Den salige Donizetti Tavares de Lima ble født den 3. januar 1882 i kommunen Santa Rita de Cássia (nå: Cássia) i delstaten Minas Gerais i Brasil. Hans foreldre var juristen Tristão Tavares de Lima og grunnskolelæreren Francisca Cândida Tavares de Lima. Han ble døpt nitten dager etter fødselen den 22. januar 1882 av p. Marciano Pereira da Fonseca i sognet Santa Rita de Cássia. Hans faddere var João Baptista de Mello og Anna Cândida de Mello e Souza. Fornavnet Donizetti er svært uvanlig, og noen har foreslått at det er en variant av Donizete (Donisete; fr: Deniset, Denizet), som betyr «innviet til Dionysos», den greske vinguden. Dette stemmer imidlertid ikke. Hans far var svært interessert i musikk og hans ni sønner ble alle oppkalt etter musikere, og fornavnet Donizetti ble valgt til ære for den italienske operakomponisten Gaetano Donizetti (1797-1848).
Da Donizetti var fire år gammel i 1886, flyttet han og familien til Franca i det indre av delstaten São Paulo, hvor han gikk på barneskolen og samtidig begynte å lære musikk. Unge Donizetti hadde tidlig prestekall og ba sin far om tillatelse til å begynne på seminaret. Faren ga sitt samtykke, men familien hadde på den tiden en svært dårlig økonomi, og derfor bestemte faren at han først måtte arbeide for å forsørge familien og betale deler av sine fremtidige studier. Familien ble aldri rik, men økonomien stabiliserte seg. I en alder av tolv år begynte Donizetti i 1894 på forberedelseskurset for det gamle biskoppelige seminaret i São Paulo. Der ble han snart organist, og senere begynte han å undervise seminaristene i musikk. Etter tre år begynte Donizetti i 1897 på sine gymnasstudier på kollegiet Monsenhor João Soares i Sorocaba. Men han ble snart kalt tilbake til seminaret for å undervise seminaristene i musikk. I 1900 begynte han på det propedeutiske kurset ved Det juridiske fakultet (Faculdade do Largo de São Francisco) i São Paulo. Han gikk også på musikkonservatoriet i byen og ble pianist, komponist og dirigent.
I 1903 bestemte han seg endelig for at hans kall var til prestedømmet, så han sluttet på jusstudiet og ble immatrikulert på fakultetet for filosofi på seminaret i São Paulo. I den anledning fikk han i gave fra sin mor en statue av Vår Frue av Aparecida (Nossa Senhora Aparecida) ikledd en hvit silkekappe. Deretter gjennomførte han filosofiske og teologiske studier som forberedelse til prestedømmet. Hans veileder var seminarets rektor, p. João Batista Corrêa Nery (1863-1920), som snart ble biskop av Pouso Alegre (1901-08). I 1905 ba biskop Nery Donizetti om å avbryte formasjonen i bispedømmet São Paulo og å fullføre sine kirkelige studier i bispedømmet Pouso Alegre.
I 1907 mottok Donizetti tonsuren som kleriker i bispedømmet Pouso Alegre. Han ble presteviet den 12. juli 1908, 26 år gammel, av biskop João Batista Corrêa Nery. Etter det ble den nyvigslede pateren kjent som Padre Donizetti. Han ble inkardinert i bispedømmet Pouso Alegre. På ordinasjonsdagen ba han biskopen om å få avlegge et løfte om fattigdom, noe som ikke var obligatorisk for sekularprester. Etter det sov han alltid rett på gulvet eller på en treplate, med bøker eller runde gryter som puter. Etter en stund ga sognebarna ham en sykehusseng med stråmadrass. Han fikk også en brukt sutan, som han selv reparerte ved mange anledninger i stedet for å skaffe seg en ny.
Donizetti begynte sin prestetjeneste i sognet São Caetano i bispedømmet Pouso Alegre. Den 7. juni 1908 ble fem nye bispedømmer opprettet med areal tatt fra bispedømmet São Paulo: Botucatu, Campinas, Ribeirão Preto, São Carlos do Pinhal og Taubaté. Den 3. august 1908 ble biskop João Batista Corrêa Nery utnevnt til første biskop av det nyopprettede bispedømmet Campinas (erkebispedømme fra 1958). Han ba p. Donizetti om å bli med ham dit som hans sekretær. P. Donizetti ble utnevnt til kapellan i sognet Santa Mãe de Deus («Guds hellige mor») i Jaguary i kommunen Jaguariúna i delstaten São Paulo. Men i 1909 ba p. Donizetti om å bli flyttet til det nyopprettede bispedømmet Ribeirão Preto i delstaten São Paulo for å komme nærmere familien. Der ble han utnevnt til sogneprest i sognet Sant’Ana i Vargem Grande (i dag Vargem Grande do Sul). Fra 20. april til 9. august 1909 var han også administrator for sognet Senhor Bom Jesus i Aguaí.
I Sant’Ana arbeidet han i seksten år, utøvde stort lederskap og bygde sognets hovedkirke (Igreja Matriz) Sant’Ana. Han hjalp også til med å få bygget kapeller for Vår Frue av Aparecida (Nossa Senhora Aparecida) og den hellige Benedikt av Nursia. Et annet trekk ved hans arbeid var å undervise i katolsk doktrine uten religiøs synkretisme, som var vanlig i hans samfunn.I tillegg til religiøs likegyldighet led byen under politiske stridigheter og familienes sammenbrudd, men han tilfredsstilte og forente folket. Han fremhevet seg for sitt intense pastorale arbeid, og han forkynte evangeliet med vekt på sosiale spørsmål, og han utøvde en betydelig innflytelse på det sosiale livet i byen. Han forkynte fellesgoder som kriterium og var ivrig etter å forsvare de fattige, noe som førte til at han ble forfulgt av velstående bønder og profitører blant politikere, som kalte ham en «respektløs prest og folkelig revolusjonær».
Han ble kjent som en forsvarer av de fattige og arbeidere som ble utsatt for utnyttelse. P. Donizetti, som også hadde studert jus, hjalp arbeidere som trengte hjelp, fordi på den tiden misbrukte de velstående forretningsmennene og politikerne sine ansatte og betalte ikke det de hadde krav på. Da pleide p. Donizetti å fortelle dem hva de skulle gjøre, noe som provoserte et opprør blant de rike og politikere, som med urette beskyldte ham for å være en kommunist. Han forsøkte å veilede ved valgene i den urolige perioden etter revolusjonen i 1924 og ble sterkt forfulgt av lokale politikere. De prøvde også å drepe ham to ganger. En gang i Vargem Grande unnslapp p. Donizetti et bakhold da hans fiender planla å skyve ham utfor en klippe på et øde sted i byen. Tidlig på morgenen kom de for å tilkalle ham for å gi den siste olje til en gammel mann som bodde ved denne veien. Men p. Donizetti svarte rolig at det var for sent, for den stakkars gamle mannen var allerede død. Faktisk døde pasienten akkurat i samme øyeblikk. De skapte en slik situasjon at biskopen ble tvunget til å forflytte ham av sikkerhetsmessige årsaker slik at han ikke skulle lide så mye.
Den 24. mai 1926 ble p. Donizetti utnevnt til sogneprest for sognet Santo Antônio i byen Tambaú i delstaten São Paulo, og der skulle han bli værende i 35 år frem til sin død. Tambaú lå i bispedømmet São Carlos do Pinhal (fra 1957 São Carlos), men den 25. januar 1929 avga dette bispedømmet areal til to nye bispedømmene Jaboticabal og Rio Preto (fra 2002 São José do Rio Preto), og Tambaú havnet i bispedømmet Rio Preto. Den 16. januar 1960 skulle bispedømmet São João da Boa Vista bli opprettet med areal utskilt fra bispedømmet Rio Preto, og Tambaú har siden tilhørt dette bispedømmet.
Byen Tambaús religiøse historie begynte med opprettelsen av sognet Tambaú under påkallelse av den hellige Antonius (Santo Antônio), den 14. mai 1902. Den første sognepresten av Tambaú ble p. Cassiano Ferreira de Menezes. Etter hans død var etterfølgeren p. Napolitano Salvador Sorrentino. Mens hovedkirken Santo Antônio ble bygd, ble de tidebønnene bedt i kirken São José. Da p. Sorrentino ble overført til São Joaquim i Barra, ble han erstattet av den italienske p. Francesco Curti. P. José Fernandes Pimenta overtok etter p. Francesco, og han ble selv etterfulgt av p. Manoel Pinto Vilela, som reiste til Portugal og overlot sognet til p. Colombo fra Santuario das Sete Capelas i Ribeirão Preto. P. Manoel kom tilbake til Tambaú og ble overført til sognet Vargem Grande. Samtidig ble p. Donizetti Tavares de Lima overført fra Vargem Grande til Tambaú.
Donizetti kom til Tambaú den 12. juni, og hans overtakelse av sognet fant sted ved en søndagsmesse klokken elleve dagen etter, på festen for sognets skytshelgen, den hellige Antonius av Padova (som i portugisiskspråklige land kalles Antonius av Lisboa etter helgenens fødested). Hans første handling i byen var å gå til kirken São José, hvor han knelte og ba foran alteret. Da han skjønte at de første benkeradene i kirken var forbeholdt politikere og de velstående, trakk han tilbake alle avgrensninger og sa: «Her i Kirken er vi alle like. Det eksisterer ingen rike eller fattige, mektige eller ydmyke. Padre Donizetti».
Politikerne som tidligere satt på de fremste benkene i kirken, begynte å sette seg på de bakerste, ettersom de under prekenen forlot kirken fordi presten snakket om byens problemer og ba rådmenn og ordfører om løse dem. Politikerne og de rike anklaget ham for å være kommunist. Men etter hvert begynte lokale tjenestemenn å gå til ham for å søke hans råd til tross for deres opprinnelige motvilje, og de ba ham om råd i sosiale spørsmål, spesielt i saker som angikk arbeid. Selv president Getúlio Vargas (1882-1954) av Brasil (1930-45;1951-54) snakket med p. Donizetti om sosiale spørsmål som kulminerte i lovgivningen i 1954 som regulerte en ordnet etikk i arbeidslivet. Folk ba presten om å bli ordfører i Tambaú, men han sa alltid: «Mitt engasjement er for de fattige og for kirken, i dag og alltid».
Donizetti imponerte folket med sin oppriktighet og glede. Han var sogneprest for alle og delte folks problemer. Han hadde ingen fordommer mot mennesker, kom godt overens med alle, spesielt de fattige og trengende. Han viet hele livet til dem. Hans kamp reduserte lidelsene til utallige familier som fant hos pateren et pusterom for kropp og sjel. Han tok hensyn til alle som var i nød, enten det var materielt, moralsk eller åndelig. P. Donizetti levde et asketisk liv viet til fattigdom både åndelig og materielt i sin lengsel etter å leve som de fattige. Han spiste bare okrasuppe til middag, som var det eneste måltidet han ville innta (okra er en belgfrukt). Hans residens var uten møbler, og han hadde bare en sutan. De materielle tingene som hans sognebarn ga ham i gave, pleide han å gi til de fattige i stedet for til eget bruk. Han kunne også lese hjerter i skriftestolen, noe som gjorde ham i stand til å se den botferdige bedre, men dette kunne også forårsake sjokk hos noen som oppsøkte ham i skriftestolen. Han leste aviser hver dag og var alltid oppdatert om hendelsene i Brasil og verden. Han hadde et enormt bibliotek.
Det sies også at en gang i prosesjonen på festen for St. Antonius, byens skytshelgen, innså p. Donizetti at byens delegat gikk og røkte, og da forlot han prosesjonen for å gjøre delegaten oppmerksom på at det var upassende. Neste dag gikk delegaten for å klage til biskopen over sogneprestens holdning, og han sa at pateren ikke hadde noen myndighet over ham og ikke kunne befale ham å gjøre eller ikke gjøre noe. Men biskopen svarte at delegatens overordnede allerede var klar over saken, og det var ikke presten, men delegaten som måtte forlate byen.
Da p. Donizetti kom til Tambaú, bestilte han en kopi av statuen av Vår Frue av Aparecida (Nossa Senhora Aparecida) som noen fiskere hadde hentet opp fra elven Paraíba. Denne statuen skulle plasseres i kirken Santo Antônio. I 1927 ankom statuen med jernbanen. Akkurat da var det et skybrudd i byen med mye regn, men pateren bestemte likevel at de skulle bære statuen i prosesjon. Det ble rapportert at under prosesjonen fra jernbanestasjonen til Igreja Matriz Santo Antônio åpnet det seg en passasje i regnet, og verken statuen eller menneskene ble våte. Dette var det første attesterte «mirakelet» som ble tilskrevet p. Donizetti. I kirken Santo Antônio ble statuen satt på tronen.
Den 11. oktober 1929 hadde p. Donizetti nettopp feiret Den hellige messe i kirken São José da han fikk beskjed om at sognets hovedkirke (Igreja Matriz) Santo Antônio sto i brann på grunn av en kortslutning. P. Donizetti dro øyeblikkelig dit, ledsaget av sin altergutt Joelmir. Da de kom frem, skulle noen menn ifølge datidens aviser ha fjernet både statuene av både Vår Frue og skytshelgenen Antonius og slik reddet dem fra brannen. Madonnaens silkekappe var helt intakt, og fra da av betraktet alle statuen som mirakuløs. I følge rapporter i flere bøker og vitneforklaringer var det den lokale innbyggeren Angelo Latari som var ansvarlig for bergingen av statuene, og han fikk heller ikke noen skader i brannen. Befolkningen så på bergingen som et mirakel på forbønn av Vår Frue, og det varte ikke lenge før det ble sagt at det var p. Donizetti personlig som berget ut statuen av Brasils skytshelgen. Nå ble det fortalt at av de 23 statuene i kirken overlevde bare statuen, fjernet fra brannen av p. Donizetti.
Etter denne hendelsen bestemte p. Donizetti seg for å bygge en kirke for den mirakuløse statuen, og han avla løfte om dette. Etter å ha skaffet en tomt, materialer og håndverkere til byggingen, gikk han flere ganger til biskopen for å få tillatelse, men biskopen sa nei hver gang. I lydighet gikk presten ikke videre med arbeidet. Byggingen av Santuário Nossa Senhora Aparecida i Tambaú som var p. Donizettis drøm, ble gjennomført først etter hans død.
I Tambaú grunnla p. Donizetti flere foreninger, for eksempel «Foreningen for beskyttelse av svangerskap og barndom i Tambaú» (Associação de Proteção à Maternidade e Infância de Tambaú), i tillegg til Den marianske kongregasjonen (Congregação Mariana), brorskapet Marias døtre (Irmandade das Filhas de Maria) og «Arbeiderforeningen i Tambaú» (Círculo Operário Tambauense). Han grunnla også aldershjemmet São Vicente de Paulo. Det sies at han i lommen på sutanen alltid hadde karameller og bønnekort som han delte ut til de barna han møtte på gaten. Barna kom også til hans hus før de gikk på skolen for å be om hans velsignelse. Hver uke arrangerte p. Donizetti en liten prosesjon med barna og hans altergutter til aldershjemmet, hvor de alltid ba rosenkransen. Da José Gatto var ordfører i Tambaú, snakket han på prestens anmodning med guvernøren om å bygge en skole som nå bærer paterens navn. Han sto også bak etableringen av byens aldershjem São Vicente de Paulo for de forlatte og for eldre som bodde alene. Han grunnla også en barnehage, Casa da Criança. I 1938 skrev p. Donizetti sitt testament, hvor han gjorde sognet i Tambaú til sin universalarving. Han skaffet også tomter og hus til fremtidige sosiale arbeider. Han kjøpte også tomter og hus til dem som ikke eide noe.
Padre Donizetti ble mer og mer berømt for de mange nådebevis, omvendelser og helbredende mirakler som ble tilskrevet ham. Selv tilskrev han dem Vår Frue av Aparecida, som han hadde en stor andakt for. Disse miraklene fortsatte helt til hans død. Over tid begynte p. Donizettis berømmelse til og med å spre seg til utlandet, og et stort antall mennesker som søkte helbredelse gjennom hans forbønn, sendte ham brev fra blant annet Spania, Portugal, Uruguay, USA, Italia og Jugoslavia. I 1954 begynte pilegrimsreisene å øke, og berømmelsen deres spredte seg overalt. Tusenvis av mirakler er blitt katalogisert oppnådd ved forbønn av p. Donizetti. I tillegg til helbredelse, var byen Tambaú åstedet for et uendelig antall konversjoner. Donizetti anså konversjoner som viktigere enn helbredelser. Når det gjelder journalister, ville ikke p. Donizetti se dem i det hele tatt.
Det er på sin plass å fortelle om noen av de mange miraklene som ble tilskrevet p. Donizetti. I 1954 dro den omreisende vinhandleren Gervásio Rota, som led av et alvorlig problem med et kne som gjorde at han nesten ikke kunne gå, for å be p. Donizetti om velsignelse. Da pateren gjorde korsets tegn, kjente vinhandleren at smerten stoppet umiddelbart. Dette var p. Donizettis første mirakel som ble kjent, og det startet hans rykte som undergjører.
Et fenomen som imponerte folket i Tambaú veldig, var evnen til bilokasjon, altså å være tilstede på to steder samtidig. Den brasilianske journalisten Joelmir Beting (1936-2012) sa en gang i et radioprogram at i påsken 1953 feiret pateren messe klokken tolv i kirken for folket, men han ble sett nøyaktig på dette tidspunktet i São Pedro dos Morrinhos på en kvegauksjon for å hjelpe til med å samle inn penger til sitt aldershjem. En gang henviste hans venn Joelmir Beting til det som skjedde påskesøndagen i 1953 og spurte p. Donizetti hvordan han kunne være på to steder samtidig. Pateren svarte: «Til den som ikke tror på Gud, er ingen forklaring mulig, og til dem som tror, er ingen forklaring nødvendig».
Joelmir Beting tilskrev også et mirakel som skjedde med ham selv, til p. Donizetti. For etter en ulykke i Rio Pardo stammet Joelmir, men etter å ha fått okrabuljong fra prestens hus, ble problemet kurert. Joelmirs sønn Mauro Beting sa i et intervju at «han skyldte sitt eget liv» til den salige Donizetti. «Det var han som ledet min far [Joelmir Beting] til å flytte til hovedstaden, hvor han studerte og begynte å arbeide som journalist» (dette må bety at det var der han møtte Mauros mor). Mauro la til en annen sak, nå mirakuløs, tilskrevet p. Donizetti. «Min bestemor hadde fått beskjed om at legene måtte amputere hennes føtter. Men hun ba til [p. Donizetti] og trengte det ikke lenger», sa han.
En kvinne som ble ansett som gal og ble lenket av sine foreldre, kom inn i byen skrikende av smerte og raseri. Da hun kom nær p. Donizetti, fikk hun hans velsignelse, og deretter ba han hennes foreldre om å fjerne lenken. De redde foreldrene gjorde som han sa, og da roet datteren seg ned og sluttet å skrike. Hun ble helt helbredet. Dette ble kjent som «lenkemiraklet».
Et av de mest kjente miraklene skjedde med José Alexandre Braga, født den 22. april 1950 i kommunen Guaranésia i delstaten Minas Gerais, bedre kjent som Braguinha, som han ble kalt fra han var fem år gammel. Hans foreldre var José Braga og Carmen Magnoni Braga. Han var rammet av skjelettsykdommen osteokondritt i ett ben og kunne bare bevege seg med skinner på bena, og han måtte sitte mye i rullestol. En dag fortalte Braguinha sin mor at det i Tambaú var en prest som skulle få ham til å gå, men moren kjente ikke byen og hadde ikke hørt om mirakelpresten. Neste morgen brøt en lastebil sammen foran huset, lastet med pilegrimer som var på vei til Tambaú. De kom for å be om hjelp, men da de så gutten, snakket de med hans foreldre, som gikk med på å dra til Tambaú.
Der ga p. Donizetti som vanlig sin velsignelse til alle som var samlet, og deretter gikk han bort til Braguinha, som sto foran døren til prestegården. P. Donizetti la hånden på hans hode, ga ham sin velsignelse og sa at han var helbredet. Gutten ba sin mor om å ta av ham skinnene med de ortopediske skoene, og deretter begynte Braguinha å gå normalt. Alle ropte: Milagre, grande milagre («Mirakel, stort mirakel!»). Presten førte ham til torget, hvor han spilte fotball med de andre barna. Det hele er dokumentert i filmen O poder da fé («Troens kraft»), som ble tatt den dagen. Foreldrene gråt av glede for det miraklet som hadde skjedd. Det hører med til historien at Braguinha ble en kjent profesjonell fotballspiller. I dag er han bosatt i Guaxupé i delstaten Minas Gerais, er gift og har to barn og to barnebarn.
Det miraklet som sannsynligvis er mest berømt, er «Mirakelet med den gamle millionæren» eller «Mirakelet i Tambaú», som det ble kjent som. En rik kvinne som måtte bruke en krykke, gikk til pateren, og etter at hun mottok velsignelsen, ble hun helbredet. I takknemlighet ønsket hun å gi presten et armbånd av gull og diamanter, noe p. Donizetti imidlertid ikke aksepterte. Han anbefalte henne i stedet å gi det til den første personen hun møtte på veien. Den første hun møtte, var en svært fattig svart kvinne som var ute for å tigge om almisser. Men i stedet for å gi henne armbåndet, ga den rike kvinnen henne bare fem réis. Senere ble hun lam igjen. Denne svarte kvinnen sies å ha vært Vår Frue av Aparecida.
I Den stille uke i 1958 feiret p. Donizetti en messe på plassen foran kirken Santo Antônio, og i sin preken, da han sa at Kristus skulle gjenoppstå og etter noen dager stige opp til himmelen, leviterte han uten å merke det selv, inntil han svevde en halv meter over bakken, til folkemengdens store ærefrykt. Kardinal Carlos Carmelo de Vasconcelos Motta (1890-1982), erkebiskop av São Paulo (1944-64) og Aparecida (1964-82), uttalte i en av sine pamfletter at han hadde sett et seks måneder gammelt barn snakke flytende etter å ha blitt berørt av p. Donizetti.
Et mirakel ble bekreftet av p. Donizetti selv. Det gjaldt en liten jente som var død i Ribeirão Preto og allerede var lagt i kisten. Men samtidig som pateren ga velsignelsen klokken 14, ble jenta levende igjen. Reporteren fra Folha fotograferte den gang likkledet som jenta hadde vært svøpt i, men ingen detaljer ble samlet inn, ikke engang navnene på barnets foreldre. Da p. Donizetti snakket om til folkemengden som var samlet for velsignelsen, sa han: «Dette overrasker meg ikke, for en gang gjenoppvekket jeg en død jente. Men jeg var nøye med å be hennes slektninger om å holde henne hjemme i tre dager som om hun var syk, for ikke å skremme opp befolkningen».
Historiene om disse miraklene spredte seg raskt, og p. Donizetti ble en slags «superstjerne». Han avfeide selve miraklene som uviktige, men han la stor vekt på de omvendelsene som slike helbredelser fremmet. Han sa alltid: «Jeg helbreder ingen. Jeg spør Gud, og han svarer gjennom forbønnen fra Jomfruen av Aparecida».
I 1954 begynte de store pilegrimsferdene til byen Tambaú, og alle ville ha hans velsignelse. I kirken São José var det ikke plass til så mange mennesker, så det ble bygd en plattform foran hoveddøren til prestegården som lå like ved, hvor han snakket til alle sammen da han ikke lenger kunne møte hver enkelt. Etter hvert måtte han gi velsignelsen fra vinduet i prestegården på grunn av den enorme menneskemengden som trengte seg sammen utenfor.
På 1950-tallet kom mer enn 20 000 mennesker til kommunen hver dag på jakt etter p. Donizettis velsignelse. På den tiden hadde byen rundt 7 000 innbyggere og kunne ikke ta imot så mange pilegrimer. Det var fare for spredning av epidemier, og byen hadde utilstrekkelig infrastruktur for vann, mat og overnatting. 200 000 mennesker har blitt rapportert å ha samlet seg i Tambaú og ventet på den berømte velsignelsen og utgjorde en virkelig offentlig katastrofe. Gråtende pilegrimer klatret opp i trær og på hustakene rundt plassen foran kirken. Tusenvis av stearinlys ble tent, ifølge avisen Folha de São Paulo på den tiden.
I 1955 ble den lokale biskopen Lafayette Libânio (1886-1979) av Rio Preto (1930-66) mer og mer bekymret over antallet mennesker som rapporterte om mirakler som de tilskrev p. Donizetti, men også den fanatismen som var forbundet med hans popularitet. Donizetti selv benyttet sjansen til å stanse denne fanatismen, men biskopen bestemte seg for å få en slutt på valfartene til den berømte presten. Han krevde at p. Donizetti heretter skulle konsentrere seg om sine plikter som sogneprest og ikke snakke mer om disse ryktene om helbredelser.
Donizetti var en trofast Kirkens tjener og adlød selvsagt biskopens ordre. Den gangen uttalte han at beslutningen om å avslutte velsignelsene var av «opphøyde grunner», noe som førte til velfunderte spekulasjoner om at det skyldtes en ordre fra biskopen. Den 30. mai 1955 ga han sin siste offentlige velsignelse til folkemengden som var samlet utenfor kirken. Denne velsignelsen er en av de mest kjente i hans liv, og den feires fortsatt i Tambaú. P. Donizetti uttalte:
«I dag er den siste dagen. Den siste dagen for alle, uten unntak, fra rike til fattige; den siste dagen for ydmyke og mektige. Ikke engang den mektigste mannen i verden kan bryte den avgjørelsen jeg har tatt. I mellomtiden, i ensomhet i min celle, vil jeg hver dag klokken 9 og klokken 20 ikke unnlate å velsigne alle som trenger det, hvor som helst i verden. På disse tidspunktene må den som ønsker velsignelse, tenke på meg. Dette vil være fortsettelsen av det arbeidet jeg har utført, riktignok uten vitner. Fra i morgen av vil jeg ikke motta noen andre, verken for spesielle velsignelser eller for kollektive velsignelser. Padre Donizetti».
Den dagen fløy skvadroner med fly fra flybasene Cumbica og Santos over byen og utførte et stunt til ære for p. Donizetti. Velsignelsen klokken 12 ble forsinket med nesten to timer etter at det ryktes i byen at guvernør Jânio Quadros var på vei til Tambaú for å motta den mirakuløse velsignelsen. Til slutt avkreftet pateren ryktet og gikk til folkemengden som trengte seg sammen på plassen foran prestegården. Kringkasteren Pedro Geraldo Costa fra Rádio Nacional kunngjorde at han hadde organisert et «regn av roser» fra et fly til ære for pateren. Etter velsignelsen fløy et rutefly over plassen og kastet ut en sky av roseblader for å markere anledningen.
Et tradisjonalistisk nettsted forteller en anekdote om p. Donizetti og den kommende liturgireformen, som vi tar med uten å garantere sannhetsgehalten.
Det fortelles at i 1960 dro erkebiskop Luis do Amaral Mousinho (1912-62) av Ribeirão Preto (1952-62) og presten Agmar de Paula Marques til Tambaú for å besøke p. Donizetti i hans sogn Santo Antônio. Straks pateren så de to besøkende, fortalte han erkebiskopen om et fryktelig mareritt han hadde hatt. Han så en demon gå inn i katedralen São Sebastião i Ribeirão Preto sammen med noen prester, og de hadde alle hakker i hendene. De gikk mot sidealtrene i katedralen mens de skrek høyt. Men da de kom til alteret for den hellige Antonius av Padova, så en statue av helgenen strengt på dem, og da forlot de katedralen i all hast.
Erkebiskopen forsikret ham om at det bare var et mareritt og at ingen ville fjerne altrene, men p. Donizetti insisterte på at et mørke var voksende, men at ingen av dem ville oppleve det (en profeti om begges nært forestående død). Erkebiskopen forsikret ham smilende at han ikke ville tillate at noen skulle ødelegge altrene i katedralen. Noen år senere husket p. Agmar de Paula Marques denne historien og fikk forhindret fjerningen av sidealtrene i katedralen São Sebastião.
Donizetti mottok i 1959 et bilde av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63), som var valgt til pave i oktober 1958. P. Saverio Brugnara fortalte at pateren så på bildet og sa at de begge trengte å appellere til Guds forbønn for både paven og Kirken selv. En av dem som var til stede i rommet, ønsket å fjerne bildet av den avdøde paven, den ærverdige pave Pius XII (1939-58) for å henge opp det nye pavebildet, men p. Donizetti ba dem om å la bildet av Pius XII bli hengende på veggen, for «snart vil jeg møte ham!»
Etter 35 år med intens aktivitet begynte helsen å svikte på grunn av diabetes og hjertesvikt. Flere ganger ble han innlagt for behandling på sykehuset. Fra mars 1961 ble den tradisjonelle velsignelsen gitt fra vinduet i prestegården, og han feiret ikke lenger messen. P. Donizetti Tavares de Lima døde klokken 11.15 om formiddagen den 16. juni 1961 i Tambaú sittende i en stol sammen med noen sognebarn. Han ble 79 år gammel. Hele ettermiddagen og kvelden strømmet store menneskemengder til kirken São José for å se p. Donizetti en siste gang og ta farvel. Hans rekviemmesse ble feiret i kirken den 17. juni, og deretter ble han gravlagt på den kommunale kirkegården i Tambaú. Tusenvis av pilegrimer og sognebarn møtte opp til begravelsen.
Donizetti hadde vært hyllet som en helgen i hele sitt liv, og arbeidet for å få åpnet en saligkåringsprosess for ham startet i 1991. I mai 1991 ba byrådet i Tambaú sammen med bispedømmet São João da Boa Vista om at det måtte åpnes en saligkåringsprosess for ham, og den 21. februar 1992 startet bispedømmet offisielt innsamlingen av en omfattende dokumentasjon av p. Donizettis liv, dyder og ry for hellighet. Den 2. desember 1996 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei).
Informativprosessen på bispedømmenivå i São João de Boa Vista ble åpnet den 16. mars 1997 og et kirkelig tribunal ble konstituert. Prosessen ble avsluttet den 16. mai 2009. I forbindelse med avslutningen ble p. Donizettis grav åpnet og hans levninger ekshumert for kanonisk inspeksjon og flytting. Det skjedde om natten fra 7. til 8. mai 2009 for å unngå at det samlet seg en stor folkemengde som kunne ha skadet de andre gravene. Hans levninger, som var ganske godt bevart, ble deretter ført fra den kommunale kirkegården i Tambaú til sognekirken Santo Antônio, hvor de ble æret av de troende.
Den 16. mai 2009 klokken fem om ettermiddagen begynte prosesjonen gjennom bygatene fra Santo Antônio til Praça Padre Donizetti («Pater Donizetti-plassen»), hvor de ankom klokken seks. Dom David Dias Pimentel (f. 1941), daværende biskop av São João da Boa Vista (2001-16), David Dias Pimentel, feiret messe på plassen foran helligdommen for Nossa Senhora Aparecida for tusenvis av pilegrimer og troende fra Tambaú. I feiringen deltok et stort antall prester, diakoner, ordensfolk og representanter for ulike brasilianske sivile myndigheter.
Deretter ble det kirkelige tribunalet samlet for den juridiske handlingen å avslutte prosessen under presidentskap av biskop David Dias Pimentel. Andre medlemmer av kommisjonen var p. Paolo Lombardo OFM (sakens postulator), p. Anderson Godoi de Oliveira mps (sakens visepostulator, rektor og sogneprest for helligdommen og grunnlegger av Comunidade Missionária Providência Santíssima), p. Celso Abreu de Jesus (dommerdelegat), Mgr. Augusto Alves Ferreira (Promotor Iustitiæ) og dr. Ana Lúcia Fereira Frigini (aktuar og notar).
Etter den høytidelige avslutningen av prosessen ble p. Donizettis levninger utstilt i et akrylskrin, og det dannet seg en kilometerlang kø av troende som ville vise sin ærbødighet og berøre relikviene. Deretter ble p. Donizettis levninger gravlagt i det mausoleet som var innrettet bakerst i helligdommen for Vår Frue av Aparecida, hvor de vil bli værende på permanent basis.
Den innsamlede dokumentasjonen og vitneforklaringene ble oversendt til kongregasjonen i Vatikanet den 3. juni 2009, og den 14. september 2009 ble den apostoliske prosessen åpnet. Den 29. oktober 2010 utstedte Helligkåringskongregasjonen dekretet som anerkjente gyldigheten av den lokale prosessen. Den 6. mai 2013 ble sakens Positio, et offisielt dokument om p. Donizettis hellighet, liv og dyder, oversendt til Vatikanet. Den 9. oktober 2017 ble p. Donizettis «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. april 2019 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på paterens forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig saligkåring.
Det godkjente mirakelet var den uforklarlige helbredelsen av gutten Bruno Henrique Arruda de Oliveiras klumpfot på begge ben. Klumpfot er en medfødt tilstand hvor foten er bøyd nedover og vridd innover slik at fotryggen vender fremover. Gutten ble født den 22. mai 2006 på sykehuset Santa Casa de Misericórdia i Casa Branca, nabokommunen til Tambaú. Hans mor, Margarete Rosilene Arruda de Oliveira, innså at da barnet begynte å stå, kunne han ikke stå på fotsålene, men tråkket med sidene på føttene. Etter å ha tatt røntgenbilde henviste barnelegen Bruno til en ortoped, dr. José Elias.
Den fortvilte moren søkte på internett og fant ut at dette var en tilstand som var vanskelig å behandle. Selv med kirurgi og bruk av ortopediske sko var det en mulighet for at guttens føtter aldri ville bli normale. Moren fortalte at hun en natt la sønnen på et bord og prøvde å «rette ut» hans føtter med hendene, men uten å lykkes. Da begynte hun å gråte og anropte p. Donizettis forbønn: «Vær så snill, hellige padre Donizetti, ha miskunn med din datter som roper til deg, hjelp meg. Helbred min sønn, leg hans føtter (...) Gå i forbønn for meg hos Vår Frue av Aparecida, jeg vet at hun ikke vil avvise en forespørsel fra senhor padre, fordi hun elsker ham høyt, kan du be henne om å gå i forbønn hos sin sønn Jesus, som under bryllupet i Kana». Hun lovte også å bringe Brunos sko til p. Donizettis hus i Tambaú, «slik at de kan vitne om hans makt hos Vår Frue og Jesus».
Dagen etter la hun gutten på bordet igjen, og da kunne han hvile føttene helt på bordet, selv om beina fortsatt var buede. Til avtalen med ortopeden tok hun med røntgenbildene og rapporten, og hun forteller: «Den lærde José Elias så på rapporten og undersøkte Brunos føtter, og etter en tid sa han til meg: ‘Tror du på Gud?’ Jeg sa ja, og da sa han til meg: ‘Takk Ham, for det er ikke noe galt med din sønns føtter. De er normale’. Jeg dro derfra med tårer i øynene og var så takknemlig overfor p. Donizetti, Vår Frue av Aparecida og Gud, for å ha helbredet min sønns føtter.
Tiden gikk og hans små ben forble buede, jeg takket og tenkte at hans ben fortsatt var som dette for å vitne om miraklet som hadde skjedd. Min far, senhor Luiz Arruda (Brunos bestefar), var alltid optimistisk og sa til meg: ‘Disse skjeve små bena hindrer ikke noe, for en av de største spillerne i Brasil, Mané Garrincha, hadde skjeve ben!’ Etter det kalte han Bruno for Garrinchinha. I 2010 kom min bestemor Terezinha Kill de Melle på besøk, hun bor i São Paulo, er veldig katolsk og hengiven til p. Donizetti, som hun møtte personlig. Så vi dro på denne turen til Tambaú, hvor jeg oppfylte mitt løfte om å ta Brunos sko med rapporten og la dem på p. Donizettis seng i huset hans sammen med en kort historie om hva som hadde skjedd».
I dag er Bruno ved perfekt helse, hans bein har rettet seg ut og hans føtter er normale og har aldri gjennomgått noen behandling eller operasjon. Det er ikke noe som indikerer at han noen gang har hatt en medfødt klumpfot. De kanoniske kravene til en mirakuløs helbredelse var absolutt tilstede: den skjedde øyeblikkelig, var fullstendig, varig og medisinsk uforklarlig.
Donizetti ble saligkåret den 23. november 2019 i Tambaú. Messen ble feiret utendørs på et stort område nær den kommunale kirkegården i Tambaú, hvor p. Donizettis opprinnelige grav ligger. Rundt 20 000 troende var tilstede til tross for den sterke varmen, langt fra de 80 000 som saligkåringskommisjonen hadde forventet. Som vanlig ble saligkåringen ikke utført av paven selv, men av hans spesielle utsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu.
Et høydepunkt for de troende var da den trettenårige «mirakelgutten» Bruno Henrique Arruda de Oliveira i følge med sine foreldre bar frem en relikvie av p. Donizetti. Med denne saligkåringen har Brasil nå 52 salige som er født eller har virket på brasiliansk jord, og 37 helgener. I tillegg kommer 15 ærverdige og 70 Guds tjenere. P. Donizettis minnedag er dødsdagen 16. juni.
Donizettis store drøm hadde vært å bygge en kirke til ære for Vår Frue av Aparecida, som han hadde en stor andakt for. Imidlertid kunne han ikke sette dette ønsket ut i livet på grunn av biskopens motstand. Men etter hans død den 16. juni 1961 begynte en kommisjon under ledelse av Manoel Meirelles Alves straks å planlegge byggingen av den nye kirken der hvor kapellet São José sto på 1950-tallet. Nedleggelsen av grunnsteinen til Santuário Nossa Senhora Aparecida fant sted på Allehelgensdag den 1. november 1961, og kirken ble fullført i 1966. Helligdommen ble åpnet da p. Luiz Girotti var sogneprest. Imidlertid var det ingen formell vigsling fordi kirken var åpen for besøk før ferdigstillelsen av arbeidene. Den nye kirken hadde plass til 1500 personer. Den ligger på det stedet hvor kirken São José lå på 1950-tallet. Denne lille kirken ble revet for å gi plass til helligdommen. Noe senere ble en replika (kopi) av kirken São José bygd og innviet den 17. juni 2001. Den ligger foran den kommunale kirkegården, hvor det hver onsdag klokka 19 blir feiret messe ved p. Donizettis opprinnelige grav.
Både helligdommen og p. Donizettis tidligere prestebolig like ved som nå er omgjort til et museum, har blitt turistattraksjoner og mål for pilegrimsreiser som tiltrekker seg mellom 10 000 og 12 000 mennesker i måneden. Siden 1976 har det i byen Tambaú vært arrangert en marsj fra helligdommen (p. Donizettis drøm) til kirkegården, dette er den såkalte Marcha da Fé («Troens marsj»). Den finner sted på søndagen nærmest paterens dødsdag, hvor de troende synger katolske sanger mens de følger flåten med statuer av p. Donizetti og Vår Frue av Aparecida. Arrangementet begynner med feiringen av messen klokken fire om morgenen. Hvert år spilles et opptak med p. Donizettis velsignelse, og deretter følger den tradisjonelle avslutningen med et regn av roseblader.
Det som nå er Casa Museu do Padre Donizetti, var den gamle prestegården hvor han bodde i 35 år. I museet, som er åpent for besøkende, er rommene enkle, og det inneholder mange gjenstander som pateren har brukt, for eksempel hans seng, sutan og messehagler, samt den lenestolen han døde i. Museet inneholder også gjenstander som har blitt gitt som takk for de nådebevis som har blitt oppnådd gjennom paterens forbønn, for eksempel bilder, flasker med alkoholholdige drikker, sigarettpakker, motorsykkelhjelmer, proteser og spaserstokker, gitt av mennesker som hevder å ha blitt helbredet. Lenkene fra mirakelet med den gale jenta er også der.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, pt.wikipedia.org, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, santosdobrasil.org, santosebeatoscatolicos.com, jb.com.br, padredonizettitambau.com, padredonizetti.com.br, padredonizetti.wordpress.com. postulazionecausesanti.it, br.noticias.yahoo.com, informativoemfoco.com, saocarlosemrede.com.br, santuarionsatambau.com.br, traditiocatholicae.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 9. desember 2019