Den hellige Dominikus Loricatus (995-1060)

Han ble i stedet først eneboer i Ponte Rezzoli (Luceoli) i Umbria og deretter ble han rundt 1040 benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) under den hellige Peter Damian i Fonte Avellana. Hans fysiske botsøvelser var helt ekstraordinære, og i stedet for en mer alminnelig hårskjorte pleide han å bære en ringbrynje innerst mot huden, og det ga ham tilnavnet Loricatus eller Lauricatus («den som bærer brynje»).

Munkene i Fonte Avellana kalte seg Avellanere, og kongregasjonen var dannet i 1012 av den hellige Romuald som en streng eremittorden på grunnlag av den hellige Benedikts regel. Romuald sto bak flere grunnleggelser i Sør-Frankrike og Nord-Italia, og den viktigste ved siden av eremitthyttene i Fonte Avellana, var det halveremittiske klosteret i Camáldoli nær Arezzo, som den reformerte benediktinske Kamaldulenserordenen har fått navnet fra (Congregatio Monachorum Eremitarum Camaldulensium – OSBCam). I 1569 ble Avellanerne slått sammen med Kamaldulenserne.

Dominikus’ venn og mentor Peter Damian kalte ham til å opprette den nye kommuniteten av eremitter av Den Hellige Treenighet ved foten av fjellet San Vicino. Han døde den 14. oktober 1060. Hans kult spredte seg raskt overalt hvor kamaldulenserne hadde kommuniteter. Hans legeme ble oppbevart i den kirken i Treenighetsklosteret som munkene bygde på slutten av 1200- eller begynnelsen av 1300-tallet og viet til ham. Men da klosteret var tomt i 1400, ble hans relikvier og kulten overlatt til sekularpresteskapet. I 1776 ble hans levninger flyttet til sognekirken Sant’Anna i Frontale i provinsen Macerata i regionen Marche, hvor han æres. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 14. oktober.