Den hellige Damian (it: Damiano) ble født en gang i andre halvdel av 600-tallet i Østen (andre kilder sier at han ble født i Pavia). De historiske opplysningene om ham er ikke mange, men han er godt dokumentert. Paulus diakonen, forfatter av Historia Langobardorum, taler om ham som en person av stor hellighet og veldedighet og dyp doktrine. Dessuten har mange lokale historier gjennom århundrene fortalt en mengde nyheter om hans liv.
Han ble prest i Kirken i Milano, og i den egenskap samarbeidet han i 679 med biskop Mansuetus om å utforme et brev til den bysantinske keiser Konstantin IV Pogonatos (den skjeggete) (668-85), hvor de diskuterte det kjetteriet som ble kalt «monoteletismen», en variant av arianismen og en heterodoks doktrine som sa at Jesus Kristus bare hadde én vilje. Dette brevet ble lest opp ved konsilet i Konstantinopel i 680-681 og bidro til å slå fast den rette lære.
Damian ble i 680 valgt til den attende biskop av Pavia i regionen Lombardia i Nord-Italia etter den hellige Anastasius II (ca 658-80) og før den hellige Armentarius (710-ca 722) og hadde embetet i tretti år. Han var kjent for sin apostoliske iver og arbeidet iherdig for omvendelsen av langobardene, som fremdeles var hedninger eller arianerne. Han tilbød seg å reise på mange oppdrag, og han var i stand til å avgjøre uenigheten mellom bysantinerne og langobardene, slik at byen Pavia og territoriet rundt ble spart for krigens grusomheter. Han bygde en ny bolig for biskopen og offentlige bad for alle borgere.
Under hans tjeneste som biskop brøt det ut en forferdelig pest, og for å bekjempe den, var det ikke nok med menneskelige midler, så han oppfordret alle til en dyp omvendelse og bønn. Han brakte en relikvie fra Roma, nemlig armen til den hellige martyren Sebastian, som de æret med en høytidelig prosesjon gjennom gatene i byen. Han konsekrerte et alter i kirken San Pietro in Vincoli til ham, og straks stanset epidemien. Ifølge legenden ble det den kvelden sett to engler, en livets engel med et flammende sverd som drev dødens engel bort på byens hovedgate (Strada Nuova). Til minne om dette synet er en engel fremdeles avbildet på fasaden av et hus i krysset mellom Strada Nuova og Via Volturno-Via Gatti.
I tidens politiske og religiøse konflikter forsøkte Damian alltid å bevare det beste for Kirken og de troende, og han sto utrettelig i dialog med alle. Da Alahis (Alagis) i 688 tilranet seg den langobardiske kongekronen, avtalte biskopen for fredens sak å gjøre hyllest til ham til tross for ydmykelsen. Da den legitime kongen Kunipert (Kunibert) (688-700) tok tronen tilbake, var Damian i stand til å få slutt på skismaet vedrørende «De tre kapitlene», som hadde oppstått mellom paven og patriarkatet Aquileia-Grado og som skapte mange problemer i bispedømmene i Nord-Italia. Han hadde brukt mange år av sitt episkopat på å prøve å lege skismaet, som hadde vart siden pave Vigilius’ fordømmelse av de såkalte «tre kapitler» i 553. Takket være ham endte skismaet ved et konsil som langobardkongen Kunibert holdt i Pavia i 698, og etter konsilet gjenopptok den hellige pave Sergius I (687-701) i 700 kirkefellesskapet med Aquileia-Grado. Damian opptrådte også med suksess som fredsmegler mellom keiseren av Bysants og langobardene.
Damian døde den 12. april 710 (eller 711) i Pavia etter tretti år på bispestolen. Han ble gravlagt i kapellet San Siro i kirken San Nazario, som ikke lenger eksisterer, og i hemmelighet overført til katedralen, hvor hans relikvier nå æres. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 12. april.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Heiligenlexikon, santiebeati.it, it.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 22. april 2004