Den hellige Felix av Nicosia (1715-1787)

Den hellige Felix (it: Felice) ble født som Jakob Antonius Amoroso (it: Giacomo Antonio) den 5. november 1715 i Nicosia i provinsen Enna på Sicilia. Han var sønn av skomakeren Filippo Amoroso og hans hustru Carmela Pirro. Han ble døpt samme dag. Hans far døde den 12. oktober 1715 og etterlot hustruen som enke med tre barn.

Familien var fattig, men svært religiøs. Jakob Antonius begynte svært tidlig å arbeide som skomakerlæring i verkstedet til skomakeren Giovanni Cavarelli. Men gutten var uvanlig from og led under edene og det grove språket han hørte der. En gang en av de andre skomakerne ved et uhell skar av overlæret på en sko, strøk unge Jakob sitt eget spytt med fingeren på skaden, og den forsvant sporløst.

Skomakerverkstedet lå nær klosteret til de lokale kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap), så Jakob Antonius hadde ofte anledning til å besøke kommuniteten, lære brødrene å kjenne og beundre deres levesett. I likhet med de fleste sicilianske gutter på den tiden gikk han aldri på skolen. Desto mer tid han tilbrakte med kapusinerbrødrene, desto sterkere følte han seg trukket mot deres liv: deres gledefylte strenghet, deres frigjørende fattigdom, deres bot og bønn, deres nestekjærlighet og misjonsånd.

Etter at også moren var død, søkte Jakob i en alder av tyve år om å bli opptatt hos kapusinerne som legbror, og han ba superioren for klosteret i Nicosia om å legge inn et ord for ham hos provinsialen i Messina. Ettersom han var analfabet kunne han ikke opptas som kleriker, men det som var enda viktigere, var at kallet til legbror var mer egnet for hans ydmyke, enkle natur. Hans anmodning ble gjentatt hvert år i åtte år, og hver gang fikk han avslag, men hans lengsel var stadig like sterkt. Han fikk avslag delvis på grunn av de usikre økonomiske forhold i hans familie, som var avhengige av hans bidrag.

Hans kall var modent og veloverveid, men det er forbausende at han etter så mange avslag aldri forsøkte å slutte seg til en annen lignende orden. For ham var det å være en Guds mann og å være en kapusiner det samme.

I 1743 hørte han at provinsialen fra Messina skulle besøke Nicosia, så han ba om å få treffe ham og forklarte sitt inderlige ønske. Og endelig ga provinsialen ham adgang til ordenen og sendte ham til klosteret i Mistretta litt lengre nord for novisiatsåret. Den 10. oktober 1743 påbegynte han novisiatet og tok navnet broder Felix. For ham var novisiatet et spesielt intenst år, tilbrakt i praktisering av dydene. Alle Felix’ biografer forteller at broder Felix utmerket seg for sin sans for lydighet, sin engleaktige renhet, sin kjærlighet til botsøvelser og hans sanne serafiske tålmodighet. Det var med disse dydene han avla sine løfter den 10. oktober 1744.

Broder Felix fikk oppgaven å assistere medbroren som var tigger for klosteret og samlet inn almisser. Hver dag pleide han å gå gjennom gatene og banket på dørene til de rike og oppfordret dem til å dele sin velstand, men han gikk også til de fattiges beskjedne boliger og tilbød dem sin omsorg i deres daglige behov. Det var en rolig klarhet og diskresjon over Felix når han beveget seg gjennom gatene og gikk fra hus til hus. Han sa alltid «Takk» når han fikk noe, og selv om han ble sendt bryskt bort, pleide han å svare: «La det skje av kjærlighet til Gud».

I klosteret utøvde han ulike oppgaver, som vaktmester, gartner, skomaker og sykepasser, og han var ikke bare ute for å tigge i Nicosia, men også i området rundet, i Capizzi, Cerami, Mistretta og Gagliano. Han kalte seg selv u sciccareddu, eselet som fraktet den oppsamlede lasten til klosteret. Felix hadde en spesiell forkjærlighet for barn, i vesken hadde han hasselnøtter som han ga til barna, og antallet minnet dem om Jesu sår, Den hellige treenighet eller De ti bud, og disse små gavene ga Felix anledning til å gi en kort og enkel katekismeleksjon. Dersom han på gaten møtte fattige med en spesielt tung last, ga han dem en hånd til hjelp, han hjalp de syke og prøvde å gjøre noe for de trengende. Hver søndag pleide han å besøke fangene i fengsel.

Broder Felix kunne ikke lese og skrive, likevel var han full av kristen doktrine. Det han ikke kunne lære ved å lese Bibelen, lærte han seg utenat og ved å være fast bestemt på å nære sin sjel mer og mer. Derfor gjorde han alle anstrengelser for å absorbere kapitlene fra Bibelen og de oppbyggelige bøkene som ble lest ved bordet i klosteret, og han benyttet enhver anledning til å høre på prekenene i kirkene i Nicosia.

Felix hadde en stor hengivenhet til den korsfestede Kristus. Hver fredag i mars fastet han på brød og vann og knelte i koret med armene utstrakt i form av et kors mens han mediterte foran krusifikset. Han hadde en spesiell ærbødighet for eukaristien og tilbrakte timevis foran tabernaklet selv etter at han hadde gjennomlevd hver dags harde prøvelser. Han viste en øm hengivenhet for Guds mor. Han skal også ha hatt helbredende evner, både fysiske og åndelige, og evnen til bilokasjon.

Felix delte ut små papirstrimler hvor det var skrevet invokasjoner til Jomfru Maria, og disse brukte han som et ufeilbarlig middel mot alle onder. Han hengte dem på dørene i hjemmene hvor det var syke og lidende fattige, hindret brann som hadde oppstått i kornband eller hengte dem i sisterner som var tomme for vann. Ofte skjedde mirakuløse hendelser som bare økte Felix’ berømmelse.

Han omvendte mange syndere, besøkte fanger i fengslene og var en venn av fattige og syke. Han arbeidet, ba og gjorde bot for dem alle sammen. Han var også mystiker og hadde evnen til å helbrede både legemlige og psykiske plager. Da en dødelig epidemi herjet Cerami i 1777, ba den lokale superioren Felix komme og hjelpe. Han var over seksti år gammel, men han reiste dit full av iver og pleide de syke med dypt engasjement.

Hans superior behandlet ham ofte dårlig og ydmyket ham med beske kallenavn, som latsabb, hykler, svindler av folket, den hellige fra Mekka. Felix svarte på alt dette med å si: «La det skje av kjærlighet til Gud». Likevel tvang superioren ham ofte til å paradere i refektoriet i klosteret med karnevalsdrakt, mens han delte ut en masse av aske blandet som fersk ricotta, og som mirakuløst ble ekte.

Da han nådde høy alder, ble han fritatt fra alle sine plikter og fysisk syk på grunn av sine ekstreme botsøvelser var han alltid klar til å gjøre alle slags tjenester, spesielt for syke medbrødre på sykestuen. Jo mer hans styrke forsvant, desto mer intens var hans konsentrasjon om Gud og hans gledefylte, enkle lydighet.

I slutten av mai 1787 ble han rammet av en plutselig feber mens han arbeidet i hagen. Hans superior, p. Macario, ga ham under lydighet ordre om å legge seg. Broder Felix fortalte legen som foreskrev medisiner for ham, at de var nytteløse, fordi dette var hans siste sykdom. Felix var lydig inntil det siste, og han ba til og med sin guardian om tillatelse til å dø. Han døde klokken to om morgenen den 31. mai 1787, 72 år gammel. I 1891 ble hans relikvier overført til katedralen i Nicosia.

Den 4. mars 1862 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Pius IX (1846-78) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Han ble saligkåret den 12. februar 1888 (dokumentet (Breve) var datert den 3. februar) av pave Leo XIII (1878-1903). Den 20. april 2004 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) et dekret fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på Felix’ forbønn, noe som åpnet veien for hans helligkåring. Han ble helligkåret i Roma den 23. oktober 2005 av pave Benedikt XVI sammen med fire andre i denne pavens første helligkåringsseremoni. Hans minnedag i universalkirken er dødsdagen 31. mai, mens kapusinerne feirer ham den 2. juni.

I Museo Francescano i Roma finnes det et bilde av ham (vera effigies) som ble malt mens han ennå levde. Det er laget av Francesco Nani og viser Felix med tiggerveske og et Mariabilde i bakgrunnen.