Den hellige Fulbert (Fulbertus) ble født rundt 960 (mellom 952 og 962) i Italia (i Roma?), åpenbart i enkle kår. Han tilbrakte sine guttedager der, men ellers vet vi lite om hans unge år. På grunn av hans løfterike evner som student ble han sendt for å studere i benediktinerklosteret i Reims i Nord-Frankrike. Der ble han favoritteleven til en berømt filosof og matematiker ved navn Gerbert av Aurillac, som senere skulle bli pave Sylvester II (999-1003). Fulbert ble selv en fremragende vitenskapsmann, og Gerbert tok han med seg til Roma som rådgiver da han ble pave.
Etter at pave Sylvester døde, dro Fulbert tilbake til Frankrike. Der gjorde biskop Odo av Chartres ham til kannik og kansler for sitt bispedømme. Dessuten fikk han ansvaret for katedralskolen i byen. Fulberts energi og dyktighet gjorde snart Chartres til det fremste sentret for lærdom i hele Frankrike, og det kom også studenter fra Tyskland, Italia og England for å studere der. På grunn av sine kunnskaper ble han beskrevet som en reinkarnasjon av Sokrates og Platon, og det lå i kortene at Fulbert kom til å bli biskop av byen.
Etter at biskop Roger (Rudolf?) døde i 1007, ble Fulbert mye mot sin vilje valgt til hans etterfølger, sannsynligvis etter påtrykk fra hans gamle medelev, kong Robert II den Fromme (996-1031). Han ble konsekrert av sin metropolitt, erkebiskop Leutheric av Sens. Han fortsatte å være svært ydmyk og pleide å beskrive seg selv som «en svært liten biskop av en svært stor kirke». Hans innflytelse var nå svært stor, for ved siden av å fortsette å lede katedralskolen, ble han også uunngåelig trukket inn i politikken og ble en anerkjent rådgiver for Frankrikes geistlige og verdslige ledere, som kongen av Frankrike og hertugen av Aquitania. Men dette fikk ham aldri til å forsømme sine plikter i sitt bispedømme. Han prekte regelmessig fra sin prekestol i katedralen og brukte mange krefter på å reise rundt til hele territoriet som var under hans jurisdiksjon for å sikre en ordentlig opplæring av folket.
Like etter at Fulbert var konsekrert til biskop, brant hans katedral ned. Han begynte straks å bygge den opp igjen med stor prakt. Det meste av dagens katedral er av nyere dato og en av kristenhetens prektigste, men Fulberts romanske kirketårn dominerer fortsatt byen. Krypten under katedralen stammer fra hans byggverk. Mennesker av alle klasser bidro til byggingen, inkludert kong Knut av England, som bidro med en stor sum.
Fulbert skrev et stort antall dikt og hymner, inkludert hymnen Chorus novae Hierusalem. Han skrev også flere hymner til Jomfru Maria, som han hadde stor ærbødighet for. Da den nye praktfulle katedralen ble åpnet, sørget han for at den nylig innførte festen for Marias fødsel 8. september ble feiret med stor høytid der, og han påla festen å bli feiret i hele bispedømmet. Richarius skrev også prekener, brev, en kort botsbok og skriftkommentarer om Treenigheten, Inkarnasjonen og Eukaristien. Hans skrifter var ikke spesielt originale, men han var følsom overfor den tankemåten som ble utviklet på den tiden. Biografien om den hellige biskop Autbert av Cambrai (død 667) tilskrives noen ganger ham, men dette er ikke sannsynlig.
I likhet med de fleste fremragende kirkemenn på den tiden var han en innbitt motstander av simoni og av å tildele kirkelige beneficier til legmenn. Han irettesatte kraftig de biskopene som tilbrakte mye av tiden på krigslignende ekspedisjoner. Han var også kjent for sin ydmykhet, pastorale omsorg og praktiske velgjørenhet. Han var ikke selv abbed eller munk, som noen historikere har hevdet, men han sto på vennskapelig fot med de hellige Odilo av Cluny, Richard av St. Vannes, Abbo av Fleury og andre av tidens monastiske berømtheter.
Etter et episkopat på nesten 22 år døde Fulbert den 10. april 1029 (eller 1028) i Chartres. Han ble lenge folkelig æret som helgen, og fra 1600-tallet omtales han som «sanctus», hellig. Gjennom et eget officium er hans kult stadfestet for Poitiers siden 1855 og Chartres siden 1861, men han er kanskje mer kjent for sine bidrag til vitenskapen enn for sin hellighet. Hans minnedag er dødsdagen 10. april. Han fremstilles som munk med eller uten glorie, ofte idet han preker, men sjelden som biskop. Han avbildes også idet han får melk fra Jomfru Maria mens han ligger syk.