Den hellige Gjertrud Comensoli (1847-1903)

Den hellige Gjertrud (Gertrude; it: Geltrude) ble født som Katarina Comensoli (it: Caterina) den 18. januar 1847 i Bienno, en landsby i distriktet Val Camonica nær Brescia i Nord-Italia. Området tilhørte den gangen kongeriket Lombardia-Venetia (it: Lombardo-Veneto), en politisk enhet som ble etablert av Wienerkongressen i 1815 etter Napoleons nederlag, men avviklet ved Italias samling i 1866. Hun ble døpt dagen etter fødselen. Hun var den femte av ti barn av stålarbeideren Carlo Comensoli og skredderen Anna Maria Milesi, men bare tre jenter vokste opp: Bartolomea (1840), Cristina (1845) og Katarina (1847).

Familien var svært fattig, men tilgjengjeld veldig from. Katarina viste en livlig intelligens og fikk opplæring i den kristne lære av sognepresten. I sin selvbiografi forteller hun at hun tidlig hadde en spesiell hengivenhet til det hellige sakrament. Foran det erklærte hun: «En million ganger sverger jeg til deg, Herre, at jeg alltid vil være din, og hvis jeg noensinne er utro mot deg, la meg da straks dø». Hun mottok sin første kommunion som niåring i 1856.

Katarina følte seg tiltrukket til ordenslivet, og som trettenåring fortalte hun foreldrene dette i 1860. Den 6. oktober 1861 ble hun fermet (konfirmert). I 1862 fikk hun foreldrenes tillatelse til å bli ordenssøster, og i en alder av femten år trådte Katarina inn som postulant i den hellige Bartolomea Capitanios (1807-33) institutt i Lovere i provinsen Bergamo. Men sykdom tvang henne til å gi opp etter kort tid, og hun vendte hjem. Sykdommen varte i et helt år.

Etter å ha blitt frisk ønsket Katarina å vende tilbake til instituttet, men foreldrene var skremt av hennes sykdom og nektet å gi sin tillatelse. I stedet trådte hun inn i «Den hellige Ursulas Selskap» (Compagnia di Santa Orsola) eller ursulinnene (Ursulasøstrene) (Ordo Sanctae Ursulae – OSU), som var grunnlagt av Den hellige Angela Merici (1474-1540), men reaktivert i Brescia i 1866 av søstrene Maddalena og Elisabetta Girelli og approbert av biskop Girolamo Verzeri av Brescia (1850-83), bror av den hellige Teresa Eustochium Verzeri (1801-52). Katarina ble novisemester for en gruppe av selskapets noviser i Bienno. Der begynte hun et fruktbart apostolat, fremfor alt av kateketisk art for de unge kvinnene i distriktet.

Katarinas familie var fattig og bodde i et område som var lagt øde av krig. Dessuten var området preget av dårligere resultater i landbruket og en massiv utvandring til USA og Argentina. Da Katarinas far ble syk i 1869, bestemte hun seg for å forlate Bienno for å kunne hjelpe familien økonomisk. Superioren i Brescia, Maddalena Girelli, sendte Katarina til Chiari for å arbeide som husholderske hos en p. Giovanni Battista Rota, som senere skulle bli biskop av Lodi (1888-1913). Han kom fra en velkjent og stor grevefamilie, som hadde avgitt tre døtre til St. Angelas institutt.

I 1869 døde hennes far, og i 1874 ba p. Rotas mor henne om å flytte til Milano og residensen til grevene Vitali Fè i deres palass i Corso Venezia 36. Grevinne Ippolita Fè var svigerinne til adelsmannen Simoni fra Bienno. I Milano skulle hun være i staben til Selskapet og passe de to små sønnene, Bartolomeo (f. 1871) og Giulio (f. 1874). P. Giovanni Battista Rota hadde som grev Vitali store landområder og eide også hus i provinsen Bergamo, spesielt Villa di Capriate i San Gervasio d'Adda, hvor familien og tjenerskapet vanligvis tilbrakte sommermånedene, borte fra heten i Milano. Reisen var ikke vanskelig ettersom elvene Naviglio og Adda var farbare og handelsruter. I San Gervasio d'Adda begynte Katarina et eukaristisk apostolat sammen med andre ungdommer, og i 1874 grunnla de selskapet «Det helligste sakraments æresgarde». På festen for Kristi legeme i 1878 avla hun med tillatelse fra sin skriftefar løfte om evig jomfruelighet. Katarina tok seg av Bartolomeo til han nådde skolealder og dro for å fullføre utdannelsen på et kollegium. Giulio døde bare noen få måneder gammel. Hun fulgte henne på hennes reiser til Milano, Brescia, Bergamo, San Gervasio d'Adda og ulike kurbad med varme kilder.

Katarina ble i tjeneste hos grevinne Ippolita i Milano og San Gervasio i åtte år, frem til 1882. På slutten av denne perioden ble hun kjent med den salige p. Frans Spinelli (1853-1913) i Bergamo, og sammen planla de å grunnlegge en religiøs kongregasjon som skulle være viet til to formål: hengivenhet til Kristus i det hellige sakrament og kristen utdannelse av jenter. I 1879 døde også Katarinas mor, og da hun ikke lenger behøvde å støtte familien økonomisk, var hun fri til å sette sitt konsept ut i livet. Fra 1879 til 1882 planla hun og p. Spinelli grunnleggelsen. På 1800-tallet var det nødvendig med en prest som superior for å garantere en god drift av et kvinnelig institutt.

I mellomtiden var Katarina blitt en prøvet kvinne, rik på indre menneskelige kvaliteter og følsomhet, med en dyp forståelse av nødvendigheten for unge jenters utdannelse og for de fattiges og sykes behov og med en moden spiritualitet. Hun flyttet til Bergamo, og sammen med sin favorittsøster Bartolomea og en venninne og med assistanse fra don Francesco Spinelli grunnla hun kongregasjonen «sakramentinerne» (Suore Sacramentine di Bergamo). Med tillatelse fra biskop Gaetano Camillo Guindani av Bergamo (1879-1904) avla hun på oktavdagen for festen for Marias uplettede unnfangelse, den 15. desember 1882, sine løfter sammen med sin søster og den andre kvinnen. Den 15. desember 1884 ble Katarina og fem ledsagere ikledd sine drakter, og hun tok ordensnavnet moder Gjertrud av det hellige sakrament (Madre Geltrude del Santissimo Sacramento) og ble kongregasjonens superior.

Kongregasjonen vokste raskt, hovedsakelig fordi den ble spesielt innrettet mot behovene i bispedømmet. Den var også den eneste i provinsen Bergamo med Evig tilbedelse som hovedformål. Fire andre hus ble åpnet i bispedømmet mellom 1884 og 1887. Men kongregasjonen kom raskt i vanskeligheter. Don Francesco Spinelli, som opprinnelig hadde bidratt til grunnleggelsen, kranglet med moder Gjertrud om kongregasjonens mål, da han la vekt på den aktive tjenesten, men hun så på tilbedelsen av sakramentet som den viktigste oppgaven. I tillegg kom økonomiske vanskeligheter.

I 1889 kom det til en splittelse mellom de to grunnleggerne. 73 søstre ble værende hos moder Gjertrud i Bergamo, 33 fulgte p. Spinelli og fortsatte sitt arbeid i Rivolta d'Adda, mens fire søstre trådte ut. Kongregasjonen havnet også i økonomiske vanskeligheter på grunn av kjøp og bygging av nye hus. Biskopen av Bergamo berget dem og fant et nytt hus til søstrene i Lodi, hvor biskopen, den samme Giovanni Battista Rota som Gjertrud tidligere hadde arbeidet for, ga dem kanonisk godkjennelse som kongregasjon den 8. september 1891 med midlertidig moderhus i Lavagna di Comazzo. Den 26. februar 1892 avla Gjertrud sine evige løfter i biskopens hender i kapellet i Lavagna.

Men allerede den 28. mars 1892 vendte de tilbake til Bergamo og til det opprinnelige huset hvor de hadde begynt sitt arbeid. Gjertrud tilbrakte sine siste år med å styrke kongregasjonens åndelige fundament og åpnet eukaristiske «Coenacula» i flere nabobyer. Cenaculum (Coenaculum) er «Det øvre rom», det vil si hvor nattverden ble innstiftet. Den 11. april 1900 ble Decretum laudis («rosende dekret») fra Rituskongregasjonen promulgert av pave Leo XIII (1878-1903). I hennes levetid ble det åpnet til sammen seksten hus, også i regionene Lombardia og Veneto.

Gjertrud døde ved middagstid den 18. februar 1903 i Bergamo, bare 56 år gammel. I 1906 ga Den hellige Stol kongregasjonen sin endelige approbasjon og formelle kanoniske status, og i 1910 ble konstitusjonene godkjent. Begge deler skjedde under den hellige pave Pius X (1903-14), som Gjertrud hadde kjent da han var patriark av Venezia. Hennes legeme ble den 9. august 1926 overført fra kirkegården til et spesielt kapell ved siden av byens kirke.

Hennes helligkåringssak ble innledet i 1941. Den 26. april 1961 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 13. mai 1989 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 1. oktober 1989 i Roma.

Den 15. mars 2008 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn. Det gjaldt den uforklarlige helbredelsen av et barn i Agnosine i provinsen Brescia i juni 2001. Hun ble helligkåret den 26. april 2009 i Roma sammen med fire andre. Hennes minnedag er dødsdagen 18. februar.

Den fireårige gutten Vasco Richini ble den 29. september 2001 innlagt på sykehus i Agnosine med hjernehinnebetennelse. Han fikk diagnosen Haemophilus influenzae meningitis, forårsaket av en svært sjelden og aggressiv bakterie. Sent om kvelden den 2. oktober ringte guttens far, Ettore Richini, til sr. Bianca Pasinetti, en av sakramentinersøstrene som drev skolen Vasco gikk på. Han fortalte at gutten var døende og ba henne gjøre noe. Hun lovte sine og kommunitetens bønner.

I mellomtiden rådet legene guttens mor Rita til å koble ham fra maskinene som holdt ham i live og advarte henne og sa at hvis gutten overlevde, ville han bli en «grønnsak». Men hun ba dem holde gutten i live så lenge som mulig. Sr. Pasinetti bestemte seg for å bringe en relikvie av moder Gjertrud, kongregasjonens grunnlegger, til barnets rom. Der la hun relikvien under puten hans. Folk begynte å samle seg i sognekirken for å be for gutten. Vascos fjortenårige søster Gaia dro også til kirken for å be, uten å vite at søstrene hadde kalt folk sammen dit. Sr. Pasinetti og hennes medsøstre begynte på en novena til Moder Gjertrud.

Noen dager senere kom en lege og fortalte at Vasco var utenfor fare. Det var en fullstendig uforklarlig helbredelse. Vasco ble sendt hjem, og på skolen forklarte han at da han var på sykehuset, kom Moder Gjertrud forbi uten å la seg bli sett av legene, og hun kom inn og sto ved sengen hans. I dag er Vasco tolv år gammel, og han og familien deltok i helligkåringen av Moder Gjertrud på Petersplassen.

Instituttet har vært tilstedeværende i hele Italia siden 1882, i Brasil (1946), Malawi (1976), Ecuador (1987), Kenya (1991), Bolivia (2005) og Kroatia (2006). I 1939/1940 kom søstre også til Etiopia og Kina, men som et resultat av politisk uro ble de utvist fra Etiopia i 1943 og fra Kina i 1951.