De hellige Evald den lyse og Evald den mørke (Ewald, Ewaldus, Hewald, Herwaldus) ble født en gang på 600-tallet i Northumbria i Nord-England, men bodde en tid i eksil i Irland. De var prester (og brødre?) og hadde forskjellig hårfarge og hudfarge, så de fikk navnene «den lyse» (Albus) og «den mørke» (Niger) for å skjelne dem fra hverandre, og de ble også kalt «brødrene Evald». Den Mørke skal ha vært den mest lærde i Skriften, men begge var like kjente for sitt hellige liv. De sluttet seg til den hellige Willibrord (657-739) og skal ha vært to av hans elleve ledsagere da han i 690 dro på sin misjon til Friesland etter å ha påtatt seg oppgaven med å evangelisere blant de vestlige frisere. I virkeligheten dro de nok fra Irland senere enn Willibrord.
Willibrord sendte i 695 brødrene for å utbre kristendommen i gamle Sachsen, nå en del av Westfalen og dekket av bispedømmene Münster, Osnabrück og Paderborn. Først bodde de i huset til en forvalter hos en viss saksisk jarl eller ealdorman (satrapa). Den hellige Beda den ærverdige bemerker at «de gamle sakserne har ikke noen konge, men de styres av flere ealdormen, som i krigstid kaster lodd om lederskapet, men som i fredstid er likeverdige» (Beda, Hist. Eccl., V, 10). Forvalteren underholdt sine to gjester i flere dager og lovte å følge dem til høvdingen, da de forsikret at de hadde et budskap av betydelig viktighet å levere til ham. I mellomtiden forkynte de lidenskapelig evangeliet, og de sløyfet ikke noen av sine religiøse øvelser. De ba ofte, og hver dag leste de messe på et bærbart alter og leste officiet.
De hedenske sakserne skjønte ut fra dette at de tilhørte en annen religion og var prester, og de begynte å frykte at de skulle omvende deres høvding og dermed ødelegge deres templer og deres religion. Oppflammet av sjalusi og sinne bestemte de at Evald og Evald måtte dø. Først ble Evald den Lyse myrdet ved å bli gjennomboret av et sverd, mens Evald den Mørke ble slått i hjel etter en lang tortur, fordi han var deres talsmann og viste større frekkhet. Han fikk revet av lem etter lem før han ble drept.
Da høvdingen fikk høre hva som hadde skjedd, ble han rasende og tok hevn ved å gi ordre om at morderne skulle drepes og landsbyen brennes ned. I mellomtiden ble likene på mirakuløst vis ført mot strømmen opp Rhinen rundt 65 kilometer til et sted hvor Evalds og Evalds ledsagere bodde. Da de kom flytende, ble det sett et himmelsk lys som en ildsøyle over dem. Det blir sagt at selv morderne var vitne til det mirakuløse lyset.
I tillegg viste en av martyrene seg for munken Tilmon, en av deres ledsagere, og fortalte ham hvor likene kunne finnes, «hvor han kunne se en lyssøyle strekke seg fra himmelen til jorden. Tilmon sto opp og fant legemene og gravla dem med æresbevisninger som var martyrer verdige. Fra den tid ble minnet om de to Evalder feiret hvert år i dette området. En vannkilde ble sagt å ha sprunget frem på stedet for martyriet.
Pipin II av Herstal (687-714), som var frankisk hushovmester (major domus) og reelle hersker (687-714), og far til Karl Martell (716-41), fikk martyrlegemene overført til Köln og gravla dem med alle æresbevisninger i kollegiatskirken St Kunibert i Köln, hvor de fortsatt hviler. Deres relikvier ble høytidelig skrinlagt i St Kunibert den 3. oktober 1074 av biskop Anno av Köln. Martyrenes hoder ble ved denne anledningen gitt til biskop Fredrik av Münster. Disse relikviene ble trolig ødelagt av de rabiate anabaptistene i 1534. Noen av relikviene ble gitt til den hellige Norbert, og kirker i Xanten og Gorze hevder også å ha relikvier. Også i domkirken i Münster blir relikvier æret. Evald og Evald æres som skytshelgener for Westfalen.
Deres minnedag i Martyrologium Romanum er translasjonsdagen 3. oktober. Willibrords kalender angir den 4. oktober, men martyrologiet i Fulda, engelske kalendere og Beda angir den 3. I Köln minnes de i tillegg den 22. oktober. I Münster feires ankomsten av deres relikvier den 29. oktober. De fremstilles som munker med palmer og sverd (den Lyse) og kølle (den Mørke), deres martyrredskaper. Bedas lovprisende omtale av dem ble senere gjentatt uendret av andre forfattere, historikere og hagiografer som Florus av Lyon, Usuard (d. 877), den salige Rabanus Maurus (ca 784-856) og den ærverdige kardinal Cesare Baronius CO (1538-1607).
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (X), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, celt-saints, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. februar 2000