Skytshelgen for Bøhmerwald (Šumava)
Den hellige Gunther (lat: Guntarius; fr: Gonthier; cz: Vintíř; mod. ty: Günther; ung: Günter) ble født rundt 955 i Schwarzburg (?) i Thüringen i Tyskland. Han kom fra en grevefamilie (nobilis Thuringia nomine Guntherius), sannsynligvis fra huset Käfernburg/Schwarzburg, og familietradisjonen i huset Käfernburg sa at hans far var Gunther, fogd av Hersfeld. Han var fetter av den hellige kong Henrik II (1002-24; keiser fra 1014) og dermed også i nær familie med Henriks svoger, den hellige kong Stefan I av Ungarn (997-1038), som var gift med Henrik IIs søster, den salige Gisela (985-ca 1065). Andre kilder sier at det var kong Stefan som var hans fetter, ikke keiser Henrik II, og en kilde sier at Gunthers mor var kong Stefans søster, men ingen slik kvinne står på listen over barna til hertug Géza av Ungarn (ca 972-97). Gunther regnes blant stamfedrene til fyrstehuset Schwarzburg.
De første 45 årene av sitt liv levde Gunther et verdslig liv som ridder ved hoffet, midt i verdslige fornøyelser og ambisiøse intriger. Hans liv besto av fråtseri og drikkekalaser, adelige kostymer og glinsende rustninger, og hans tilværelse var fylt av ridderspill og kamper. Først etter innflytelse fra den hellige abbed Godehard av Niederaltaich (ty: Gotthard) (ca 960-1038), som da også reformerte og ledet klosteret Hersfeld ved Fulda. senere biskop av Hildesheim (1022-38), ble Gunther oppmerksom på åndelige verdier og ført på bedre veier. Han bestemte seg for å gå i kloster for å gjøre bot for sine tidligere dumheter.
Rundt år 1000 ba den 45-årige Gunther om opptak i benediktinerordenen (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og ble ikledd drakten i klosteret Hersfeld i distriktet (Landkreis) Hersfeld-Rotenburg nordøst i dagens tyske delstat Hessen og i bispedømmet Fulda. Klosteret ble på den tiden reformert og ledet av abbed Godehard. Med samtykke fra sine arvinger testamenterte han alt han eide til klosteret Hersfeld, men han forbeholdt seg retten til å utruste rikt og livnære klosteret i Göllingen i Thüringen, for mot Godehards råd insisterte han på å beholde dette klosteret som sin personlige eiendom.
Året etter avla han sine løfter som legbror i klosteret Hersfeld for abbed Godehard. Snart etter bønnfalt Gunther inntrengende om å få tillatelse til å styre sitt kloster i Göllingen, og Godehards protester kunne ikke få ham bort fra denne beslutningen. For å gi avkall på sin vanlige livsførsel som var forbundet med det å bli munk, falt ham så vanskelig at hans løfteavleggelse stadig måtte forskyves. Den tidligere ridderen hadde ennå ikke klart å gjøre seg helt fri fra denne verdens fristelser. Han som verken hadde mottatt noen vielser eller kunne lese og skrive, begjærte abbedstaven i klosteret Göllingen og ville herske som han var vant til, ikke adlyde.
Den kloke Godehard ga ham abbedstaven i Göllingen, men kort etter ble abbeden, den tidligere legbroren, syk, og ettersom han ikke klarte å bli enig med sine munker, var klosteret snart i en fortvilet situasjon. Snart dro Gunther tilbake til abbed Godehard og ba om hjelp, for han hadde måttet innse at han ikke var oppgaven voksen med å lede et kloster. Gjennom nestekjærlige råd blandet med skarpe reprimander klarte Godehard å drive ut de ambisiøse vrangforestillingene av Gunther, som vendte tilbake til sin ydmyke stilling i Hersfeld, hvor han levde et oppbyggelig liv.
Han påtok seg en besværlig valfart til Det hellige land som en frivillig hard bot. Hans andre omvendelse var oppriktig og varig. Gradvis lutret fulgte Gunther i 1005 Godehard til Niederaltaich i distriktet Deggendorf i Niederbayern og bispedømmet Passau, hvor han gjorde tjeneste som enkel legbror. Klosteret var opprinnelig grunnlagt som misjons- og rydningskloster, og i århundrenes løp hadde mange hellige, salige, erkebiskoper, biskoper og abbeder gått ut fra Niederaltaich. I dag er det et økumenisk kloster hvor det daglig ved siden av den vestlige liturgien også feires den hellige Johannes Krysostomos’ (ca 347-407) østlige liturgi.
Med iver og hengivenhet ble Gunther en forbilledlig legbror. Men han lengtet etter å bli eremitt, noe også den hellige Benedikts regel tillater, og med tillatelse fra sine overordnede trakk han seg i 1008 tilbake til den ubebodde villmarken i skogene på grensen mellom Bayern og Bøhmen i Bøhmerwald (cz: Šumava). Først bodde han som eremitt på et vilt og bratt sted nær Lalling, men i 1010 trengte han videre nordover i skogen. I den ensomme dalen Rinchnach i de bayerske skoger sto han seg ned, bygde seg en celle av tømmer med et kapell ved siden av vigslet til den hellige Johannes Døperen. Her levde han i 34 år et eneboerliv rikt på forsakelser. Han ernærte seg av bær, sopp og urter og underkastet seg tunge botsøvelser.
Gradvis innfant det seg fra 1011 flere menn hos ham som ville dele hans fromme liv, både munker, sekularprester og legmenn. I utrettelig arbeid ryddet de de tykke skogene og forvandlet nybrottslandet til fruktbare åkre og enger. Men i klosteret ble selv vannet målt opp for brødrene, og det var bare gjester som kunne drikke så mye de ville. Selv om Gunther aldri lærte mer enn psalteret, fikk han fra Gud som belønning for sine strenge botsøvelser, en dyp kunnskap om Skriften, og gjennom sin undervisning oppbygget han alle som kom for å besøke ham. Hans biograf Wolferus (Vita Guntheri eller Vita Gunthari eremitae) forteller at han kjente ham godt og ofte hørte hans beundringsverdige prekener om Johannes Døperen, som brakte alle som hørte dem i tårer.
Den hellige eremitten avla mange besøk til sin slektning, kong Stefan I av Ungarn, og fikk fra ham store almisser til de fattige, og han oppfordret kongen til å bygge en rekke kirker og klostre. Mabillon har gjenskapt donasjonsbrevet fra kong Stefan fra den 6. juni 1009. Ungarske kilder sier at han også levde en periode i skogen ved Bakony nord for Balatonsjøen. I 1017 forsøkte Gunther også å misjonere blant den vendiske stammen liutiser, men uten resultat, selv om han var en benådet predikant.
Av eneboerhytten i Rinchnach oppsto et kloster som ble vigslet i 1019 av biskop Berengar av Passau. Keiser Henrik II æret den fromme munken så høyt at han i 1009 storsinnet testamenterte til klosteret den tomten det lå på og det omliggende landområdet. Keiser Konrad II (1024-39) stadfestet i 1029 denne gaven og utvidet på sin side klosterets eiendommer betydelig. Den veien som munkene hadde anlagt mellom Bayern og Bøhmen, var i lang tid kjent som «den gylne sti». I 1029 utstyrte Konrad II klosteret Rinchnach, og i 1040 forente Henrik III det med Niederaltaich.
Fra Rinchnach, som utviklet seg til et kultursentrum i de bayerske skogene, og dets grunnlegger Gunther, utgikk en stor innflytelse til begge sider av landet. Om klosterets storhetstid minner oss i dag den rokokkokirken som Johann M. Fischer bygde. Gunther var en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i landet, og flere ganger meglet han mellom den tyske keiseren Henrik II (sin fetter) og den bøhmiske hertugen Bretislas I (1034-55) (sin gudsønn), som ble kalt «den bøhmiske Achilles», senest i 1040.
Men da skaren av munker stadig ble større, følte Gunther seg så sterkt forstyrret i sin ensomhet at han i 1040, etter at klosteret var blitt underlagt Niederaltaich, med tillatelse fra abbed Ratmundus trakk seg tilbake dypt inn i Nordwald for å forberede seg på døden. Sammen med sine ledsagere tråkket han opp den såkalte «gylne sti» (semitae aureae), en vei som førte fra Bayern til Bøhmen. Han tilbrakte sine fem siste år i streng askese, hvor han sov rett på bakken og levde av ville urter og melk fra en hind.
I mellomtiden var abbed Arsenius av klosteret Brevnov (Brennovium) død, og da munkene der hadde hørt om Gunthers hellige liv, ville de velge ham til sin abbed. Men den ydmyke mannen flyktet da til et svært høyt fjell, som nå er oppkalt etter ham og heter Günthersberg, ved Gutwasser (i dag Dobra Voda).
Gunther mottok den nåde fra Gud å bli åpenbart sin dødstime. Han døde den 9. oktober 1045 i Gutwasser, nå Dobra Voda, ved Hartmanitz (cz: Hartmanice) i Bøhmerwald i det nåværende Tsjekkia, nitti år gammel og etter 37 år som eremitt. Han døde i armene til hertug Bretislas I av Bøhmen (cz: Břetislav) (1034-55) og erkebiskop Severus av Praha (cz: Šebíř) (1030-67). Etter Gunthers eget ønske brakte hertug Bretislas I hans legeme til benediktinerklosteret Brevnov ved Praha (i dag en bydel i Praha), hvor han ble bisatt i kirken St Benedikt, som senere fikk navnet St Adalbert og etter det St Margareta, i nærvær av den hellige Prokopius av Sázava (av Bøhmen) (ca 980-1053). Hans grav ble forherliget gjennom mange mirakler, men dessverre ble hans grav ødelagt av husittene i 1420.
Hans hellige liv de siste 35 årene samt miraklene ved hans grav førte til en folkelig kult. Den bøhmiske Premyslid-kongen Ottokar II (Přemysl II Otakar) (1253-78) forsøkte å oppnå at Gunther ble helligkåret, men kongens død gjorde at saken ble liggende og ble aldri fornyet. Det eldste pavelige dokumentet om Gunthers kult stammer fra 1390 og er en bulle hvor pave Bonifatius IX (1389-1404) gir dem som besøker Gunthers gravkirke i Břevnov en ufullkommen avlat. Noen kilder at samme pave stadfestet Gunthers kult i 1402. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 9. oktober:
Brennóviæ in Bohémia, depositio sancti Gunthéri, eremítæ, qui, sǽculi delíciis relíctis, primum ad vitæ monásticæ látebras, dein étiam ad remótas inter Bohémiam solitúdines silvárum secéssit, in quibus tam coniúnctus Deo quam ab homínibus disiúnctus vixit et óbiit.
I Břevnov i Bøhmen, begravelsen av den hellige Gunther, eremitt, som ga avkall på verdens goder og trakk seg først tilbake til klosterlivets mørke og deretter til ensomheten i skogen mellom Bayern og Bøhmen, hvor han levde og døde, atskilt fra alt, men samtidig forent med Gud og mennesker.
Mange kilder kaller ham «salig», men det er ikke riktig, for Martyrologium Romanum kaller ham sanctus. Hans minnedag blir feiret liturgisk i deler av Sør-Tyskland. Hovedfaktaene i den latinske biografien er trolig troverdige, den er delvis basert på skriftene til en kannik i Hildesheim som var en samtidig.
Tidligere kom det regelmessig tusenvis av pilegrimer fra begge sider av grensen til den kirken som er vigslet til Gunther i Gutwasser/Dobra Voda. Etter Andre verdenskrig ble de tyskspråklige innbyggerne fordrevet, og fra 1950 var området ved Dobra Voda sperret for sivilister som grensesone. Kirkebygningen tjente som ammunisjonslager og ble ødelagt innvendig. Etter den tsjekkiske fløyelsrevolusjonen i 1989 ble kirken restaurert, og i 1995 ble tradisjonen med valfarter gjenopptatt. De finner i dag sted i juni og oktober, ved hans to minnedager. Dit kommer tsjekkiske deltakere fra et stort område, mens de tyske tradisjonelt går til fots fra Rinchnach i de bayerske skoger. Etter en tre dager lang vandring venter dem i Dobra Voda en messe på tysk og tsjekkisk. Nær Gehmannsberg ved Rinchnach står kirken Maria Geburt, som også kalles Frauenbrünnl eller Guntherkircherl, som ble bygd i 1766 på stedet for Gunthers eneboercelle.
Gunther avbildes enten som munk eller som eneboer. Han blir oftest avbildet i sin eneboerhytte, også når biskopen av Praha gir ham kommunionen mens den bøhmiske hertugen står ved hans side. Han var den største tyske botsskikkelsen på 1000-tallet. Også i dag reiser mange pilegrimer til den såkalte Guntharibrunnen ved hans dødssted i Böhmerwald, og han æres både i Tyskland, Bøhmen og Ungarn. Navnet Günther er senere utledet av Gunther. Han er skytshelgen for Bøhmerwald (cz: Šumava). Han kalles Gunther av Bøhmen, men også Gunther av Thüringen, Gunther av Niederaltaich, av Rinchnach og av Günthersberg. Han som på sin egen tid var svært berømt, er i dag nesten fullstendig ukjent.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (X), Benedictines, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, hu.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, katolikus.hu, cometohungary.com, rinchnach-guntherort.de, Neue Deutsche Biographie (Berlin 1966), manfred-hiebl.de/genealogie-mittelalter, volksschule-rinchnach.de, rinchnach-guntherort.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. mars 2016