Da den hellige Jomfru Maria hadde fått budskapet om at hun skulle føde Jesus, fikk hun også vite at slektningen Elisabeth også var med barn og var seks måneder lengre ut i svangerskapet. Straks dro hun til Elisabeth i Ain-Karim i Judea, og barnet i Elisabeths liv «hoppet av fryd» da han hørte Marias hilsen. Elisabeth ble fylt av Den Hellige Ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse». (Matt 1,41-45). Da sa Maria frem lovprisningshymnen som er kjent som Magnificat.
han som har sett til sin ringe tjenerinne. * For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig.
Store ting har han gjort mot meg, han den mektige. * Hellig er hans navn.
Hans miskunn varer fra slekt til slekt * mot dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm, * han spredte dem som gikk med hovmotstanker.
Han støtte herskere ned fra tronen * og opphøyet de ringe.
Sultne mettet han med gode gaver, * rikfolk ble sendt tomhendt bort.
Han tok seg av Israel, sin tjener, * for han kom ihu sin miskunn.
Slik han hadde lovet våre fedre: * Abraham og hans ætt til evig tid.
Elisabeth fødte sønnen trass i sin høye alder, og etter åtte dager skulle han omskjæres. De ville gi ham navnet Zacharias etter faren, men Elisabeth sa han skulle hete Johannes. Alle undret seg over dette, for det var ingen i familien med det navnet. De spurte den stumme Zacharias, og han skrev på en tavle: Johannes. Dermed fikk han talens bruk tilbake og brøt ut i lovprisning av Gud. (Luk 1,5-25). Denne lovprisningen er nå kjent som Benedictus, og er fortsatt en del av Kirkens tidebønner.
Lovet være Herren, Israels Gud, * han har gjestet sitt folk og løst det ut.
Han har fremmet for oss en kraft til frelse * i sin tjener Davids ætt.
Slik han lovet fra fordum * gjennom sine hellige profeters munn.
En frelse fra våre fiender * og fra deres hånd som hater oss.
Slik gjør han miskunn mot våre fedre, * kommer ihu sin hellige pakt.
Den ed han svor Abraham, vår far, * har han overgitt oss:
Å fri oss ut av fiendehånd * og gi oss å tjene ham uten frykt –
I hellighet og rettferd for hans åsyn * alle våre dager.
Og du, barn, skal kalles profet for den Høyeste, * du skal gå forut for Herren og rydde hans veier –
For å gi hans folk visshet om frelse * ved syndenes forlatelse.
Et verk av Guds kjærlige miskunn * som lar solrenning fra det høye gjeste oss.
For å lyse for dem som sitter i mørke og dødens skygge, * for å styre våre skritt på fredens vei.
Etter Johannes’ fødsel og omskjæring nevnes ikke Elisabeth mer i evangeliet. Mer vet vi ikke om Johannes Døperens foreldre, og den hellige Peter Damian inntok i sin tredje preken over Jomfru Marias fødsel det standpunkt at videre granskning av ting som evangelistene valgte å ikke fortelle oss om, var et tegn på «upassende og overflødig nysgjerrighet».
Zacharias ble æret i hele Østen, og i 415 ble hans angivelige relikvier brakt til Konstantinopel, og det skal også finnes en relikvie av ham i Vatikanet. Han er en av helgenene som nevnes i messens kanon i den mozarabiske ritus. Elisabeth har aldri vært feiret alene, men en kirke ble bygd til hennes ære litt vest for Jerusalem i 1939. Deres ikonografi er svært rik, men verken Zacharias eller Elisabeth har noen spesielle attributter. Elisabeth avbildes ofte som en aldrende, men ikke ennå gammel kvinne. Vanligvis holder hun Johannes Døperen som barn, eller hun er gravid og hilser Maria.
Elisabeth feires den 8. september av grekerne og 5. november i den latinske Kirken. Deres minnedag sammen er 5. november og feires fremfor alt i Midtøsten: i den koptiske, den maronittiske og den latinske Kirke i Det hellige Land. Elisabeths katolske minnedag er 23. september, hos de ortodokse den 5. september og 24. juni, hos armenerne den 9. april (som myrrabærerske den 16. april), mens kopterne minnes henne den 10. februar. I Laterankirken i Roma, hvor deler av Zacharias’ hode befinner seg, blir minnedagen holdt 6. november. I østkirken minner man Zacharias den 11. februar, på den dag hans relikvier kom til Konstantinopel. En 28. oktober feiret man der innvielsen av en Zacharias-kirke.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Butler (XI), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schauber/Schindler, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. februar 2000