Den salige Frans Spoto (1924-1964)

Den salige Frans Spoto (it: Francesco) ble født den 8. juli 1924 i Raffadali i provinsen Agrigento på Sicilia i Sør-Italia. Han ble døpt den 24. september 1924. Hans foreldre var Vincenzo Spoto og Vincenza Marzullo. Faren var blitt skadet i Første verdenskrig og haltet resten av livet. Han dyrket et lite stykke land ved innkjørselen til landsbyen. Hans mor hadde en ubøyelig vilje. Begge foreldrene var dypt religiøse, og Frans fikk innpodet troen, moralske verdier og en ekstraordinær pliktfølelse.

Han ble fermet (konfirmert) den 27. november 1932 i Raffadali. Fasteprekenene i Raffadali i 1936 ble holdt av p. Vitale Bruno, generalvikar for misjonskongregasjonen «Tjenere for de fattige» (Congregatio Missionariorum Servorum Pauperum – MSP). Den kalles også Boccone del Povero, som noe utilfredsstillende kan oversettes med «Føde for de fattige», og medlemmene kalles Bocconisti. Kongregasjonen var grunnlagt den 21. november 1887 av den salige Jakob Cusmano.

P. Bruno foreslo uventet for erkepresten av Raffadali muligheten for å la unge Frans begynne på kongregasjonens seminar i Palermo. I oktober 1936 forlot den tolvårige Frans Raffadali og dro til seminaret i Palermo. Der kastet han seg over studiene, drevet av sin intelligens og den viljestyrken han hadde arvet fra sin mor. Denne viljen ga ham tilnavn som «Tyskeren» eller «Klippen». I 1943 ble alle seminaristene sendt hjem da Sicilia ble krigsskueplass. Som diakon ga Frans viaticum til sin døende far. Noen måneder senere, den 22. juli 1951, ble han presteviet av kardinal Ernesto Ruffini.

Den unge presten engasjerte seg deretter i kongregasjonens aktiviteter og stilte seg til disposisjon for bispedømmet Palermo, hvor han hjalp sekularprester som trengte assistanse i sin tjeneste. Hans medbrødre hadde en svært stor aktelse for ham, så på generalkapitlet i 1959 ble den knapt 35-årige p. Spoto valgt til generalsuperior som p. Jakob Cusmanos syvende etterfølger. Det var nødvendig med en pavelig dispensasjon for å velge en superior under førti år.

I hans tid som generalsuperior ga Den hellige Stol sin endelige approbasjon av konstitusjonene, og medlemmene kunne avlegge evige løfter. Sammen med approbasjonen kom introduksjonen av saligkåringssaken for ordensgrunnleggeren Jakob Cusmano, som ble saligkåret den 30. oktober 1983. P. Spoto åpnet også et studiehus for kongregasjonen i Roma. Han sendte i 1961 de første misjonærene til Biringi i Kongo Kinshasa (tidligere Belgisk Kongo, senere Zaïre, nå Den demokratiske republikken Kongo).

Kongo ble uavhengig fra belgierne i 1960, men forberedelsene før uavhengigheten var katastrofalt manglende. Patrice Lumumba, den demokratisk valgte statsministeren, ble styrtet bare tre måneder senere, under vestlig press og i hemmelig forståelse med en fredsbevarende styrke fra FN, og han ble myrdet kort etter. I den kalde krigens scenario ble Lumumba i stor utstrekning sett på av «østblokken» som en martyr for genuin uavhengighet fra postkolonial manipulering, som hadde prøvd å implementere en genuint sosialistisk tilnærming til Kongos sosio-økonomiske problemer. Det har blitt hevdet at for vesten ble det viktigere å holde landets rike mineralforekomster innenfor den kapitalistiske innflytelsessfære enn å sikre demokrati for folket. Dette ble demonstrert gjennom vestens støtte til general Mobutu da han tok makten i 1965.

Den opprørske stammen Simba, som var lojale mot Lumumbas minne, prøvde i 1964 å styrte regjeringen med noe støtte fra Sovjetunionen og Kina. Støtet for deres opprør var anti-vestlig, men det var mange utbrudd av vold hvor kristne var et «symbolsk» angrepsmål, og katolske prester, munker og nonner var spesielt i fare på grunn av sine bånd til de belgiske misjonene. Dette til tross for at Den katolske kirke hadde begynt å løsne seg fra kolonialistiske strukturer allerede før uavhengigheten. I november 1964 ble opprørernes hovedkvarter i Stanleyville, Lumumbas hjemområde, tatt av statsminister Moise Tshombe ved hjelp av et stort antall hvite leiesoldater støttet av belgiske fallskjermtropper som ble fløyet inn av USA.

Den 4. august 1964 dro Frans Spoto til Biringi i Kongo på en kanonisk visitasjon, samtidig som han skulle forberede for å motta flere ordensbrødre. Der ble han overrasket av Simba-stammens revolusjon. P. Sanfilippo, som var blant de første misjonærene, forsto at situasjonen kunne bli farlig og foreslo at generalsuperioren foreløpig skulle vende tilbake til Italia. Men Frans ville ikke forlate de andre.

Den 14. november kom Simba-opprørerne, men misjonærene klarte å unnslippe. I tyve dager gjemte de seg på savannen. Den 3. desember ble de fire misjonærene tatt. P. Spoto klarte å flykte med bundne føtter, og utslitt etter å ha slitt seg gjennom den tette jungelen en hel dag, falt han på kne og ba: «Herre, jeg ofrer mitt liv til Deg, men spar mine medbrødre». Som et resultat av prøvelsene samt slagene fra Simba-soldatene, døde han den 27. desember 1964 i Erira, mens hans medbrødre ble spart på uforklarlig vis.

Frans ble gravlagt samme kveld, rett i jorden nær den hytten hvor han døde. Først tre år senere kunne graven åpnes, og hans jordiske rester ble plassert i sognekirken i Biringi. Den 14. oktober 1984 ble generalsuperiorens jordiske rester ført tilbake til Italia, og den 19. oktober kom de til Palermo. Siden 1987 har de vært i sognekirken Cuore Eucaristico di Gesù i Corso Calatafimi i Palermo. Relikviene ble identifisert i 1987 og 1995.

Bispedømmeprosessen for hans saligkåring åpnet den 16. desember 1982 og ble avsluttet den 18. mars 1996. Prosessen ble ført i bispedømmet Mahagi-Nioka. Den 29. juli 1998 ble saken åpnet i Helligkåringskongregasjonen i Roma. Den 26. juni 2006 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Han ble saligkåret lørdag den 21. april 2007 i katedralen i Palermo på Sicilia i Sør-Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 27. desember.