Den hellige Equitius (it: Equizio) ble født på slutten av 400-tallet (480-490) i provinsen Valeria (nå L’Aquila-Rieti-Tivoli) i Abruzzi i Midt-Italia. Han var en samtidig av den hellige Benedikt av Nursia (ca 480-547). Alt vi vet om Equitius, stammer fra første bok av den hellige pave Gregor I den stores (590-604) Dialoger. Paven beskriver ham fra beretninger han hadde fått av biskop Albinus av Rieti og andre som kjente Equitius personlig. Han var munk, og sammen med Benedikt av Nursia regnes han som klosterlivets far og spreder i Italia og Vesten.
Som ung mann skal Equitius ha lidd svært under seksuelle fristelser. Han ble eremitt i provinsen Valeria, et distrikt øst for Roma, og ved hjelp av bønn og disiplin kontrollerte han sine tilbøyeligheter inntil han følte seg i stand til å veilede andre. Først grunnla han et kloster i Terni (Amiternum) nord for Roma, og deretter grunnla han en rekke klostre for menn og for kvinner i provinsen Valeria. Han besøkte flittig kirker, byer, landsbyer og hus, hvor han forkynte med stor virkning inntil hans berømmelse nådde Roma. Hans klær var fattige og utslitte og han fraktet sine teologibøker i lærvesker som hang på begge sider av en temmelig ynkelig hest.
Selv om Equitius var veltalende, var han noe av en naiv landsens mann, og i likhet med så mange andre tidlige abbeder, var han ikke diakon- eller presteviet. En patrisier ved navn Felix sa til ham at ikke hadde rett til å forkynne uten tillatelse, men Equitius svarte skarpt tilbake at en ung mann hadde utført hellig kirurgi på hans tunge i en visjon, og at han siden da hadde vært nødt til å snakke om Gud enten han ville det eller ikke.
Equitius døde en 7. mars rundt 570 eller 571 i sitt kloster i San Lorenzo i Pizzoli, og på denne dagen ble hans legeme overført til kirken San Lorenzo i Aquila. Hans levninger hviler nå i kirken Santa Margherita i L’Aquila, som i dag tilhører jesuittene. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 11. august. Ifølge gamle notiser ga Equitius’ munker to paver og mange biskoper og kardinaler til Kirken. Etter hans død ble hans orden absorbert av den benediktinske som han hadde så mye affinitet for. På avbildninger holder han en klostermodell, symbol på de husene som ble grunnlagt gjennom hans arbeid.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VIII), Benedictines, Bunson, CSO, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 7. januar 1998