Den hellige Crescentius (it: Crescenzio) ble født rundt 292 i Roma. Han kom fra en romersk adelsfamilie og var sønn av den hellige Euthymius og hans hustru, som vi ikke kjenner navnet på. Den 23. februar 303 kom keiser Diokletians edikt som satte i gang de største kristenforfølgelsene i historien. Euthymius flyktet da til Perugia sammen med sin hustru og sin sønn. Der mottok familien dåpen av presten Pimerius, som senere led martyrdøden under keiser Julian den Frafalne (Apostata) (361-63). Andre kilder kaller presten Epigmenius.
Euthymius døde fredfullt i Perugia, og han blir æret der. Hans passio (lidelseshistorie) er ikke troverdig, og vi vet ikke hvorfor han æres som helgen, siden han ikke led martyrdøden. Når, hvordan og hvor hans hustru døde, er ukjent.
Hans sønn Crescentius er mer berømt, for etter å ha gravlagt sin far i nærheten av martyrenes graver, bekjente han modig Kristus og forkynte at hans far var blitt kristen før han døde. Da ble han sammen med sin mor arrester av byprefekten Turpius (Turpilius), slått og sendt tilbake til Roma for å dømmes. Da han dro inn i Roma, helbredet han en blind enke ved Den milvinske bro.
I nærvær av keiser Diokletian dømte dommeren Sallustius den elleveårige Crescentius til døden. Han led martyrdøden ved halshogging en 14. september rundt år 303. Det skjedde ved Via Salaria Nuova nordøst i Roma. Han ble gravlagt i all hemmelighet i Priscilla-katakomben av den helbredete enken. I Priscilla-katakomben på Via Salaria er det notert en martyr ved navn Crescentius i de romerske reiserutene fra middelalderen, og hans venerasjon ble oppdaget i forrige århundre i form av graffiti.
I 1058 kom en del av hans relikvier etter anmodning fra biskop Ansifredus (it: Antifredo) til Siena, hvor kulten for den unge martyren fikk stor popularitet i århundrene som fulgte. Dette er i strid med de anakronistiske opplysningene i hans passio som sier at den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800) ba pave Stefan III (IV) (768-72) om å få relikviene, og etter ønske fra biskop Ansifredus (it: Ansifredo) av Siena brakte han dem personlig til byen (forvirringen skyldes at det var to biskoper med samme navn). Kulten for Crescentius bevitnes første gang i et liturgisk ordo fra 1215, som foreskriver feiring av byens skytshelgener Ansanus, Savinus og Crescentius. Andre relikvier ble i 1606 overført til Tortosa i Spania. Andre relikvier kom til et kloster på Monte Celio i Roma.
Den eneste biografiske kilden om Crescentius hentet den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker som reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet, i Ecclesia Perusina, som er bevart i Biblioteca Vallicelliana i en kopi fra 1600 og publisert i Acta Sanctorum. Disse aktene ble utarbeidet i Toscana, trolig skjedde det i 1058, da Crescentius’ levninger ble overført til Siena.
Hans minnedag er dødsdagen 14. september med en translasjonsfest den 12. oktober. Han er skytshelgen for Siena (sammen med Ansanus, Sabinus og Victor). Ettersom det finnes ulike martyrer ved navn Crescentius, Crescentio, Crescentinus (av Città di Castello) eller Crescentianus (translasjon til Santa Prassède), er forvekslinger hyppige.
Navnene Crementius, Crescens, Crescentia, Crescentiana, Crescentianus, Crescentinus, Crescentio, Crescentius, Crescius, Cresconius og Crescus kommer alle fra det latinske crescere og betyr «den voksende, tiltakende».
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Bautz, santiebeati.it, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. juli 2012