Den hellige Georg Hagioritten (Mtasmindeli) (~1009-1065)

Den hellige Georg (Giorgi) ble født rundt 1009 (1014?) i Trialeti i det sørlige Georgia. Det var like etter samlingen av Georgia til én stat. Den georgiske kongen Bagrat III Bagrationi (975-1014) var konge av Kartli fra 975, og i 978 overtok han også som konge av Abkhasia (Egrisi-Abkhasia) etter sin onkel Theodosios III den Blinde. Da David I Bagrationi av Tao-Klarjeti (ru: Tao-Klardzjeti) døde i 1001, arvet Bagrat også dette fyrstedømmet (Kuropalatinatet Iberia). I 1008 annekterte han også fyrstedømmene Kakheti og Ereti, og han ble den første kongen av kongeriket Georgia som en samlet og sterk føydal stat.

Georg kom fra en from aristokratisk familie med røtter i regionen Samtskhe i det sørlige Georgia. Han var sønn av Jakob og Miriam. Jakob var til tider kong Bagrat IIIs ambassadør til Iran. Georg ble som syvåring sendt til det lokale klosteret Tadzrisi i Samtskhe for å få utdannelse under den gudfryktige og kloke abbedisse Sabjana, og der tilbrakte han tre år. Blant munkene i klosteret Khakhuli i Klarjeti var farens to brødre, de hellige Georg (skriveren) og Sabas. Da de hørte om den unge nevøens fromhet, ba de sin bror Jakob om å sende gutten til dem, og med stor glede brakte Jakob sin tiårige sønn til de to gudfryktige brødrene.

Snart etter, rundt 1021, inviterte fyrst Peris Jojikisdze, en adelsmann som var gift med datteren av kong Bagrat III, Georgs onkel, Georg skriveren, til å komme og bo hos ham ved hoffet i landsbyen Tvartsatapi av Trialeti. Peris mente det var klokt å invitere en intelligent og erfaren munk til palasset for å tjene som lærer og åndelig veileder. Med stor ulyst gikk den ærverdige munken med på det, og han fikk ansvaret for alle de åndelige og verdslige spørsmålene i palasset. Han tok med seg den unge nevøen Georg til palasset.

Men året etter, rundt 1022, tilkalte den bysantinske keiseren Basilios II (976-1025) Peris og hans familie til Konstantinopel, for på den tiden var Trialeti under bysantinsk jurisdiksjon. Både Georg skriveren og unge Georg ble med resten av hoffet til den bysantinske hovedstaden. Der rettet keiseren falske anklager mot fyrsten om å konspirere mot tronen, og han fikk ham halshogd. Peris trofaste enkle ble holdt i Konstantinopel, og unge Georg ble behandlet som en sønn i huset. Hun sendte ham for å studere med tidens fremste filosofer og retorikere, og i løpet av de tolv år de ble værende, skaffet Georg seg en utmerket klassisk gresk utdannelse med omfattende kunnskaper i gresk språk og bysantinsk teologi, noe som skulle bli av stor betydning for hans fremtidige arbeid.

Da de hadde vært tolv år i Konstantinopel, kom keiser Mikael IV Paflagoneren (1034-41) i 1034 på tronen, og han ble beveget av medfølelse med fyrstens familie og ga dem tillatelse til å vende tilbake til Georgia. Den 25-årige Georg ønsket å bli munk, og Georg skriveren sendte sin nevø tilbake til klosteret Khakhuli og betrodde ham i broren Sabas' varetekt. Der bøyde unge Georg «sin nakke under det monastiske livs herlige åk».

To år senere forlot Georg klosteret i hemmelighet og dro på pilegrimsreise til Det hellige Land, kledd i en tiggers fillete drakt. Etter mange forsakelser og etter å ha overkommet mange hindringer kom han til Det svarte fjellet nær Antiokia. Etter å ha æret de hellige steder og besøkt flere eldste, begynte Georg å søke etter en åndelig far og veileder. Han fant den store hellige georgiske eldste Georg Rekluseren (Giorgi) eller Gud-bæreren, «en mann uskyldig som en due». Han bodde i en ugjennomtrengelig kløft på et svært høyt fjell sammen med sine disipler.

Georg Rekluseren mottok den unge asketen og fant et hjem for ham i sitt kloster. Hans nye disippel ble værende hos ham i tre år og levde det strengeste asketiske liv, inntil Georg Rekluseren ga ham tonsuren og munkedrakten ettersom han hadde «nådd perfeksjon i alder, visdom og forståelse». Deretter sendte han ham på en pilegrimsreise til Jerusalem. Georg Rekluseren ga ham deretter i oppdrag å bruke sine greskkunnskaper til å fortsette den hellige Ekvtime av Athosfjellets arbeid med å oversette de viktigste greske religiøse avhandlingene til georgisk. For dette formålet reiste han som trettiåring til Athosfjellet. Blant de andre klostrene der var det også et georgisk ved navn Iviron (Iweron – Ibereren) for munker fra Iberia (Georgia), og der trådte han inn.

Munkene i Iviron mottok Georg med stor glede. Men i stedet for å oversette de patristiske tekstene som hans åndelige far hadde rådet ham til, henfalt Georg til dovenskap, for han følte seg uverdig og ukvalifisert til å fortsette det store arbeidet til Ekvtime, og i flere år utførte han bare arbeidet til en novise. Men Georg Rekluseren fikk føre om dette, så han sendte sin disippel Tevdore til Athos for å irettesette ham og minne ham om at han var sendt dit for å oversette tekster fra gresk til georgisk. Denne gangen adlød Georg ydmykt ordren fra sin lærer.

Georg ble presteviet i Iviron rundt 1045, og da hegumen (abbed) Stefanos døde kort etter, ble han valgt til klosterets abbed. Han reorganiserte og utstyrte klosteret og reorganiserte skriptoriet for kopiering og oversettelse av teologiske dokumenter. Arbeidet med å oversette greske tekster til georgisk til nytte for den iberiske Kirken ble hans livsoppgave. Han ga et omfattende bidrag til den georgiske teologiske litteraturen, oversatte Det gamle og Det nye Testamentet, mange apokryfe skrifter og liturgiske, eksegetiske og homiletiske verker av kirkefedrene. Han ble også en av de viktigste forkjempere for ortodoksien med dets integrerte elementer av teologi, liturgi og kirkerett, og han gjorde klosteret Iviron til et pulserende senter for georgisk ortodoks kultur.

Georg etablerte også kulten for de monastiske grunnleggerne. Han samlet informasjon om de hellige Ekvtime og Johannes Ibereren (Ioane), kompilerte deres biografier og overførte deres hellige relikvier til utsmykkede gravhvelv dekket med dyrebare edelsteiner. Han forbedret også livet i klosteret på mange andre måter. Under et besøk til den bysantinske keiseren Konstantin IX Monomakos (1042-54) tilbød den georgiske kongen Bagrat IV Kuropalates (1027-72) Georg muligheten til å komme tilbake til Georgia for å bli vigslet til biskop av Chqondidi og tjene som kongens egen åndelige veileder. Men Georg avslo, for han hadde blitt trukket langt vekk fra denne verdens forfengelighet.

Etter noen år ble de administrative aspektene ved hans embete trettende og alt for krevende, så han følte at han måtte velge mellom sitt litterære arbeid og livet i klosteret. I 1056 (eller i alle fall en gang mellom 1052 og 1057) gikk han av som abbed av Iviron til fordel for sin medbror Georg av Oltisi. Han trakk seg tilbake til klosteret på Det svarte fjellet nær Antiokia for å søke råd hos Georg Rekluseren, og der fortsatte han sitt litterære arbeid.

Men snart ble han trukket inn i kontroverser om georgisk ortodoksi. Georg selv ble anerkjent som fullstendig ortodoks, men hans brødre ble beskyldt for heresi av en gruppe greske klerikere. Georg dro da til Antiokia for å forsvare dem overfor patriarken, og disputten utviklet seg snart rundt den kirkerettslige legaliteten til den georgiske kirkens autokefale status. Kirken i Georgia hadde opprinnelig operert innenfor rammene til setet i Antiokia, men siden 500-tallet hadde den blitt mer og mer selvstendig, og landet hevdet å ha blitt evangelisert av apostelen Andreas. På begynnelsen av 1000-tallet hadde den autokefale katolikos Melkisedek I (1012-30) i tillegg tatt den tradisjonelle tittelen patriark, men Antiokia var nølende med å anerkjenne dette skrittet med den begrunnelse at ingen av de tolv apostlene hadde valfartet til Georgia. Det endte med at Georg overtalte patriark Theodosios III av Antiokia til å innvilge den georgiske kirken autokefal status. Dette skjedde omtrent samtidig som den bysantinske regjeringen til slutt ga opp sine anstrengelser for å tvinge Georgia til underkastelse og forsonte seg med kong Bagrat IV.

Til tross for det store skisma mellom øst og vest, som tradisjonelt tidfestes til 1054, utviklet Georg den ideen at den samme kristne tro kan inspirere ulik liturgisk praksis. I den økende polarisasjonen mellom patriarkatene i Roma og Konstantinopel var de georgiske kirkelige representantene mer overbærende enn grekerne, spesielt gjaldt dette klosteret Iviron. Det andre bemerkelsesverdige unntaket var patriark Peter III av Antiokia og metropolitt Johannes III av Kiev. Georg var en av de få klerikerne i den bysantinske verden som hadde dypt beklaget patriark Mikael I Kerularios' (1043-58) holdning overfor de vestlige brødrene. Han hadde også mot nok til i 1064, i nærvær av den bysantinske keiseren Konstantin X Dukas (1059-67), å hevde den romerske Kirkens ufeilbarlighet og forrang.1 Fremfor alt ønsket han at hans georgiske landsmenn skulle være fullstendig atskilt fra armensk monofysittisme.

Georg avslo den gudfryktige kong Bagrat IV Kuropalates' gjentatte anmodninger om å lede den georgiske kirken, men etter en innstendig appell fra både konge og erkebiskop (katolikos) vendte Georg tilbake til Georgia i 1060 (eller i 1057/58). Han stilte som vilkår at han ikke skulle bispevies, men i fem år arbeidet han for anerkjennelsen av de grunnleggende prinsippene som senere ble fremmet og offisielt adoptert av det kirkelige konsilet i Ruis-Urbnisi, som ble holdt i 1103 under forsete av kong David IV.2 Disse inkluderte de rikes akseptering av å støtte de fattige, respekt for rettferdighet i domstolene, observansen av kirkelig rett, presteskapets underkastelse under biskopen og avvisning av all kontakt med heretikere. Disse reformene bidro til et renset kirkelig hierarki og regulerte dets forbindelser med den stadig sterkere kongelige autoriteten.3

På denne tiden led Georgia alvorlig under de tyrkiske invasjonene. Georg begynte å føle at hans liv nærmet seg slutten, så han satte av gårde fra Georgia i retning Athosfjellet for å dø i klosteret Iviron. Før han dro, ga kong Bagrat ham mye av sin egen formue og så ham av gårde med stor respekt. Georg tok med seg 24 foreldreløse (andre kilder snakker om åtti) som han hadde undervist i gresk og georgisk slik at de kunne tre inn i klosteret Iviron.

Men han nådde aldri frem til sitt mål. På veien besøkte han Konstantinopel, og der kjente han at slutten var nær. Han sørget da for at de foreldreløse ble mottatt ved keiserens hoff, og han anmodet personlig om at keiseren skulle sørge for disse barna. Dagen etter, på festen for Peter og Paulus den 29. juni 1065, døde Georg fredfullt i Konstantinopel. Men munkene i Iviron overførte hans legeme til Det hellige fjell (Athos), hvor han ble gravlagt på klosterets eiendom med stor ærbødighet, noe som gir ham navnet Hagioritten. Han er også kjent som Georg Mtasmindeli (Giorgi Mt'ats'mindeli) («av Det hellige fjell») eller Giorgi At'oneli («Georg Athonitten»), som også viser til hans forbindelse med Athosfjellet.

Georg Hagioritten ble senere helligkåret av den georgiske ortodokse kirke, og hans minnedag er 27. juni (10. juli etter den julianske kalenderen), men 30. juni nevnes også. Han har en translasjonsfest den 24. mai. Den hellige Johannes Georgieren (Ibereren) (d. 1002), grunnleggeren av klosteret Iviron, har også tilnavnet «hagioritten». Blant Georgs verker er to avhandlinger, «Månedene» og «Fastene», og en revisjon og oppdatering av noen av bibeloversettelsene til den hellige Euthymios Opplyseren (ca 955-1028), en abbed av Iviron som hadde oversatt mye av Bibelen fra gresk til iberisk. Hans arbeid kan betraktes som en fortsettelse, og til en viss grad en korreksjon, av Euthymios', og det markerer høydepunktet på den litterære tradisjonen som blomstret ved de utenlandske sentrene for georgisk klostervesen.4

Georg oversatte også mer bokstavelig skrifter av de hellige Basilios av Caesarea, Gregor av Nyssa, Athanasius, Johannes av Damaskus, Nektarios av Konstantinopel, Dorotheos av Tyr og andre. Hans oversettelser og originalarbeider satte standarden for middelaldersk georgisk hymnografi, liturgi og hagiografi.5

Georg viet sitt viktigste originale verk til Euthymius Opplyseren og hans far Johannes Ibereren (av Athos), «Våre salige fedre Johannes' og Euthymios' Vitae og en beretning om deres verdige bragder». Det kombinerer hagiografi med religiøs og politisk propaganda samt historiske opplysninger. Det ble skrevet en gang etter 1040, og manuskriptet i samlingen på Athos er på 12.000 ord. Det er en historie og en pris av kommuniteten i Iviron, deres bidrag til den georgiske patristiske litteraturen og forsvaret av bysantinsk klostervesen. I tillegg til det teologiske og politiske budskapet er Georgs verk bemerkelsesverdig for sin grafiske rytmiske prosa, som beskriver munkenes arbeid i hagene og på vinmarkene. I 1066, ett år etter sin død, ble Georg selv gjenstand for en lignende biografi, som skal ha blitt skrevet av en disippel ved navn Georg den Yngre eller hieromunken (prestemunken) George (død etter 1083).6

Georg er en av den georgiske (iberiske) kirkes kirkelærere. Han er kjent for en erklæring om bruk av usyret brød i eukaristien. Få dager før hans død spurte keiser Konstantin X Dukas (1059-67) ham hvorfor grekerne bruker syret brød, mens latinerne bruker usyret brød. Noen år tidligere hadde patriark Kerularios trukket seg fra kommunion med Roma, blant annet med den begrunnelse at bruken av usyret brød var en «horribel sykdom». Georg svarte at grekerne bruker syret brød av ydmykhet, fordi de flere ganger var blitt plettet av heresi, men latinerne bruker usyret brød fordi de hadde beholdt troen i sin fulle renhet. Det diplomatiske svaret antyder at Georgs sympatier heller lå hos Roma enn hos Konstantinopel.