De hellige Chrysanthus og Daria av Roma (d. ~283)

De hellige Chrysanthus (it: Crisanto, Grisante) og Daria var med sikkerhet tidlige martyrer i Roma og ble gravlagt ved Via Salaria Nova utenfor byen, men deres eksisterende Acta er uten historisk verdi. De oppsto først på 400-tallet og er samlet i to tekster. Den lengste av disse var opprinnelig skrevet på gresk, men senere oversatt til latin, Passio Chrysanthi et Dariae (Acta Sanctorum, oktober, XI, 469-84), mens den korteste er skrevet på latin, Acta breviora Chrysanthi et Dariae (Acta Sanctorum, oktober, XI, 487). Angivelig var biografien skrevet av presbyterne Varinus og Armenius. De historiske notisene om Chrysanthus og Daria i de såkalte historiske martyrologiene i vest samt i de greske synaksariene, går tilbake til denne legenden, som ikke er annet enn en romantisk myte:

Legenden forteller at Chrysanthus ble født i Alexandria i Egypt. Han var sønn av patrisieren Polemius (Polimius, Poleon) som tok ham med til Roma. Der studerte han filosofi og fikk tidens beste utdannelse. I noen av de bøkene han leste, diskuterte hedningene kristendommen, og siden han var frastøtt av utskeielsene i den romerske verdenen, ville han lese hva de kristne selv sa. Han klarte til slutt å få tak i et eksemplar av Det nye testamente og begynte å lese Apostlenes Gjerninger. Det endte med at han ble opplært i den kristne tenkning av presbyteren Carpophorus, som var gått i dekning på grunn av forfølgelsene, og mottok dåpen.

Men hans far var overbevist hedning og prøvde med alle midler å få sin unge sønn bort fra kristendommen. Til slutt prøvde han å oppnå sønnens frafall (apostasi) ved hjelp av å stenge ham inne sammen med fem unge og vakre «skamløse kvinner» som skulle forføre ham, men han beholdt sin renhet. Til slutt giftet faren bort Chrysanthus til den greske vestalinnen (Minervaprestinne) Daria. Men det endte med at den svært vakre og intelligente unge kvinnen i stedet ble omvendt av Chrysanthus, og de ble enige om å leve i et kyskt ekteskap.

Daria ble sendt til en bordell, hvor hun ble forsvart av en løve. Hun ble da ført for keiser Numerian, som ga ordre om at hun skulle henrettes. Chrysanthus og Daria ble ført til et nedlagt grustak ved Via Salaria Nova, og der led de martyrdøden ved å bli steinet og deretter gravlagt levende i en sandgrop.

Det er et annet martyrium som er nært forbundet med Chrysanthus’ og Darias grav, og dette blir det fortalt om på slutten av deres akter. Et år da mange kristne var samlet ved deres grav for å feire årsdagen for deres død, ble de overrasket av forfølgere. Keiseren ga ordre om at åpningen til den underjordiske krypten hvor de kristne var samlet, skulle mures igjen med steiner og jord, og de troende ble etterlatt der for å dø. Blant dem var presten Diodorus og diakonen Marianus.

Senere ble det lett etter Chrysanthus' og Darias grav, og da den ble funnet, fant man også levningene av disse martyrene og til og med de liturgiske sølvkarene som de brukte til feiring av eukaristien. Alt ble latt værende som det ble funnet, og det ble bygd en vegg slik at ingen kunne gå inn. Bare gjennom en vindusåpning kunne man se Chrysanthus' og Darias grav samt knoklene til de kristne som døde i graven.

Den hellige pave Damasus I (366-84) skrev en gravskrift over Chrysanthus og Daria, men også over de kristne som led martyrdøden ved deres grav. Den hellige Gregor av Tours beskriver denne helligdommen i et interessant kapittel i hans De gloria martyrum (I, xxxviii). Under goternes invasjoner ble helligdommen vanhelliget, men senere ble den restaurert i 539, noe som fortelles av en metrisk inskripsjon som var skrevet på den tiden og i 590 av Gregor av Tours feilaktig tilskrevet pave Damasus. Pave Hadrian I (772-95) gjennomførte ifølge Anastasius Bibliothecarius restaureringsarbeider i katakomben.

At martyrene Chrysanthus og Daria ble æret i Roma på 300-tallet, vises av det faktum at deres navn står i Martyrologium Hieronymianum. Ifølge Liber Pontificalis og reiseguidene (itineraria) til de romerske martyrgravene på 600-tallet hadde de en offentlig kult.6 Deres grav var i et nedlagt grustak (arenaria) nær Thraso-katakomben (coemeterium Thrasonis) (it: Trasóne) i Roma, og på 600-tallet var det bygd en kirke til ære for martyrene over deres grav. Den lå nær kirken St. Saturninus, som var bygd over den hellige Saturnins grav i Thraso-katakomben. Deres kult spredte seg vidt omkring, og rundt 600 ble det brakt oljelamper fra graven ved Via Salaria til den salige dronning Theodelinda av Lombardia (ca 570-627).

Den tredje abbeden av benediktinerklosteret Prüm i Eifel i det vestlige Tyskland, Markward, dro ifølge sin egen beretning med støtte fra keiser Lothar I (840-55) i 844 til Roma og pave Sergius II (844-47) (Markward av Prüm, Historia translationis reliquiarum Chrysanti et Dariae ex urbe Roma in Galliam (ca 850). Av ham fikk han relikviene av Chrysanthus og Daria sammen med relikviene av 64 andre martyrer og brakte dem med seg hjem til Prüm.

Biskop Adalbinus av Salzburg fikk andre relikvier av Chrysanthus og Daria av den hellige pave Nikolas I den store (858-67) ved sin bispevielse i Roma den 30. september 860. Pave Stefan V (885-91) flyttet den 16. februar 886 de relikviene som var i Santa Prassède, til Sancta Sanctorum i Lateranet. Biskop Theodosius brakte samme år andre relikvier til den kirken som var reist til Chrysanthus’ og Darias ære på høyden i hans bispeby Oria i provinsen Brindisi. Rester av denne kirken ble funnet i 1822 ved utgravninger i borggården i den festningen som keiser Fredrik II (1212-50; keiser fra 1220) bygde i 1222.

Pave Stefan VI (896-97) brakte andre relikvier sammen med relikviene av martyrene Diodorus og Marianus fra Via Salaria til basilikaen Santi Apostoli i Roma. Siden 1879 har de vært i kirkens Confessio. Pave Johannes X (914-28) overlot i 915 noen av relikviene til keiser Berengar I (915-22), som ga dem til biskop Adelardus, som i 947 ga dem videre til byen Reggio Emilia, hvor de oppbevares i et skrin i domkirkens krypt. Chrysanthus og Daria ble deretter tredje og fjerde skytshelgen for Reggio etter de hellige Prosper av Reggio og Venerius av Tino. Domkirken i Reggio Emilia har to sølvrelikvarer av de hellige martyrene, et arbeid av Bartolomeo Spani.

Deres minnedag er forskjellig i de ulike kalenderne. Den vanligste er 25. oktober, da de også nevnes i Martyrologium Romanum. Denne datoen opptrer også i Marmorkalenderen fra Napoli, på en innskrift i kirken San Silvestro in Capite i Roma, hos Pseudo-Hieronymus og i noen martyrologier fra 600-tallet. I Martyrologium Hieronymianum ble de nevnt under 12. august og 29. november, mens andre kalendere har andre datoer, som 13. oktober, 1., 19. eller 20. desember. Minnedagen ble ved kalenderrevisjonen i 1969 strøket i Kirkens universalkalender og henvist til lokale og spesielle kalendere. De ortodokse feirer dem den 19. mars (2. april etter den nye kalenderen), mens armenerne minnes dem den 17. oktober. Den 19. mars feires de hellige martyrene Chrysanthus og Daria og sammen med dem martyrene Claudius Tribunen med hustruen Hilaria og deres sønner Jason og Maurus, samt presbyteren Diodorus og diakonen Marianus. Chrysanthus og Daria er skytshelgener for notarer og dommere.

I kunsten fremstilles Chrysanthus og Daria som et ungt ektepar med martyrpalmer. Noen ganger vises de også med øks og fakkel, bok eller løve, og Chrysanthus avbildes også som ridder. Daria har ofte en blomsterkrans i håret. Noen ganger avbildes de begravd levende. Den eldste avbildningen (fra rundt 560) er på veggmosaikkene i kirken Sant’Apollinare Nuovo i Ravenna fra 500-tallet, hvor de er i en prosesjon av mannlige og kvinnelige martyrer. I Tyskland fremstilles Chrysanthus som ridder med lanse. I Parma fremstilles Chrysanthus og Daria sammen med apostlene Filip og Jakob den Eldre. Pedro Calderón de la Barca (1600-81) skrev i 1640 det åndelige skuespillet Los dos Amantes del Cielo, Crisanto y Daria.