Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Den hellige Gabriel Rajić (serb: Гаврило, Gavrilo; Рајић) ble født rundt 1605-1610 i regionen Stari Vlah (Стари Влах) i det nåværende sørvestre Serbia, som da var okkupert av tyrkerne og en del av Det osmanske imperiet. Han kom fra adelsfamilien Rajić. Lite er kjent om hans tidlige år. Han gikk i kirkelig tjeneste og ble metropolitt av Smederevo (Смедерево). I 1643 ble han valgt til metropolitt av Ras og Novi Pazar (1643-48). I 1644 gjenoppbygde han klosteret De hellige erkeengler i Kovilje-fjellene.

Etter at den serbiske patriarken Pajsije (1614-47) døde den 3./13. november 1647, ble Gabriel før festen for Kristi Himmelfart i 1648 valgt til ny patriark av Peć og dermed primas for den serbisk-ortodokse kirken av synoden i klosteret Morača. Han betalte en stor tributt til tyrkernes, som også andre patriarker hadde gjort, på 100 000 akchas (tilsvarer rundt 4 000 pund sterling). Peć (Peja, Ipek; serb: Пећ; alb: Pejë) var fra 1346 til 1766 hovedsete for den serbiske kirken. Byen ligger nå i Kosovo. Han besøkte Konstantinopel for å skaffe beskyttelse for sin flokk.

Da Gabriel besøkte Stari Vlah, møtte han den russiske adelsmannen Ivan Vasiljevitsj Sjujskij. Patriarkatet Peć hadde store økonomiske vanskeligheter, så i 1653 bestemte patriark Gabriel seg for å reise til Russland for å be om materiell støtte til sin lidende flokk. Han møtte metropolitt Arsenije av Trebinje i Hercegovina på julaften, og deretter dro han først til Valakia og ankom til Târgoviște, hvor han prøvde å forsone den valakiske fyrsten Matei Basarab med kosakkenes hetman Bohdan Khmelnytskyj (ukr: Богдан Хмельницький) (ca 1595-1657).

Derfra reiste patriark Gabriel til Russland i 1654, og han tok med seg to bøker for trykking: Biografier om serbiske keisere og patriarker og Typikon mot Nil Kabasilas’ latinske heresi. Kildene sier at han ble hilst velkommen av den russiske patriark Nikon (1652-66) og den russiske tsar Mikael Romanov (1613-45), men i 1654 var det Mikaels sønn Aleksej I som var tsar (1645-76). I Moskva i 1655 var han sammen med patriarken av Antiokia tilstede på et kirkelig konsil som søkte å korrigere visse aspekter ved liturgiske bøker i overensstemmelse med de greske og gammelslaviske tekstene. Patriark Gabriel deltok også på den berømte synoden i Moskva i 1658 som godkjente patriark Nikons reformer.

Ettersom han bestemte seg for å bli værende i Russland, skrev han til serbiske metropolitter og ba dem om å velge en ny patriark. Men snart etter forandret han mening og forlot Russland i 1659. Han returnerte til det tyrkisk-okkuperte Serbia med sjenerøse almisser til sin kirke og sitt land. Men da han kom tilbake, fant han at de tyrkiske myndighetene under hans fravær i 1655 illegalt hadde innsatt en biskop på hans sete, usurpatoren Maxim Bulgareren (1655-74; d. 1680).

Da Gabriel kom tilbake til landet, forlot Maxim Peć, og for å forsøke å redde sin stilling på Gabriels bekostning, reiste han til Prusa i Lilleasia, hvor sultan Mehmed IV (1648-87) og hans storvesir Mehmed Koprulu oppholdt seg på den tiden. Prusa (gr: Προύσα, Proúsa; tyr: Bursa) er en by i den vestlige delen av Tyrkia, 91 kilometer sør for Istanbul, 20 kilometer fra Marmarahavet. Da Maxim fikk møte storvesiren, anklaget han Gabriel for å konspirere mot sultanen. Storvesiren ga da ordre om at Gabriel skulle bringes til ham, og han måtte gjennomgå langvarige avhør.

Gabriel ble anklaget av tyrkerne for å være ansvarlig for den russisk-tyrkiske krigen. Han ble også anklaget for å ha forsøkt å konvertere noen tyrkere til kristendommen. I følge Gabriels biografi kom denne bakvaskelsen fra en jøde som ønsket å hevne seg på Gabriel for hans konvertering av noen jøder til kristendommen. Storvesiren forsto snart hvordan det hele hang sammen, men han så på situasjonen som en enestående mulighet til å konvertere en kristen erkebiskop til islam. Så han sa til Gabriel: «Fordi du har blitt anklaget for å være en konspiratør mot imperiet, skulle du ifølge loven dømmes til døden. Men hvis du forlater din tro og går over til vår, vil jeg redde ditt liv og utnevne deg til et høyt embete i vårt kongerike, slik at du kan leve et lykkelig og ærerikt liv».

Til dette svarte Gabriel: «Enhver kan se at jeg er fullstendig uskyldig i denne anklagen, ettersom min anklager prøver på alle måter å bli kvitt meg så han kan overta mitt erkebispedømme. Så jeg dør uskyldig. Imidlertid er det ikke mulig for meg noensinne, så lenge jeg har fornuften i behold, å forlate min tro og komme over til din for å unnslippe døden. Jeg er klar til, med Jesu Kristi makt, å gjennomgå uendelig tortur og dø for Hans kjærlighet, ikke én gang, men hundre ganger hvis det var mulig. Når det gjelder det embetet du tilbyr meg med de trivielle godene, behold det selv».

Torturistene tok ham da med ut og begynte å mishandle ham nådeløst, mens de hele tiden prøvde å tvinge ham til å falle fra sin tro. Gabriel aksepterte alle lidelsene med stor styrke og ro. Da de så at han ikke kom til å gi etter, tok de ham med til retterstedet, hvor de henrettet ham ved henging. Det skjedde i Prusa den 13. desember 1659 [andre kilder skriver 18. juli]. Presten Pavle berget hans levninger og gravla dem. Han ble satt på listen over serbiske helgener som hieromartyr («prestemartyr»). Hans minnedag hos de ortodokse er dødsdagen 13. desember og 30. august. I den generelle liturgien Srbljak (србљак), kollektive liturgier for serbiske helgener, minnes også den 30 august: Den hellige erkebiskop Jakob av Serbia (Iakov) (1292), den hellige biskop Gregor, den hellige erkebiskop Sabas III (Sava) (1305-16) og patriarkene Kyrillos, Nikon, Johannes og Maximos.

Gabriel ble etterfulgt som patriark av Maksim I, sin anklager. Han er en av de mest berømte martyrene som kalles neomartyrer, det vil si at han mistet livet i hendene på muslimer, i dette tilfellet osmanerne under deres lange herredømmet over de kristne befolkningene på Balkan.

Denne patriark Gabriel av Peć kan lett blandes sammen med patriark Gabriel av Konstantinopel, som også ble henrettet av tyrkerne i Prusa ti dager tidligere den 3. desember 1659.

Kilder: Vaporis, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, nominis.cef.fr, oca.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 31. mai 2020