De salige Emmanuel Gómez González og Adilius Daronch (d. 1924)

Den salige Emmanuel Gómez González (sp: Manuel) ble født den 29. mai 1877 i San José de Ribarteme i bispedømmet Tuy i provinsen Pontevedra i regionen Galicia i Spania. Hans foreldre José Gómez og Josefa González bar ham til dåpen dagen etter. Hans guttedrøm om å bli prest ble realisert med prestevielsen den 24. mai 1902. Etter å ha utført prestetjeneste i hjemlandet dro han i 1904 til erkebispedømmet Braga i Portugal, hvor han var sogneprest i sognene Nossa Senhora do Extremo (1905-11) og Santo André e São Miguel de Taias e Barrocas (1911-13).

På grunn av de religiøse forfølgelsene av Kirken i Portugal fikk han i 1913 tillatelse til å dra til Brasil. Da han ankom der, ble han presentert for biskopen av Rio De Janeiro, som sendte ham til biskop Miguel de Lima Valverde av Santa Maria i delstaten Rio Grande do Sul, som den 23. januar 1914 utnevnte ham til sogneprest av Soledade i Rio Grande do Sul. Den 7. desember 1915 ble han utnevnt til sogneprest i sognet Nonoai nord i samme delstat. I Nonoai var hans misjon å evangelisere folket, og den utførte han med omsorg og hengivenhet til 1924. I løpet av sin tjeneste i Nonoai møtte han den unge Adilius, som skulle bli hans medmartyr.

Den salige Adilius Daronch (pt: Adílio) ble født den 25. oktober 1908 i Dona Francisca i kommunen Cachoeira do Sul i delstaten Rio Grande do Sul. Hans foreldre Pedro Daronch og Judite Segabinazzi hadde åtte barn: Ermínia, Abílio, Adílio, Zulmira, Anita, Carmelinda, João og Vilma. I 1911 flyttet familien til Passo Fundo og i 1913 til Nonoai. Adilius tilhørte en gruppe ungdommer som fulgte p. Emmanuel på hans besøk til samfunnene i innlandet, også til Kaingang-indianerne. Ved siden av å være altertjenere var Adilius og de andre ungdommene elever ved skolen som presten hadde grunnlagt og hvor han også var lærer.

P. Emmanuel var fullt klar over farene han sto overfor, noe som ble uttrykt i et av hans brev: «Jeg blir nødt til å kjempe med store vanskeligheter, men alle vil forsvinne med hjelp fra Gud».1 Den historiske konteksten som p. Emmanuel refererer til, er revolusjonen av 1923 (Revolução Libertadora).

Delstaten Rio Grande Do Sul hadde blitt hardt rammet av revolusjonen i 1893 (Revolução Federalista), som brakte katastrofe og sorg til mange familier. Denne revolusjonen etterlot voldsomt hat og hevntanker i mange hjerter, og det førte til at det var mye bandittvesen innblandet i kampene i den oppfølgende revolusjonen i 1923. Mange voldelige og hevngjerrige menn havnet i ledende roller i den provisoriske hæren, ofte uten å bli valgt, og de spredte død og terror overalt hvor de dro.

Regionen Alto Uruguai nord i staten var den første som ble rammet av revolusjonen, og resultatet var år med blodsutgytelse, plyndring og hevn. Byene Passo Fundo og Palmeira das Missões hadde blitt angrepet av opprørslederne Mena Barreto og Leonel da Rocha. General Fermino de Paula forsvarte Passo Fundo og general Valzumiro Dutra forsvarte Palmeira. De var Kampene førte til blodige scener og utsatte folket for store lidelser. Da sogneprest Manuel Roda i Palmeira das Missões ble forfulgt av de revolusjonære, flyktet han og reiste til Argentina.

Ettersom det derfor ikke lenger var noen sogneprest i Palmeira das Missões, ba biskopen av Santa Maria p. Emmanuel om å ta ansvaret for de kristne i området Sertão i Alto Uruguai som administrator av Palmeira das Missões. Hans oppgave var å døpe, feire bryllup og førstekommunion samt å drive katekese for folket i denne enorme regionen, men han var også klar over farene han sto overfor. Dette går tydelig frem av brev han skrev før han la ut på misjonen.

Den nye biskopen av Santa Maria, D. Ático Eusébio da Rocha, ba p. Emmanuel om å dra og besøke en gruppe tyske kolonister i skogene i Três Passos. Etter å ha feiret påsken i sitt sogn i Nonoai dro p. Emmanuel av gårde på den 25 mil lange reisen, til tross for at regionen var utrygg på grunn av de revolusjonære bevegelsene. De stanset først i Palmeira, hvor p. Emmanuel administrerte sakramentene og formante til respekt for de lokale revolusjonære, i det minste deres felles kristne tros navn. Deretter fortsatte de sin reise mot Braga og senere i den militære kolonien i sonen, hvor p. Emmanuel for siste gang feiret eukaristien. De innfødte troende advarte presten mot farene de ville møte hvis de dro inn i skogen, men han ville ikke høre på advarslene, ettersom han brant av lengsel etter å bringe sakramentene til kolonistene.

I skogen møtte de noen militsmenn som tilbød seg å ledsage dem. Men det var i virkeligheten et planlagt bakhold, og de ble ført til en øde del av skogen i Feijão Miúdo nær Três Passos, hvor de ble møtt av de militære lederne som bekjempet kolonistsamfunnene. På en høyde ble p. Emmanuel og hans trofaste ledsager Adilius bundet til hvert sitt tre, og der ble de drept med to skudd i presten og tre skudd i den femten år gamle gutten. Det var den 21. mai 1924, og de led martyrdøden av hat til den kristne tro og Den katolske kirke.

På nesten mirakuløst vis respekterte de ville dyrene i skogen likene til de to martyrene, og etter fire dager kunne kolonistene i Três Passos gravlegge dem på den samme kirkegården som de var på vei til for å velsigne. I 1964 ble deres jordiske levninger overført til sognekirken i Nonoai, og på høyden i Feijão Miúdo ble det reist et monument til minne om martyriet. De kristne i området glemte aldri det heroiske vitnesbyrdet til sognepresten og hans hjelper som døde av kjærlighet til evangeliet, og utallige fromme mennesker oppsøkte deres grav og ba om Herrens hjelp på deres forbønn.

Deres saligkåringsprosess ble åpnet den 29. mars 1996, og den 4. desember 1998 godkjente Helligkåringskongregasjonen den lokale prosessen. Den 16. desember 2006 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret søndag den 21. oktober 2007 i katedralen Santo Antônio i Frederico Westphalen i delstaten Rio Grande Do Sul i Brasil, før 1961 en del av bispedømmet Santa Maria. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Deres minnedag er dødsdagen 21. mai.