Den hellige Felix III (IV) var i følge LP født i Samnium og sønn av Castorius. Han var romersk diakon og deltok i 519 i delegasjonen til Konstantinopel som gjenskapte enheten i Kirken.
Etter at Johannes I døde den 18. mai 526, oppsto det strid mellom det pro-gotiske og det pro-bysantinske partiet, det siste inkluderte det meste av senatet. Da de ikke kom til enighet, grep kong Theoderik den Store (493-526) inn. Etter Johannes ønsket han en pålitelig venn av goterne som pave, og det endte med at den goter-vennlige Felix ble valgt den 12. juli etter en vakanse på 58 dager.
På grunn av at motpave Felix (II) posthumt ble opptatt i listen over legitime paver, ble denne paven i flere århundrer kalt Felix IV i stedet for III.
Kong Theoderik døde den 30. august 526, men da Felix hadde vært hans valg, nøt paven gode forbindelser med Theoderiks sønnesønn og etterfølger Athalarik (526-34), fortsatt mindreårig (f. 516), og den nye kongens mor, dronning Amalasuntha (Theoderiks datter), som fungerte som regent. Bevis på kongelig gunst kan ses i et edikt fra henne, som var skrevet av den gamle, edle Cassidorius, som bekrefter at sivile eller kriminelle anklager mot presteskapet skulle dømmes av paven. Brudd på denne loven om klerikal immunitet skulle straffes med en stor bot, og de pengene som kom inn på dette, skulle gå til de fattige.
Felix III (IV) ordinerte uvanlig mange prester (55), og det tyder på et overlagt forsøk på å fylle det kirkelige establishment med menn som delte hans synspunkter.
Tidlig i sitt pontifikat skrev Felix til biskop Caesarius av Arles (502-41) og godkjente prøving av legmenn før ordinasjon. Han beklaget også dypt at ordinerte menn vendte tilbake til det sekulære liv.
Viktigere var støtten til biskop Caesarius i hans anstrengelser for å bekjempe semi-pelagianismen, som da var svært utbredt i Gallia. Den hadde blitt forfektet av den asketiske Johannes Kassian og den dyktige skribenten Faustus av Riez, og holdt seg i live i Gallia. Da Caesarius' augustinske syn på nåden møtte opposisjon på en synode i Valence i 528, vendte han seg til pave Felix for hjelp. Tidlig i 529 sendte paven ham verket Capitula, 25 læresetninger som definerte Kirkens lære om nåde og fri vilje. De inneholdt hovedsakelig tekster fra Augustin som var samlet av Prosper av Aquitania (ca 390-ca 463). Disse ble vedtatt av det andre konsil i Orange i juli 529, hvor semi-pelagianismen ble fordømt. Da vedtakene ble godkjent av pave Bonifatius II den 25. januar 531, var det satt en effektiv sluttstrek for kontroversene om nåden.
Med dronning Amalasunthas tillatelse gjorde pave Felix III (IV) om flere templer og offentlige bygninger i Forum Romanum til kristen gudsdyrkelse. Romulustemplet ble gjort om til kirken for Ss Cosma e Damiano, som fortsatt eksisterer. De praktfulle mosaikkutsmykningene Felix fikk laget i den, inneholder et bilde av ham selv - det eldste bevarte paveportrettet.
Samtidig (i 529) grunnla Benedikt av Nursia klosteret Monte Cassino over et Apollotempel. Det skulle bli moderhus for en mengde klostre som skulle gjøre så mye for Kirken og sivilisasjonen. Klosterbevegelsen var allerede en mektig kraft, men St. Benedikt er med rette betraktet som patriark for de vestlige munkene. Hans regel, from, klok og moderat, har vært et redskap til perfeksjonering for millioner.
I 530 ble Felix alvorlig syk. Han bekymret seg en god del for fremtiden og fryktet nye alvorlige stridigheter mellom det gotisk-vennlige og det bysantinsk orienterte partiet. Da han kjente at døden nærmet seg, samlet han sine tilhengere blant geistligheten og senatet rundt sykesengen. Han gikk til det uvanlige skritt å gi dem en «forskrift» hvor han utpekte sin erkediakon Bonifatius til sin etterfølger. Paven ga ham til og med sitt pallium (på betingelse av at han skulle få det tilbake hvis han ble frisk igjen). Felix fikk forskriften publisert i Roma og sendte den til hoffet i Ravenna. Flertallet i senatet reagerte mot dette helt ukonstitusjonelle tiltaket med å forby enhver diskusjon om en paves etterfølger i hans livstid. De forbød også akseptering av en slik nominasjon.
Felix III (IV) døde den 22. (?) september 530 og ble bisatt den 12. oktober i St. Peterskirken. Bevis på kongelig gunst finner vi også i hans gravskrift, hvor det heter at han økte pavedømmets velstand. Hans minnedag er 22. september (tidligere 30. januar).