Den hellige Godric (lat: Godericus) ble født ca 1069 i Walpole ved King's Lynn i Norfolk i England. Mellom ca 1085 og 1089 var han en omvandrende kremmer i Lincolnshire, og deretter foretok han pilegrimsreise til Roma. Deretter dro han til sjøs og ble en velstående handelsmann. Han handlet i Flandern, Danmark og Skottland. Senere kjøpte han en halvpart i ett skip og en kvartpart i et annet, hvor han ble kaptein. Hans reiser var mange og lange, og i 1101 dro han på en valfart til Jerusalem. Han var sannsynligvis den Godric som i 1102 hjalp kong Baldwin I av Jerusalem til å rømme fra Arsuf til Jaffa etter slaget ved Ramleh. I sin historie om dette henviser en samtidig kronikør til Godric som «en pirat». Da han kom tilbake til England via Compostela, ble han fogd, men senere dro han på flere valfarter til Roma, Saint Andrews i Skottland og Saint-Gilles i Provence. Snart etter dro han på en tredje pilegrimsreise til Roma, og denne gangen reiste han sammen med sin gamle mor, som vandret barføtt med ham gjennom halve Europa
Som middelaldrende mann solgte han ca 1105 all sin eiendom for å bli eremitt, kanskje inspirert av besøk i hans sjømannsdager på øya Inner Farne, en gang den hellige Cuthberts hjemsted. En stund bodde han i skogene ved Carlisle med den hellige Hieronymus' psalter som sin bønnebok, deretter bodde han sammen med den gamle eneboeren Ælric i Wulsingham ved Bishop Auckland sør for Durham, inntil Ælric døde i 1108. Få måneder senere foretok Godric enda en botsvalfart til Jerusalem, hvor han besøkte de hellige steder, bodde sammen med andre eremitter i den hellige Johannes Døperens ørken og arbeidet på et sykehus i flere måneder.
Da han vendte tilbake til England, tok han opp igjen sitt gamle yrke som omreisende kremmer for å bli i stand til å slå seg ned i en forlatt eneboerhytte i Eskedale Side ved Whitby. Et år senere kom han til Durham, hvor han ble kirketjener ved kirken St. Giles og gikk på skole sammen med korguttene i St. Mary-le-Bow, og skaffet seg dermed en beskjeden boklig kunnskap. Nå var han over 40, og fra ca 1110 til slutten av sitt lange liv bodde han i Finchale på eiendommene til biskopen av Durham. Først bodde han i St. Godric's Garth, og endelig i en hytte på en skogkledt buktning av elva Wear, 5 km fra Durham, som nå er klosteret Finchale Priory.
I følge Godrics egen fremstilling, fortalt av Reginald av Durham, som kjente ham godt, hadde hans tidligere liv vært uryddig og urent, og hans forretningsmetoder uærlige. Som eremitt søkte han med samme nidkjærhet å gjøre det godt igjen. Hans selvpålagte botsgjerninger var fryktelige og nesten umenneskelige. Først, uten en veileder, levde han på bær og røtter, men senere dyrket han sine egne grønnsaker og både malte byggkorn og bakte brød av det. Han felte trær for å bygge en hytte og et oratorium (bønnehus), som han viet til Jomfru Maria, og hvor han i et hjørne hadde et overdekket bad med kaldt vann. Senere ble det bygd en liten steinkirke for St. Johannes Døperen, knyttet til St. Mary's med en buegang av kvister og leire. Han bar både en hårskjorte og en brystplate av metall. Prior Roger i Durham ga ham senere en leveregel og brorskap med kommuniteten i Durham.
Godric var full av sunne råd til alle som oppsøkte ham. Blant dem var den hellige Ailred av Rievaulx, Robert av Newminster, William av Newburgh, Laurence av Durham og Laurence av Westminster, men fremfor alt hans fremtidige biograf, Reginald av Durham. Kjennskap til fremtiden og fjerne hendelser ble tillagt ham, og hans kjærlighet til og makt over ville dyr var svært bemerkelsesverdig. Den omfattet også huggormer, som han behandlet som husdyr inntil de distraherte ham under hans bønner. I snø og is tok han kaniner og markmus til sin hytte, varmet dem ved bålet og slapp dem fri. Finchale var biskopen av Durhams jaktområde, og en gang tok en kronhjort tilflukt i hans hytte. Da jegerne spurte hvor den var, svarte han «Gud vet hvor den er». Imponert over hans strålende opptreden, unnskyldte de seg for å ha forstyrret ham og red vekk.
Geoffrey av Coldingham kjente Godric som gutt, og han beskrev ham: «Han hadde en bred panne, gnistrende grå øyne og buskete øyenbryn som nesten møttes. Hans ansikt var ovalt, hans nese lang og hans skjegg tykt. Han var sterk og smidig, og til tross for at han var liten av vekst, var hans fremtoning svært ærverdig». William karakteriserte ham som «ivrig til å lytte, men sen til å snakke, alltid alvorlig og medfølende med dem som var i vanskeligheter». Han levde et generelt begivenhetsløst liv, men to ganger ble han nesten drept; en gang da elva Wear gikk over sine bredder, og en gang i 1138 da skotske soldater drepte hans ku og mishandlet ham, fordi de trodde han hadde en gjemt skatt.
Men kanskje det mest bemerkelsesverdige med St. Godric er at han synes å være den første lyriske poet på engelsk. Hans biografer har bevart fire fragmenter av vers, inkludert et vers til Jomfru Maria og en strofe rettet til den hellige Nikolas av Myra, skytshelgen for sjøfolk. I tillegg er de eksisterende melodiene til disse hymnene også tilskrevet Godric, noe som ville gjøre ham til komponisten av den første musikalske tonesetting til en engelsk tekst. Han er beskrevet som totalt umusikalsk, og hans egen forklaring var at han lærte både tekster og melodier i visjoner av Jomfru Maria og hans døde søster Burchwen, akkompagnert av et englekor. Burchwen hadde vært eneboer sammen med Godric i Finchale en tid, men forlot ham for å bli «søster» på sykehuset i Durham, hvor hun døde.
Mot slutten av Godrics liv økte de overnaturlige fenomenene, som ble trodd å være av djevelsk opprinnelse. Noen av dem, som muligens skyldtes poltergeister, er bemerkelsesverdig lik dem som ble notert av Curé d'Ars, den hellige Johannes Maria (Jean-Marie Baptiste) Vianney, sju århundrer senere. Godric mottok budbringere fra den hellige Thomas av Canterbury, som han oppmuntret, pave Alexander III skrev til ham fra Benevento, roste hans levevis, ba om hans bønner for seg selv og hele Kirken, og lovte å ta ham med i sine egne bønner.
Etter en lang sykdom, da han ble pleiet av munkene i Durham, døde Godric den 21. mai 1170, over 100 år gammel. Hans minnedag er 21. mai.
Hans liturgiske kult ser ut til å ha begrenset seg til Durham, Finchale og noen kalendere hos cistercienserne, som feilaktig hevdet han tilhørte deres orden. Men manuskripter om hans liv, notiser hos kronikørene, men fremfor alt hans hymner ga ham et omfattende ry. Rundt hans grav i Finchale ble det bygd et kloster, som etter en periode av blomstring ble feriehus for munkene i Durham i senmiddelalderen.