Den hellige Eleuterius eller Eleutherus var i følge LP gresk, fra Nikopolis i Epirus og sønn av en Abundius eller Habundius.
Han skal ha regjert i 15 år og 3 måneder og var den siste på Ireneus av Lyons' paveliste (ca 180). Han var diakon allerede ca år 160 under pave Anicetus. I hans pontifikat levde menigheten i ytre fred og sikkerhet, men til gjengjeld begynte på denne tiden kjetterske bevegelser å få innpass i Roma.
Eleuterius skal ha fordømt visse jødiske vaner angående ren og uren mat, som fremdeles ble fulgt av noen kristne, ved å beordre at ingen mat som egnet seg til menneskeføde, skulle foraktes av de kristne. Dette var sannsynligvis rettet mot montanistene eller manikeerne, som avviste kjøtt.
I 177/78 fikk Eleuterius besøk av Ireneus av Lyon. Han var sendt av St. Pothinus og presteskapet i Lyon, og hadde med brev fra menigheten der, som da ble utsatt for harde forfølgelser, med deres syn på montanismen. Pavens holdning til den er uklar, men åpenbart anså han den ikke som noen stor fare. Montanistene var en kristen, asketisk sekt som forkynte verdens snarlige undergang. De hadde navn etter grunnleggeren Montanus (død 178), en frygisk tidligere Kybele-prest, som anså seg å være den Parakleten, «hjelperen», Den Hellige Ånd (Joh 14,16) som Kristus hadde utlovet.
LP skriver at en britisk konge ved navn Lucius skrev til pave Eleuterius og ba ham sende misjonærer for å få en innføring i den kristne tro, og at paven sendte Fugatius og Damian. Moderne vitenskapsmenn mener at forfatteren av LP eller en kopist gjør seg skyld i en sammenblanding med Agbar IX, også kalt Lucius, konge av Britium (Edessa) i Mesopotamia (i dag: Urfa i Tyrkia), som senere ble omvendt og kan ha skrevet til paven.
Eleuterius er først nevnt som martyr av Ado av Vienne i 858, og dette kan ikke tillegges særlig vekt. Han ble gravlagt nær St. Peter i Vatikanet. Hans minnedag 26. mai sto i den romerske kalenderen til 1969.