Den hellige Gummarus (Gummar, Gommar, Gommarus, Gomer; ty: Guntmar; fr: Gommaire) ble født rundt år 710 i Emblehem (Emblem) i bispedømmet Mechelen/Malines i dagens Belgia. Han var sønn av greven av Brabant og vokste opp uten å lære å lese og skrive, men han ble en fremstående embetsmann ved hoffet til kong Pipin den Lille (741-68; konge fra 751). Han giftet seg på Pipins ordre med Guinimaria (Gwinmarie, Grimmara). Hun var rik og vakker, men ikke av noen sympatisk natur, og mens han fulgte kongen på en rekke militære felttog til Lombardia, Sachsen og Aquitania, truet og mishandlet hun tjenerne i huset. Hun lot også hans affærer havne i håpløs uorden.
Gummarus var imidlertid et eksempel på heroiske dyder når det gjaldt sin brysomme hustru. Men i lengden ble hun for mye for ham. Da han vendte tilbake fra sitt siste hærtog, ba han sine ansatte om unnskyldning, forlot sin hustru og trakk seg tilbake som eneboer. Det er imidlertid ikke helt klart hvor mye vekt det skal legges på disse familiære vanskelighetene. Han var kjent for sitt fromme liv og sjenerøse nestekjærlighet. Det fortelles også at han en gang planla å reise på valfart til Roma sammen med noen venner, men ble i stedet inspirert til å bygge et kapell nær sitt hjem, hvor han ofte trakk seg tilbake for å be, men uten å neglisjere sine verdslige affærer.
Gummarus ble en nær venn av den hellige Rumold av Mechelen/Malines. Han slo seg ned som eneboer i Nivesdonck ved Antwerpen. Der bygde han en kirke som han kalte St. Peter. Den nåværende flamske byen Lier/Lierre har vokst opp rundt hans eneboercelle. Sammen med Rumold regnes han som grunnleggeren av klosteret der.
Gummarus døde den 11. oktober 775 i sin celle og ble gravlagt i sitt kapell. Han ble kjent som undergjører, og hans kult spredte seg i hele Nederlandene. På 1000-tallet ble hans grav voktet av et kollegium av kanniker som hevdet at han var deres grunnlegger. Pilegrimsbannere til hans ære som viste scener fra hans liv, var i omfattende bruk senest fra 1400-tallet. Hans minnedag er 11. oktober og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han æres spesielt høyt i Antwerpen og Lier. Han æres høyt i Belgia hos arbeiderne innen bearbeidelsen av treverk. Dette skyldes en legende som forteller at Gummarus en gang hadde felt et tre, men at treets eier ville anmelde ham. Da ba Gummarus hele natten, og dagen etter sto treet igjen på plass.
Gummarus' ikonografi er interessant av to grunner. For det første har den ingen referanser til de angivelige problemene i hjemmet. For det andre viser den en endring i fremstillingen, fra de tidlige avbildningene som korsfarerridder til de middelalderlige bildene av ham som en velstående hersker i hermelinstola og merovingisk hatt, mens han holder en pilegrimsstav i venstre hånd, en helbredende kilde springer frem der staven berører bakken. En statue fra 1600-tallet i katedralen i Antwerpen viser ham som romersk centurion, igjen med en hermelinstola.
Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, som forlot Nidaros den 1. april 1537, døde i eksil i Lier den 7. februar 1538 og ble gravlagt foran høyalteret i kirken Saint-Gommaire. I denne kirken avduket dronning Sonja i mai 2003 en minneplate over erkebiskop Olav.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (X), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, heiligen.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden