans minnedag. 8. september er også festen for Marias fødsel, så kirken Sant’Adriano ble utgangspunktet for kirkeprosesjoner på Mariafester. Allerede snart etter overføringen av hans relikvier til Bysants oppsto det en sterk kult. På 600-tallet ble relikvier overført til Roma. På 1100-tallet bredte kulten seg også i Nord-Frankrike og i Nederlandene.

Den andre antatte Hadrian skal ha lidd martyrdøden i Nikomedia under keiser Licinius (307-24), Konstantin den Stores medkeiser. Han var en sønn av keiser Probus (276-82) og irettesatte Licinius for hans forfølgelse av de kristne. Da ga keiseren ordre om at han skulle henrettes. Hans onkel Domitius, biskop av Bysants, gravla hans legeme i utkanten av byen Argyropolis. Det gamle Martyrologium Romanum nevnte denne Hadrian under 26. august. Der er også Hadrian av Nikomedia oppført i det nye Martyrologium Romanum (2001). Men denne fortellingen er like lite troverdig som den andre, dog mindre fengslende enn den.

Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble Hadrians minnedag fjernet fra Kirkens universelle kalender og henvist til lokale og spesielle kalendere. I den ortodokse og den koptiske kirke har han minnedag 26. august, og samme dag minnes armenerne ham, med en liturgisk feiring på fjerde tirsdag etter Assumpsjonssøndagen. I Martyrologium Hieronymianum står han oppført under 4. mars. Hadrian fremstilles i kunsten ofte som soldat eller ridder med attributtene ambolt og avhogd hånd. I Lisboa ble mange reddet fra en pest på hans forbønn, derfor er han byens skytshelgen.

En annen Hadrian, beskrevet av den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) som martyr i Caesarea Maritima under Diokletian, noen ganger blandet sammen med Hadrian av Nikomedia (1 og 2), har en mer pålitelig og helt annerledes tradisjon.