Den hellige Fransiska Maria Cabrini (it: Francesca Maria) ble født den 15. juli 1850 i landsbyen Sant'Angelo Lodigiano mellom Pavia og Lodi sørvest for Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hun var født for tidlig og var den tiende av elleve barn av Augustin Cabrini og Stella Oldini fra Milano. Syv av døde ung og en var hjerneskadet, så Fransiska vokte opp med kjennskap til lidelse. Hun kom fra en velstående bondefamilie og ble strengt oppdratt, mye under innflytelse av sin eldre søster Rosa, som var utdannet lærer og «ikke hadde unngått alle farene ved det yrket», som biografen skriver. Fransiska ble kalt Cecchina i hjemmet.
Familien leste høyt fra Annalene til Propaganda Fide (Kongregasjonen for Troens utbredelse), som inspirerte Fransiska til en tidlig beslutning om å bli misjonær. Men foreldrene bestemte at hun i likhet med Rosa skulle ta lærerutdannelse, og da hun ble gammel nok, ble hun sendt til en klosterinternatskole i Arluno som ble drevet av «Døtrene av Jesu hellige Hjerte». I 1870 døde begge foreldrene. Etter fullført lærerutdannelse forsøkte Fransiska to år senere å bli nonne ved den klosterskolen hun selv hadde gått på i Arluno, men hun ble avvist av helsemessige grunner. Hun søkte da om å bli opptatt hos Canossa-søstrene i Crema, men hun ble på nytt avvist av samme årsak. Hun var under1,50 høy og hadde en skrøpelig helse.
I en alder av 22 år ble hun lærer på skolen i Vidardo nær Sant'Angelo. Hun fikk tillatelse fra borgermesteren til å undervise i kristen doktrine, noe som var forbudt av den verdslige skoleinspektøren. Da hun underviste der, merket presten Don Serrati seg henne. Han ble i 1874 utnevnt til prost i kollegiatskirken (en kirke som har kapittel uten å være domkirke) i Codogno nær Piacenza, og i sitt nye sogn fant han et lite barnehjem, Forsynets Hus, som ble vanstyrt av grunnleggersken, den eksentriske Antonia Tondini, og to andre kvinner. Biskopen av Lodi og Msgr Serrati ba Fransiska hjelpe til i denne institusjonen og forsøke å gjøre den og staben om til en religiøs kommunitet. Motvillig gikk hun med på det.
Allerede som ung jente hadde Fransiska tatt seg av vanskjøttede barn og hjulpet til i hospitalene. Etter å ha avlagt et privat kyskhetsløfte begynte hun arbeidet i barnehjemmet i en alder av 24 år. Fylt av dyp fromhet og uselviskhet viet Fransiska seg i de følgende år til arbeidet, selv om grunnleggersken av barnehjemmet, som hadde gått med på at Fransiska skulle komme, reagerte voldsomt på enhver innblanding og motarbeidet henne hele tiden. Hun gjorde tilværelsen nesten umulig for Fransiska, hennes medarbeidere og elevene. Men Fransiska holdt ut, rekrutterte flere hjelpere og sammen med syv av dem avla hun i 1877 sine første løfter. Samtidig gjorde biskopen henne til leder for barnehjemmet som superior. Men dette gjorde bare situasjonen verre. Søster Tondinis oppførsel var slik at det ble en åpen skandale – det synes som om hun må ha vært temmelig gal.
Til slutt stengte biskopen av Todi barnehjemmet i 1880 og ekskommuniserte Antonia Tondini. Fransiska søkte da om tillatelse til å grunnlegge et hus viet til utenlandsmisjon, kanskje for arbeid i Kina og andre deler av Det fjerne Østen. Det var en viss motstand mot dette forslaget, fordi katolske misjonærer alltid hadde vært menn, men til slutt oppfordret biskopen av Todi Fransiska til å grunnlegge en kongregasjon for misjonssøstre.
I 1880 grunnla Fransiska kongregasjonen «Misjonssøstrene av Jesu hellige Hjerte» (Missionarie del Sacro Cuore di Gesù – MSC) sammen med de syv medarbeiderne fra barnehjemmet i Codogno, og hun ble kongregasjonens første leder. Den fikk plass i et forlatt fransiskanerkloster i Codogno. Til ære for den store misjonæren Frans Xavier tok hun navnet Fransiska Xaviera (it: Francesca Saveria). Hun skrev konstitusjoner for kongregasjonen, som hovedsakelig skulle arbeide med undervisning av jenter. Det skulle ikke være noen spesiell askese, for hun mente at søstrenes arbeid ville bli hardt nok.
Allerede i 1880 ble konstitusjonene godkjent av biskopen av Lodi. Fransiskas ry for hardt arbeid og spiritualitet vokste, så hun kunne grunnlegge hus i Grunello i 1882 og i Milano ikke lenge etter. Høsten 1887 dro Fransiska til Roma for å få kongregasjonen godkjent av pave Leo XIII (1878-1903) og tillatelse til å åpne et hus i Roma. Først ble det gjort store anstrengelser fra å få henne fra foretaket – syv års prøvetid var alt for lite. Det første møtet med byens kardinalvikar Parocchi bekreftet hennes rådgiveres forsiktighet. Men kardinalen ble vunnet for prosjektet og Fransiska ble bedt om å åpne to hus i Roma, en friskole og et barnehjem. Dekretet som godkjente kongregasjonen, kom i løpet av få måneder.
Moder Fransiska hadde alltid ønsket å arbeide i Kina, men mange geistlige oppfordret henne til heller å arbeide for de italienske innvandrerne i USA. Italia gjennomgikk en dyp økonomisk depresjon på 1870- og 1880-tallet, og desperate familier på sultegrensen dro til USA på jakt etter arbeid. Bølge etter bølge av innvandrere dro over havet, og «Little Italies» vokste frem i mange amerikanske byer, spesielt i New York og i Boston. Utbyttet av fabrikkeierne levde innvandrerne i fattigdom, ofte ukjent med språket og skikkene i et fremmed land. Mange av dem, spesielt fra landdistriktene i sør, visste lite om sin tro.
På denne tiden var USA klassifisert som et misjonsområde. Mens Moder Cabrini var i Roma, møtte hun den salige biskop Johannes Baptist Scalabrini av Piacenza, en av lederne for det italienske hierarkiet og grunnlegger av St. Karl-selskapet for å tjene italienere i USA. Han var blitt dypt grepet av å se flokker av emigranter som ventet på å reise fra jernbanestasjonen i Milano. Han sympatiserte med deres lengsel etter et bedre liv og klar over den bitre kampen for tilværelsen mange av dem ville stå overfor. Erkebiskop Michael Corrigan av New York hadde bedt om «gode italienske prester» for New York City. Biskop Scalabrini mente at det var riktig at Moder Cabrinis søstre reiste sammen med prestene.
Fransiska var betenkt, selv om erkebiskop Corrigan av New York sendte en personlig invitasjon. Hun bestemte seg for å konsultere pave Leo XIII selv, og i november 1887 fikk hun audiens. Etter å ha lyttet på henne i stillhet, sa han: «Ikke dra østover, men vestover!» og pekte dermed ut hennes vei.
Som barn hadde Fransiska falt i en elv, og etter det hadde hun konstant vannskrekk. Men hun bet tennene sammen og lukket øynene, og sammen med seks medsøstre satte hun ut på den første av mange sjøreiser over Atlanteren. Den 23. mars 1889 forlot de Le Havre og den 31. mars gikk de i land i New York. Det ble anslått at det i New York på denne tiden var 50.000 italienere, men bare 1200 kirkegjengere. Italienerne hadde som regel havnet i den tidlige kapitalismens umenneskelige fabrikker, og de som ikke fikk arbeid, måtte sulte i de skitne slumkvarterene. Mange av de italienske amerikanerne var i en elendig forfatning, og svært upopulære. Mange av dem havnet også på skråplanet, og New York og Chicago ble herjet av forbryterligaer.
Søstrene hadde blitt invitert til å organisere et barnehjem for italienske barn og ta ansvar for en folkeskole. Men selv om de ble varmt mottatt, var det ikke gjort noen forberedelser for dem. De måtte tilbringe den første natten i et husly som var skittent og befengt med utøy.
Da Fransiska møtte erkebiskop Corrigan, fikk hun vite at på grunn av uenighet mellom ham og velgjørersken, grevinne Cesnola, hadde barnehjemsplanen blitt avblåst. Hun ble også presentert for en mengde elever, men ingen skolebygning. Erkebiskopens mente at prosjektet nå var urealistisk og anbefalte henne å reise tilbake til Italia med samme skip som hun kom med og som fortsatt lå i havnen. Med karakteristisk bestemthet slo hun fast: «Nei, monsignore. Paven sendte meg hit, og her må jeg bli». I løpet av få uker hadde hun blitt venner med grevinnen, forsonet henne med erkebiskop Corrigan, funnet et hus for søstrene og startet barnehjemmet i beskjeden skala. I juli 1889 var hun i stand til å besøke Italia igjen, og tok da med seg de to første italiensk-amerikanske rekruttene til sin kongregasjon.
Ni måneder senere vendte hun tilbake til USA med forsterkninger, og i 1890 flyttet det voksende barnehjemmet til et hus hun overtok fra jesuittene i West Park ved Hudson River. Der etablerte hun novisiatet og moderhuset for kongregasjonen i USA. Arbeidet bar raskt frukter både blant innvandrere i USA og blant folket hjemme i Italia, og snart måtte moder Cabrini foreta en strabasiøs reise til Managua i Nicaragua, hvor hun under vanskelige og til dels farlige omstendigheter overtok et barnehjem og startet en internatskole. På tilbakeveien besøkte hun New Orleans etter anmodning fra erkebiskopen der, Frans Janssens. Det førte til at hun kunne foreta en grunnleggelse i New Orleans.
En av hennes mest berømte grunnleggelser skjedde i New York. Under en epidemi der ble hun bedt om å starte et sykehus. Først nektet hun og sa at hun var lærer, ikke sykepleier. Men så hadde hun en drøm hvor hun så Jomfru Maria hjelpe de syke. Da hun spurte Maria hvorfor hun gjorde det, svarte hun at det var fordi Moder Cabrini hadde nektet å gjøre det. Columbus-hospitalet der fikk sitt navn fordi det ble grunnlagt i 1892, da Amerika feiret 400-årsjubileet for Columbus' oppdagelse av kontinentet.
Etter et besøk i Italia, hvor hun fikk oppleve begynnelsen til et «sommerhus» nær Roma og et studentherberge i Genova, måtte hun reise til Costa Rica, Panama og Chile, så over Andesfjellene til Brasil, og deretter til Buenos Aires i Argentina, hvor hun startet en høyskole for jenter. Etter nok en reise til Italia, hvor hun måtte ta seg av en langvarig rettssak for de kirkelige domstoler og stå overfor opptøyer i Milano, dro hun til Frankrike og foretok den første europeiske grunnleggelsen utenfor Italia. Høsten 1898 reiste hun til England. Biskop Bourne av Southwark, som senere ble kardinal, hadde allerede møtt henne i Codogno og ba henne starte et kloster i hans bispedømme, men ingen grunnleggelse ble gjort denne gangen. Senere ble det grunnlagt en skole i Brockley i Kent, nå i Honor Oak.
I løpet av 28 år foretok Fransiska femti grunnleggelser. Det var folkeskoler, høyere skoler, barnehjem og andre karitative institusjoner for forskjellige grupper over hele USA, inkludert fire store sykehus, blant dem Columbus-hospitalet i Chicago i tillegg til det i New York. Særlig tok hun seg av de innvandrerne i USA som ikke klarte seg i sitt nye hjemland, ikke bare sine italienske landsmenn. Til slutt opprettet Fransiska sin ordens moderhus i Chicago. Også i USA sluttet snart mange kvinner seg til kongregasjonen, og de så på Fransiska som det store forbildet. Hun arbeidet ofte tyve timer i døgnet til ære for Jesus Kristus, som hun så i alle hjelpesøkende som kom til henne. Hun reiste frem og tilbake til Europa 24 ganger, det vil si omtrent hvert år, og hun brakte med seg andre søstre til det stadig voksende apostolatet i den nye verden. Motstanden mot disse grunnleggelsene var til dels hard, og alle reisene var en av de største av hennes prøvelser – særlig på grunn av vannskrekken. Men hennes holdning til enhver vanskelighet var: «Hvem gjør dette? Vi eller Vår Herre?»
Moder Cabrini syntes at engelsk var et vanskelig språk å lære, og hun mistet aldri sin italienske aksent, men dette var åpenbart intet handikap. Hun var en kvinne med ekstraordinær evner og målbevissthet, åpenbart den fødte leder. Hun var svært streng og fast, men alltid rettferdig og kjærlig, «en kvinne av god forstand og stor hellighet», som pave Leo XIII sa. Men noen ganger førte hennes ubøyelige prinsipper henne inn i uholdbare situasjoner. Av og til reflekterte hennes handlinger mangler i hennes tidlige utdannelse, som da hun avviste «uekte» barn fra noen av sine skoler. Hun var også uvitende om protestantene og møtte dem for første gang i USA. Fra begynnelsen var hun svært fordomsfull overfor dem, og det tok lang tid før hun anerkjente deres tro og satte pris på det gode i deres liv.
Men hennes og hennes søstres effektivitet ble utviklet til det ytterste, og hennes besluttsomhet og forretningskløkt i nestekjærlighetens navn vant respekt hos de mest stridige og hardhjertede amerikanere. Arbeidet som opprinnelig ble påbegynt for italienske innvandrere, ble utvidet til å gjelde alle uten hensyn til nasjonalitet, og det inkluderte fangene i fengselet Sing Sing. I 1907 fikk kongregasjonens konstitusjoner den endelige godkjennelsen fra Den hellige Stol (den første godkjennelsen ble gitt i 1887), og de åtte første medlemmene fra 1880 hadde økt til over 1000 i åtte land. Moder Cabrini selv fikk amerikansk statsborgerskap i Seattle i 1909.
Fra 1911 begynte Moder Fransiskas helse å svikte, hun var da 61 år og fysisk utslitt. Hun hadde alltid hatt en dårlig helse, men likevel en ustoppelig energi. Men først seks år senere, i 1917, ble helsen alarmerende dårligere. Likevel kom slutten svært plutselig. Utslitt, men fylt av fred og lykke, døde Fransiska Xaviera av malaria den 22. desember 1917 i klosteret ved Columbus-hospitalet i Chicago. Hun døde alene mens hun ventet på lunsj og drev og pakket inn søtsaker som gaver til en italiensk menighetsskole i Chicago. Hennes legeme ble overført til New York, og hennes begravelse ble et triumftog. Etter kisten fulgte over hundre tusen fattige innvandrere, som i henne hadde funnet en elskende mor. Hun ble gravlagt i West Park i New York på et sted hun selv hadde valgt ut. I 1933 ble hennes legeme flyttet til Mother Cabrini High School i New York.
Ved hennes død talte kongregasjonen over 1500 søstre i 67 hus i 8 land. Søstrene, som er kjent som Cabrini-søstre, viet seg til utdanning, sykepleie og omsorg for foreldreløse. Deres virkefelt var utvidet langt ut over det opprinnelige: å tjene italienske innvandrere. Ti år etter hennes død kunne det etterlengtede misjonsarbeidet i Kina begynne i 1927.
Helligkåringsprosessen ble innledet allerede elleve år etter hennes død, og hun ble saligkåret den 13. november 1938 av pave Pius XI (1922-39). Den 7. juli 1946 ble hun helligkåret av pave Pius XII (1939-58) som den første helgen som var statsborger av USA, og der ble hun kjent som «First Citizen Saint». Den 8. september 1950 utnevnte pave Pius henne til skytshelgen for alle innvandrere. Hennes minnedag er dødsdagen 22. desember; i USA feires hun den 13. november.