Frans var utenomekteskapelig sønn av den svarte slaven Lourença Justiniana de Jesus, og han ble døpt den 20. april samme år av p. Antônio Manoel Teixeira. Gudmor ved hans dåp var hans eierinne Marianna de Santa Barbara Ferreira. Gutten begynte i lære hos en skredder, men han drømte om å bli prest. Men det var så uoppnåelig at han ble fortalt at den dagen han ble prest, ville høner ha tenner. Det var på slavetidens høydepunkt, og slaver, spesielt svarte, var ikke bare forbudt adgang til ethvert offentlig embete både sivilt og kirkelig, men selv for å studere.
Han ble lenge hemmet i sitt prestekall, både fordi han var svart og fordi han var utenomekteskapelig sønn av en slave, men han mistet ikke håpet. I 1848 besøkte biskop Antônio Ferreira Viçoso CM av Mariana i Minas Gerais (1844-75) byen Campanha, hvor han ble oppsøkt av skredderen Victor som uttrykte sitt ønske om å tre inn i det religiøse liv. Biskop Viçoso var en overbevist abolisjonist (tilhenger av å oppheve slaveriet), og Frans Victor fikk også hjelp fra sin innflytelsesrike gudmor. Saligkåringssaken for biskop Viçoso er i Roma.
Frans ble forberedt for studiene hos den gamle sognepresten i Campanha, Antonio Felipe de Araujo, før han den 5. juni 1849 ble opptatt på seminaret i Mariana. Der utholdt han tålmodig fiendtlighet og diskriminering fra de andre seminaristene helt til det punktet å bli deres tjener. En av dem skrev at Victor tross alt alltid håpet. Med sin ydmykhet og vilje erobret han dem alle til slutt. Etter å ha fått dispensasjon fra de kanoniske hindringene, ble han den 14. juni 1851 ordinert prest. Han var kapellan i Campanha fra den 17. august 1851 til den 13. juni 1852. En stor del av de hvite kunne ikke akseptere at en tidligere svart slave kunne bli prest, og de nektet til og med å motta kommunion fra ham. Så da han den 18. juni 1852 ble sendt til Três Pontas med utnevnelse som sogneprest, var det stor forvirring og reserverthet blant befolkningen.
Han søkte først og fremst å katekisere og instruere sitt folk, og derfor fikk han bygd kollegiet «Den hellige familie» (Sagrada Família), hvor han også selv underviste. Denne skolen var åpen for alle studenter uansett klasse og sosial bakgrunn, rike og fattige, hvite og svarte, for han var overbevist om at kulturen sammen med troen kunne bygge et nytt samfunn. Padre Victor instruerte mange barn fra beskjedne familier, noe som gjorde dem til store menn av kultur som brukte sin intelligens i ulike yrker. Han møtte også brasilianere av høy sosial projeksjon, som Dom João de Almeida Ferrão, første biskop av Campanha (1909-35), og kannik José Maria Rabello, som var hans assistent i Três Pontas.
Av omsorg for og veiledning av sjelene fikk han bygd som Han bygde den største kirken i Minas Gerais, Nossa Senhora d’Ajuda («Vår Frue av hjelpen») som sognekirke. Nestekjærligheten preget ham på en spesiell måte, og personlig levde han i absolutt fattigdom. Sognebarn i nød tydde til ham, og det ble sagt at «Padre Victor levde på almisser og ga almisser». Djevelen fryktet ham som eksorsist til det punkt at han unnvek ham og kalte ham «den stygge negeren med de store leppene!» Han var sogneprest i Três Pontas i 53 år, det vil si helt til sin død.
Tradisjonen forteller at et av de første miraklene som skjedde ved Padre Victors grav, var da et bondepar var i kirken med sitt barn for å få det døpt, men prestene på den tiden tok et gebyr for kirkelige handlinger, som familien ikke hadde råd til å betale. Så paret gikk i kirken og ba om et lys fra Gud, da det nærmet seg en person som så ut som en prest og foretok dåpen uten gebyr. Paret gjenkjente senere presten gjennom et fotografi som Padre Victor, som var død flere år tidligere.
Padre Victor, som er det navnet alle kjenner ham under, ble saligkåret lørdag den 14. november 2015 i sognet Nossa Senhora D’Ajuda i Três Pontas i Minas Gerais i Brasil. Som vanlig i dette pontifikatet ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle av Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hans minnedag er dødsdagen 23. september.
Den åndelige og kulturelle arven som Padre Victor har etterlatt seg, utgjør noe spesielt i Três Pontas og de nærliggende områdene, og stor er den ærbødigheten de troende viser ham mens han venter på å bli offisielt anerkjent av Kirken som «helgen for umulige saker». Padre Frans av Paola Victor anses av innbyggerne i Três Pontas (os trêspontanos) som deres «verneengel».
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, pt.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, paulinas.org.br, padrevictor.com.br, trespontas.mg.gov.br - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 15. november 2015