| Den hellige Euthymios av Suzdal (1316-1404) |
Den hellige Euthymios (ru: Evfimios, Evfimij; Евфимий) ble født i 1316 i Nizjnij-Novgorod, nå Russlands fjerde største by og ikke å forveksles med Novgorod (Velikij Novgorod). Han kom fra en velstående og from familie. Fra sin tidligste barndom lærte han å lese og skrive og fikk en gudfryktig og åndelig oppdragelse. Han sluttet tidlig med lek og begynte i stedet med stor iver å lese evangeliet. Han kom ofte til kirken og sto der alene i et mørkt hjørne for at ingen skulle forstyrre ham mens han ba til Gud. Han bestemte seg snart for å vie sitt liv til Gud som munk.
Han ble kjent med den hellige eremitten Dionysios i klosteret Petsjerskij viet til Kristi Himmelfart ikke langt fra Nizjnij-Novgorod, som Dionysios hadde grunnlagt like før etter å ha vært munk i huleklosteret i Nizjegorod. I dette klosteret mottok Euthymios den monastiske tonsuren som munk av Dionysios. Av ydmykhet overgikk Euthymios sine brødres liv, men han fastet diskret på noen munnfuller vann og litt mat for ikke å bli for svak og for ikke å forstyrre dem med sin askese. Men han gikk så langt i sin askese at Dionysios ba ham om å mildne den.
I 1352 ville den gudfryktige fyrst Boris Konstantinovitsj av Suzdal grunnlegge et munkekloster i sin by, og han ba Dionysios om å sende en munk for å grunnlegge dette klosteret og lede det. Hegumen Dionysios valgte da Euthymios. Dionysios ble senere biskop av Suzdal (1374-84), og i 1382 mottok han tittelen erkebiskop av patriarken av Konstantinopel. I 1384 utnevnte patriark Nilus (1379-88) Dionysios til «metropolitt for Russland», det vil si av Kiev. Men da han kom til Kiev, ble han arrestert etter ordre fra fyrst Vladimir Olgerdovitsj av Kiev, og han satt i fengsel til sin død den 15. oktober 1385.
Med bitre tårer tok Euthymios farvel med sin starets, som han hadde håpet å leve sammen med hele sitt liv. På veien til Suzdal grunnla han et kloster nær byen Gorokhovets. Etter at Euthymios kom til Suzdal i den nordlige delen av byen bortenfor elven Kamenka, satte den hellige Johannes, den første biskop av Suzdal og Nizjegorod (1350-73), opp et kors på stedet for den fremtidige katedralen i klosteret i nærvær av en enorm menneskemengde. Fyrsten selv begynte å grave ut tomten for fundamentene, og Euthymios lagde tre gravsteiner for seg selv og lovte å bli i klosteret resten av sitt liv. Han lagde seg en kiste av stein ved den nordlige inngangen til alteret, og der ble han da også gravlagt da han døde 52 år senere. Katedralen ble viet til den hellige Basilios den Store (ca 330-79). Biskop Johannes ga Euthymios tittelen arkimandritt.
Dette var starten på klosteret Herrens Forklarelse, senere Frelseren-Euthymios eller Spaso-Evfimijev (Спасо-Евфимиев монастырь). Snart var det mer enn 300 munker samlet der under Euthymios' veiledning. Klosteret fikk en cenobittisk regel, og Euthymios insisterte på at alle munkene skulle være forberedt på å utføre hvilket som helst arbeid de ble tildelt. Med biskop Johannes' velsignelse bygde Euthymios en katedral viet til den hellige Johannes Klimakos (ca 569-ca 649) i klosteret. Deretter ble det bygd en spisesal av stein ved siden av katedralen slik at munkene kunne samles der for å be og spise.
Vi vet at Euthymios ofte fikk besøk av den hellige Sergius av Radonezj (ca 1314-92), grunnleggeren av klosteret Den hellige Treenighet (Troitsa Lavra, senere kalt Troitse-Sergijeva Lavra) på høyden Makovets i den nåværende byen Sergijev Posad, og at han også ofte besøkte Sergius. Til minne om at fyrst Andrej Konstantinovitsj av Suzdal ble berget av Euthymios i en storm på Volga, ble klosteret Pokrovskij bygd på venstre bredd av elven Kamenka.
Portene i Euthymios' kloster var alltid åpne for dem som kom for å be om mat. Han betalte ofte for dem som skyldte penger, og de som var urettferdig dømt av en domstol eller av mektige mennesker, kunne stole på nøytral hjelp og vern hos ham. Han var en streng asket og en bønnens mann som i likhet med Sergius av Radonezj alltid gikk kledd i vanlig munkedrakt. Han arbeidet utrettelig for brødrenes beste. Brønnen og bigården han lagde for hånd, ble et minnesmerke over ham.
Euthymios levde et langt liv og ble 88 år gammel. Da han følte at døden nærmet seg, kalte han til seg brødrene, velsignet og tilga dem alle og ba om deres tilgivelse. Etter å ha mottatt kommunionen døde Euthymios den 1. april 1404. Han ble gravlagt i den steinsarkofagen han hadde klargjort 52 år tidligere. Etter sin død ble han kjent for mange mirakler og helbredelser.
En gang brøt celletjener Kyprian klosterets regler ved å spise et måltid alene, now som ikke var lov siden man bare skulle ha felles måltider. Euthymios kom til han i en drøm om natten med en stav og brennende lys i hendene. Celletjeneren angret seg, men glemte snart det hele. Etter neste besøk straffet Euthymios ham med å gi ham lammelser i alle kroppsdeler. Kyprian ble først helbredet ved Euthymios' kiste etter å ha innrømmet sin synd for alle.
Under hegumen Kyrillos (senere biskop av Rostov) ble Euthymios' intakte legeme avdekket den 4. juli 1507 under gravingen av en grøft til fundamentene for en ny katedralkirke i stein. Det bevarte legemet ble kilde til utallige mirakler og ble plassert i Transfigurasjonskatedralen i klosteret. Etter at den gamle kirken var restaurert etter en brann, ble den i 1511 viet til St. Euthymios. Han ble helligkåret for hele Russland på et konsil i Moskva i 1549. Den 22. februar 1657 ble hans levninger overført til katedralen i klosteret. Hans biografi ble skrevet av munken Gregor.
Hans minnedag er dødsdagen 1. april, som er 14. april i den gregorianske kalenderen, mens avdekkingen av hans relikvier minnes den 4. juli (17. juli gregoriansk).