En av Førti martyrer fra England og Wales
Den hellige Edmund Campion ble født i 1540 i London som sønn av en bokhandler ved samme navn. Han fikk sin utdannelse ved Christ's Hospital og vant som femtenåring et stipend til St. John's College i Oxford, som nylig var grunnlagt av Sir Thomas White. Der ble han Junior Fellow i 1557. Hans uvanlige begavelse og popularitet gjorde ham til en av de mest fremstående personer i sin tid i Oxford og gjorde ham til en favoritt for jarlen av Leicester. Da dronning Elisabeth besøkte Oxford i 1566, ble Campion valgt av universitetet til å holde velkomsttalen for henne. Han talte også i begravelsen til Sir Thomas White.
Han ble ordinert til diakon i Church of England i 1569 og avla eden på suprematiloven, men la ikke skjul på at han var usikker på sin religiøse fremtid. For å prøve å løse denne vanskeligheten dro han til Irland for å hjelpe til med å grunnlegge et universitet i Dublin (senere Trinity College) og skrev en stimulerende History of Ireland, som senere ble innlemmet, svært forandret, i Holinheads Chronicle i 1587.
Han vendte tilbake til England i 1571, men krysset snart kanalen og dro til Det engelske Kollegium i Douai i Flandern, hvor han formelt sluttet seg til Den katolske kirke og ble ordinert til subdiakon i 1573. Han dro til Roma samme år for å slutte seg til Jesu Selskap. Da det ennå ikke var noen engelsk provins, ble han sendt til Bøhmen, og etter sitt novisiat i Brno underviste han i retorikk og andre fag på jesuitthøyskolen Klementinum i Praha, hvor han også ble presteviet i 1578.
Etter forslag fra Dr. (senere kardinal) Allen ble Edmund Campion og Robert Persons året etter valgt for å starte en jesuittmisjon i England. Campion dro fra Roma i 1580, besøkte St. Karl Borromeus i Milano og gikk i land i Dover forkledd som en juvelhandler. Han utførte prestetjeneste for katolske fanger i London og skrev en utfordring til Geheimerådet (kalt Campion's Brag), som beskriver hans misjon som en «fri for kostnader for å forkynne evangeliet, forvalte sakramentene, lære opp de enkle, reformere syndere, gjendrive feil, kort sagt å slå åndelig alarm mot motbydelige laster og stolt uvitenhet, som mange av mine kjære landsmenn blir bedratt med».
Hans veltalenhet, kunnskaper, tiltrekkende personlighet, mot og dristighet ga nytt håp for de motløse engelske katolikkene. Hans trykkpresse og forkynnelse sammen utbredte en moderne og livskraftig katolisisme, som myndighetene ikke kunne overse. Men Campion var flyktig og mobil og arbeidet i Lancashire, Yorkshire og Midlands, ofte i forkledning. I Stonor i Oxfordshire skrev og trykte han sitt mest berømte verk, Decem Rationes «ti grunner (til å være katolikk»), en åpen og logisk utfordring til protestanter om å diskutere med ham katolisismens fundamenter. Fire hundre kopier av denne lille boken ble i hemmelighet distribuert før minnedagsgudstjenesten ved universitetskirken St. Mary's i Oxford den 27. juni. I løpet av kort tid var 400.000 eksemplarer trykt av boken. Få uker senere, den 21. juli 1581, ble han forrådt og arrestert i Lyford Grange i Berkshire og fengslet i Tower. Verken bestikkelser, tortur eller teologisk debatt fikk ham til å falle fra troen.
Den 14. november 1581 ble han stilt for retten i Westminster Hall sammen med andre for den fabrikkerte anklagen om å ha planlagt opprør fra utlandet og kommet til England for å gjennomføre det. Til tross for hans dyktige forsvar som knuste bevisene og diskrediterte vitnene, kjente den partiske juryen ham skyldig og dømte ham til døden. Ved denne anledning sa han: «Ved å dømme oss dømmer dere alle deres egne forfedre, alle de gamle biskoper og konger, alt som en gang var Englands heder (o) etterkommernes dom vil ikke være så forgjengelig som deres dom som nå skal dømme oss til døden». Hans lojalitet til dronningen var klar, hans eneste forbrytelse var hans religion.
Sammen med Ss Alexander Briant og Ralph Sherwin ble han hengt, buksprettet og partert, «hanged, drawn and quartered» i Tyburn den 1. desember 1581. Ved hans død mistet verden en strålende tenker og litterær stilist sammenlignbar med hvem som helst i den elisabethanske tiden, en som kunne ha bidratt ikke mindre effektivt til sin sak ved det talte og skrevne ord enn med sin heroiske lidelse. Ved hans skafott sto en ung mann, Henry Walpole, som fikk noe av hans blod på seg. Han skulle også bli jesuitt og en av de Førti Martyrer fra England og Wales.
Han ble saligkåret av pave Leo XIII i 1886 og kanonisert av pave Paul VI som en av de Førti martyrer fra England og Wales den 25. oktober 1970. De har felles minnedag den 25. oktober. Han feires hos jesuittene og i engelske og tsjekkiske bispedømmer, noen steder på sin gamle festdag, dødsdagen 1. desember.