Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Gjennom familiens forbindelser fikk Engelbert tidlig høye og inntektsbringende embeter. Han ble allerede som barn «domizellar», en kannik uten korsete, stemmerett og embete, og som trettenåring ble han i 1198 prost i St. Georg. Allerede som fjortenåring ble han i 1199 utnevnt til domprost (Großpropst) ved katedralen i Köln, mens han fortsatt gikk på katedralskolen samme sted! Dette var selvsagt mot de kanoniske regler. Han utøvde dette embetet fra 1203. Til slutt var han innehaver av fire innbringende beneficier: Prost av St. Maria i Aachen (mellom 1213 og 1215) samt av St. Georg (fra 1210), St. Severin og domkirken i Köln. På et ukjent tidspunkt ble han også prost av Deventer og Zütfen. Selv om han i 1203 ble valgt til biskop av Münster, avslo han på grunn av sin unge alder (adolescatia) (han var da atten år gammel). Den kanoniske aldersgrensen var da tretti år. Han levde et verdslig liv og var kjent for sin høyde og sitt vakre utseende.

Etter at keiser Henrik VI (1190-97; keiser fra 1191) døde i 1197, oppsto det en heftig tronstrid, som i 1198 endte med et skjebnesvangert dobbeltvalg. Stauferne, som var alliert med Frankrike, valgte Filip av Schwaben, den yngste sønnen av keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90), mens welferne, som var alliert med England, valgte motkongen Otto IV av Braunschweig, sønn av Henrik Løve, hertug av Bayern og Sachsen. Engelberts heftige gemytt og ungdommelige dårskap fikk ham til å slutte seg nært til sin fetter, erkebiskop Adolf I av Köln, og begge gikk over til stauferne og kong Filip av Schwaben og mot pave og keiser, og han truet Otto IV (1198-1218) (keiser fra 1208) med væpnet kamp. Han ble da avsatt i 1206 sammen med fetteren, som var avsatt i 1205. Engelbert ble til og med ekskommunisert av pave Innocent III (1198-1216) – angivelig på grunn av voldshandlinger. Engelbert dro brennende og plyndrende gjennom områdene til motpartiet.

Engelbert må ha modnet betraktelig med årene, for den 29. februar 1216 valgte et enstemmig domkapittel, med støtte av paven, ham til ny erkebiskop av Köln (1216-25), etter at han med dyktighet hadde satt to rivaler opp mot hverandre. Han var rundt tretti år gammel da han dermed ble en av de mest innflytelsesrike kirkefyrster i Tyskland. Fra da av synes det som om hans personlige livsførsel var lytefri. Han ble bispeviet den 24. september 1217 i Köln av erkebiskop Dietrich av Trier, mens biskopene av Münster, Liège og Osnabrück fungerte som medkonsekratorer. Engelhart forble i embetet som erkebiskop av Köln helt til sin voldelige død. Pave Honorius III oversendte ham i 1218 det erkebiskoppelige pallium, etter at han først hadde gjort opp for de skader han tidligere hadde påført domkapitlet.

Mange av Engelberts slektninger hadde vært erkebiskoper av Köln, som Bruno II av Berg (1131-37), Fredrik II av Berg (1156-58) (nevø av Bruno II), Bruno III av Berg (1191-92) (bror av Fredrik II), Adolf I av Berg (1192-1205) (nevø av Bruno III) og altså Engelbert II av Berg (1216-25). Han var altså grandnevø av erkebiskop Bruno II, nevø av erkebiskopene Fredrik II og Bruno III og fetter av erkebiskop Adolf I. Han satte i gang med å bygge opp sitt bispedømme etter den politiske uroen, og hans sterke personlighet gjorde at orden ble gjenopprettet etter kort tid. Ved hjelp av leiesoldater sikret han freden i landet.

Engelbert holdt regelmessige synoder og skapte et forbilledlig presteskap og oppmuntret klosterliv. Han skaffet dyktige ordensfolk fra de nye ordenene fransiskanerne (1219) og dominikanerne (1221), som var grunnlagt få år tidligere. Han utøvde sitt embete på en så fremragende måte at keiser Fredrik II utnevnte ham til formynder for sin tiårige sønn Henrik og til riksforstander (Reichsprovisor) mens han selv var på Sicilia. Den 8. mai 1222 kronet Engelbert den tolvårige Henrik til tysk konge (formelt Rex Romanorum) i Aachen. Engelbert overvåket kongens utdannelse og styrte riket i hans navn. Henrik (VII) (1211-42) var den syvende konge av Tyskland, men han døde åtte år før sin far, så han ble aldri keiser. Derfor kalles han (VII) i parentes for ikke å blande ham sammen med den senere keiser Henrik VII (1308-13). Engelbert beholdt de to embetene som formynder og riksforstander til sin død og var dermed den politisk sterkeste person i riket. På riksdagen i Nordhausen den 24. september 1223 inngikk han en viktig avtale med Danmark, og i striden mellom England og Frankrike stilte han seg på Englands side og brøt forbindelsene med Frankrike.

Engelberts ubestikkelige rettsfølelse og storsinnede almisser gjorde at folket elsket ham, og han ble en hjelper for de fattige og svake i samfunnet. Men han fikk adelen imot seg, inkludert sin egen familie, og dette skulle føre til hans død. Hans egen slektning (sønn av hans fetter) grev Fredrik av Isenberg (Ysenburg), som var fogd av Essen, presset alt for store skatter av et nonnekloster i Essen, som han i navnet var beskytter av, men i praksis stjal han deres land og gods. Engelbert tilbød seg først å betale ham av sin egen formue i stedet, men Fredrik avslo og Engelbert avsatte ham. Andre adelige, som Engelbert lenge hadde vært en torn i øyet på, hisset opp Fredrik så han bestemte seg for å rydde erkebiskopen av veien. Han lot som han angret og inviterte Engelbert til en samtale i Soest (Zoest).

Presten i Schwelm vegret seg mot å oppbevare erkebiskopens lik i sin kirke av frykt for morderne, så liket ble liggende til en soldat brakte det på en gjødselskjerre til klosteret Altenberg, hvor munkene tok imot ham. Siden da har Engelberts hjerte vært oppbevart som en kostbar relikvie i klosterkirken i Altenberg, «Bergischen Dom». Resten av erkebiskopens lik ble fraktet til Köln og bisatt i kirken St Peter. Den unge kong Henrik sørget for at grev Fredrik neste år ble tatt og den 18. november 1226 henrettet i Köln ved å bli radbrukket som straff for mordet på Engelbert.

Det ville neppe ha vokst frem noen kult knyttet til ham, og den ville neppe blitt offisielt anerkjent dersom det ikke hadde vært for at han ble drept i en strid der han forsvarte et nonnekloster mot overgrep, og han dermed ble æret som martyr. Han ble den 24. februar 1226 bisatt i den gamle katedralen i Köln etter ordre fra den pavelige legaten Konrad av Urach, kardinalbiskop av Porto og Santa Rufina. Ved begravelsen erklærte kardinallegaten Engelbert en martyr fordi han hadde  blitt drept i forsvar av nonner.

Men allerede i 1226 kalte den pavelige legat Konrad av Porto ham en martyr da Engelbert den 24. februar 1226 ble. I 1618 ga erkebiskop Ferdinand ordre om at Engelberts fest skulle feires den 7. november, og i 1622 skrinla han høytidelig hans relikvier. Engelberts etterfølger som erkebiskop, Henrik I av Müllenark (1225-37), ga cisterciensermunken Caesarius av Heisterbach i oppdrag å skrive en biografi, sannsynligvis til bruk i helligkåringsprosessen. I 1226 ga Caesarius ut Engelberts biografi i to bind og la til et tredje bind med hans mirakler, men noen helligkåring kom aldri i stand, uten at vi kjenner grunnen til dette.

I skattkammeret i domkirken i Köln oppbevares et spesielt kostbart kunstverk: et barokkskrin med Engelberts relikvier fra 1633, et verk i sølv og forgylling av Konrad Duisbergh. Det var bestilt av erkebiskopen av Köln, Ferdinand av Bayern (1612-50), som i 1618 også ga ordre om at Engelberts fest skulle feires på dødsdagen den 7. november. Hans minnedag er også 7. november i Martyrologium Romanum, som kaller ham hellig, selv om han aldri er formelt helligkåret. I kunsten fremstilles Engelbert som biskop, ofte med martyrpalme og sverd, eller som erkebiskop med pallium og en bok, og over ham står disse ordene i stråler: Dimitte illis, non enim sciunt quid faciunt («Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør») (Luk 23,34), som han ba da han døde. Ettersom han var oppdrager for Fredrik IIs sønn, ser man ofte også en gutt med foldete hender ved siden av ham.

I 1818 kom det ut en bok av en prøyssisk tjenestemann ved navn Rautert med tittelen «Isenberg-legenden». Der ble erkebiskop Engelbert tilskrevet de mest heslige laster. Det katolske folk tok dette ille opp, og geistligheten i Essen ba kriminalsenatet i Cleve om konfiskasjon av dette skriftet, men uten resultat. Men forfatteren av legenden følte seg injuriert og sendte klage til første sivilsenat i den regionale høyesterett i Cleve mot geistligheten i Essen. Retten fant klagen velbegrunnet og dømte geistligheten til en åtte dagers fengselsstraff, alternativt ti daler i bot, uten rett til å appellere videre. De valgte det første straffalternativet. Men før de kunne begynne å sone, ble folkets motvilje mot en så skammelig behandling tydelig, og folket krevde av Cleve tillatelse til å appellere. Saken gikk faktisk til andre senat. I september 1819 fulgte dommen, hvor det het: «Det diktet som uriktig betegnes som Isenberg-legenden, er et produkt av et ubevoktet øyeblikk og blottet for all historisk sannhet». Men disse historiene har likevel fortsatt å hefte ved Engelbert.

Beskrivelsen «Engelbert I av Berg» kan referere enten til «vår» grev Engelbert II av Berg eller hans far, grev Engelbert I av Berg. Han kan noen ganger kalles «Engelbert I av Berg, erkebiskop av Köln» ved siden av det mer vanlige «Engelbert I av Köln».

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Bentley, Butler (XI), Benedictines, Delaney, Bunson, Kaas, Eilertsen, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, zeno.org, mittelalter-genealogie, Allgemeine Deutsche Biographie (1877), Neue Deutsche Biographie (1959) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. juni 1999