Den hellige Eusebius av Samosata (d. ~379)

Eusebius var aktiv på synoden og bidro til å få valgt den hellige Meletius (d. 381) til biskop av Antiokia. De fleste av de som stemte, var arianere og forventet at Meletius ville fremme arianismen. Men da det ble åpenbart at han var ortodoks, krevde den arianske keiser Konstantius II (337-61) at Eusebius overleverte til ham dokumentene om Meletius’ valg på synoden, som var i hans besittelse. Da Eusebius nektet å gjøre dette uten samtykke fra alle underskriverne, truet keiseren med å kutte av hans høyre hånd. Da holdt Eusebius frem begge hendene og sa at han heller ville miste dem begge enn å forråde sin tillit. Da ble keiseren så imponert over hans mot at han løslot ham.

I en tid fortsatte Eusebius å delta på konsiler og synoder for å kjempe for den nikenske lære og å arbeide for å forsone de ortodokse katolikkene og arianerne, men hadde ikke hell med seg og sluttet med det etter konsilet i Antiokia i 363, fordi han mente at denne konstante kontroversen ikke var bra for Kirken. Det gikk ni år før han intervenerte igjen, og det skjedde etter anmodning fra den hellige Gregor den eldre (ca 276-374), far til den hellige Gregor av Nazianz (329-ca 390). Eusebius ble bedt om å dra til Kappadokia og utøve sin innflytelse på vegne av den yngre Gregors venn og kollega, den hellige Basilios den store (ca 330-79), i valget til bispesetet i Caesarea.

Eusebius dro til Kappadokia og bidro i 372 til å få valgt Basilios til biskop av Caesarea, og han vigslet selv Basilios. Hans innsats på synoden var så formidabel at Gregor av Nazianz i et brev beskrev ham som «sannhetens søyle, verdens lys, redskapet for Gudstjenester til sitt folk og alle ortodokses støtte og heder». Det utviklet seg et varmt vennskap mellom Eusebius og Basilios den Store.

Etter dette, kanskje oppmuntret av sin fornyede innflytelse, foretok Eusebius flere hasardiøse reiser til Syria og Palestina i forkledning som soldat for å styrke katolikker i deres tro, for å ordinere prester og for å hjelpe biskoper til å velge andre som ville ta standpunkt mot arianismen. Dette førte uvilkårlig til at han ble lagt for hat av arianerne, og det førte til at den arianske keiser Valens (364-78) i 374 utstedte et edikt som landsforviste Eusebius til Trakia.

Eusebius var bekymret for sikkerheten til den tjenestemannen som kom for å gjennomføre ordren, og han advarte ham og sa at hans liv kunne være i fare hvis hensikten bak hans ærend ble kjent. Han gikk med på å dra, leste kveldsbønnen og dro til Eufrat i stillhet sammen med bare en tjener, og der gikk han om bord på fartøyet som skulle bringe ham i eksil. Noen av folket i Samosata fulgte ham og tryglet ham om ikke å reise, men han sa at keiserens ordre måtte adlydes og at de måtte stole på Gud. I biskopens fravær viste de seg fullstendig lojale og nektet å ha noe å gjøre med de to arianske biskopene som ble satt i Eusebius’ sted.

Da keiser Valens døde i 378, vendte Eusebius tilbake til Samosata. Han fortsatte å arbeide for katolsk enhet, og ved hjelp av hans innsats ble flere katolske biskoper valgt. Rundt 379 reiste han til Dolikha i Syria (nå Dülük ved Gaziantep i Tyrkia) for å innsette en av disse katolske biskopene, og da kastet en ariansk kvinne en takstein i hodet på ham. Skaden var dødelig, og noen dager senere, den 22. juni 380, døde han etter at han hadde fått sine venner til å love at de ikke ville oppspore eller straffe kvinnen. Hans minnedag som martyr er 21. juni og hans navn står i Martyrologium Romanum. Grekerne feirer ham på dødsdagen 22. juni og den syrisk-ortodokse kirke feirer ham den 24. mai i tillegg til 21. juni og 22. juni.