Men senere følte han et annet kall og forlot klosteret for å søke andres vel i tillegg til sitt eget. Han dro derfor til det avsidesliggende området ved Olymposfjellet, hvor han forkynte i de ulike landsbyene og byene der og formante menneskene til å gjøre bot og å lystre Guds bud. Men av grunner vi ikke vet, mottok noen ortodokse kristne ikke hans budskap med glede eller takknemlighet. I stedet beskyldte de ham for å være en inntrenger og truet med å skade ham fysisk.
Derfor forlot Damian dette området og dro til området Kissavos i provinsen Larissa i regionen Thessalia og derfra til sitt hjemlige Agrafa. Der betraktes han som grunnlegger av klosteret Panagia Peleketes i Karytsa i Dolopon, som var basen for hans misjonsarbeid. Han gjenoppbygde det meste av klosteret, som hadde lidd betydelig skade, og fullførte byggingen av det. Derfor ble han husket av folket der som klosterets grunnlegger og ble avbildet på to fresker i klosteret med tittelen Ktitoros («grunnlegger») bare 86 år etter sin død. Den ene fresken er fra 1654 og den andre fra 1666.
Men i Agrafa hadde han paradoksalt nok lignende erfaringer som ved Olympos. På grunn av denne avvisningen vendte han tilbake til Kissavos, hvor han sammen med noen andre munker grunnla et kloster ved landsbyen Anatole vigslet til den hellige Johannes Døperen. Deretter fortsatte han sin preking i klosteret, hvor hans ord nådde de menneskene som kom dit for liturgier og veiledning.
En dag da Damian var på vei til den nærliggende landsbyen Voulgarine i et ærend for klosteret, ble han stanset av en gruppe muslimer som anklaget ham for å preke mot å arbeide og handle på markedet på søndager og for å styrke troen til de ortodokse kristne. Han ble fengslet, brutalt slått og lagt i lenker og torturert i femten dager. Da han ble brakt for den tyrkiske guvernøren (kadien), fikk han valget mellom å konvertere til den muslimske tro eller døden hvis han forble en ortodoks kristen. Han avviste fullstendig forsøkene på å tvinge ham til å oppgi sin kristne tro, som han forsvarte med stort mot og overbevisning. Denne holdningen påførte ham en dødsdom.
Følgelig ble Damian ført ut og henrettet ved henging etter nakken. Mens han dinglet i tauet, hogg en muslim ham i hodet med en øks, og da kutten han samtidig tauet så det røk. Damian falt ned på bakken, ennå ikke helt død. Bøddelen plukket ham opp og kastet ham på et bål, og han endte sine dager ved å bli brent levende. Hans aske ble kastet i elven Peneios. Dette skjedde den 14. februar 1568 og hans minnedag er dødsdagen 14. februar. Han er kjent som en neomartyr, det vil si at han mistet livet i hendene på muslimer.
Kilder: Vaporis, Infocatho, full-of-grace-and-truth.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. august 2013