Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Den salige Alfred Cremonesi (it: Alfredo) ble født den 15. mai 1902 i kommunen Ripalta Guerina i provinsen Cremona og bispedømmet Crema i regionen Lombardia nord i det daværende kongeriket Italia. Crema ligger midtveis mellom Cremona og Milano. Han ble døpt den 16. mai i den lokale sognekirken av p. Angelo Bassi. Alfred var den eldste av syv barn av kjøpmannen Enrico Cremonesi og hans hustru Maria Rosa Scartabellati. Han hadde en søster og fem brødre: Tarcisio (1904-52), Ernesto (1908-45), Giovanni (1909-66), Giuseppe (1911-80), Rodolfo (1914-87) og Teresina (1920-2002). En kusine var Amina Uselli og en tante på farssiden var nonnen sr. Gemma (1878-1958).

Alfred ble konfirmert den 4. oktober 1908 av biskop Ernesto Fontana (1830-1910) av Crema (1894-1910), og han mottok sin første kommunion den 1. april 1909. Hans far var en from kristen som var motstander av fascismen, mens det var moren som sto for den religiøse oppdragelsen av de syv barna. En gang i sin barndom leste Alfred den hellige Teresa av Lisieux’ (1873-97) dagbok, og fra da av hadde han en dyp andakt for henne. Hans bror Ernesto var også en from kristen som ble arrestert av nazistene og sendt til en konsentrasjonsleir, hvor han døde i 1945 like før krigen sluttet. Alfred sendte et brev til sine foreldre da han fikk høre om brorens død, og der skrev han: «Jeg er stolt over å være hans bror» og at «Ernesto vil kunne gjøre mer i paradiset enn han kunne ha gjort på jorden».

Alfred hadde helt siden sent i barndommen drømt og lengtet etter å bli misjonær. Som svært ung begynte han på seminaret i bispedømmet Crema, hvor han fullførte sine humanistiske studier og demonstrerte strålende evner. Men han hadde hatt en skjør helse helt siden barndommen, og på seminaret ble han rammet av en alvorlig lymfe- og blodsykdom. Han ble tvunget til å tilbringe det meste av tiden til sengs på seminaret, og han måtte avbryte studiene. Det var ikke sannsynlig at han ville bli frisk igjen, så det var lite sannsynlig at han ville kunne slutte seg til misjonen. Noen leger trodde han ville dø innen få måneder, men han trosset oddsene og deres forventninger og ble frisk.

Han betraktet sin helbredelse som et mirakel på forbønn av den senere hellige Teresa av Lisieux (1873-97) (saligkåret i 1923 og helligkåret i 1925). Teresa er også skytshelgen for misjonen (1927), og det kan være som takk til henne at Alfred bestemte seg for å bli misjonær. Det skjedde i 1922 da han var tyve år gammel. Han leste fascinerende magasiner og bøker om misjonen, og han ble stadig sikrere på at hans kall var å bli en evangeliets apostel blant ikke-kristne. Så han sluttet på bispedømmets seminar og begynte den 17. september 1922 på det tredje året i teologi på det lombardiske seminaret for «Det pavelige institutt for utenlandsmisjon» (Pontificium Institutum Missionum Exterarum – PIME) i Milano.

Mens Alfred ventet på å fullføre de teologiske studiene, kunne han blant annet demonstrere evner og lyst til å skrive, og faktisk ga han ut en diktsamling og forskjellige dramaer med misjonstemaer. Han ble kjent som en begavet forfatter, men også for å være impulsiv. Mellom oktober og november 1923 mottok han de lavere vielser før han ble vigslet til subdiakon den 19. april 1924 og til diakon den 29. juni 1924. Han ble presteviet den 12. oktober 1924 i kirken San Francesco Saverio av biskop Giovanni Menicatti PIME (1866-1943), apostolisk vikar emeritus av Nordre Honan i Kina (1903-20). Alfred var bare 22 år gammel og fikk en spesiell dispensasjon siden han var under den kanoniske lavalder på 23 år. P. Cremonesi feiret sin første messe den 19. oktober 1924 i San Michele.

Bilde

Han ble ikke straks sendt til misjonen som han ønsket, men utnevnt til å undervise i det italienske språket i gutteseminaret (Seminario Minore) Sant’Ilario i Genova Nervi. Han følte seg imidlertid klar for apostolisk aksjon i fjerne land. I juni 1925 fikk han vite at hans drøm endelig skulle oppfylles, for han skulle sendes til Burma (fra 1989 Myanmar). P. Cremonesi feiret sin siste messe før sin avreise den 4. oktober 1925 i Santuario della Madonna delle Grazie i Crema. Den 5. oktober 1925 mottok han misjonskorset fra erkebiskop Eugenio Tosi OSsCA (1864-1929) av Milano (1922-29), som tilhørte ambrosianerne (Congregatio Oblatorum Sanctorum Ambrosii et Caroli).

Han dro fra Genova til Napoli, og den 16. oktober 1925 la skipet ut fra havnen i Napoli. Han var 23 år gammel. Før han dro, erklærte han at han aldri ville vende tilbake til hjemlandet, for å unngå å gi et dårlig eksempel. Hans slektninger og venner protesterte og insisterte på at han måtte komme tilbake for å besøke dem, men faktisk satte han aldri foten i hjemlandet i løpet av sine 28 år med kontinuerlig tjeneste. Hans mor var ikke glad for hans lengsel etter misjonen, men hun bøyde seg for sønnens vilje og hun skrev hyppige brev til ham. Den 10. november 1925 kom p. Cremonesi til Taungngu (Taungoo) i Burma.

Men han var kommet til en verden som var helt annerledes enn hans egen, så det første året måtte han bruke til å sette seg inn i lokale språk og skikker og venne seg til den nye livsstilen. Den entusiastiske nykommeren led også av ensomhet i en kort periode etter sin ankomst. Deretter ble han betrodd oppgaven som administrator for misjonen. Det innebar å føre regnskapet og balansere budsjettet, sende nødvendig utstyr til fjerne misjonærers skoler, kapeller, barnehjem og apoteker. Det var absolutt ikke det han hadde forventet å gjøre da han valgte å satse på misjonen. Selv om han utførte sine plikter på en utmerket måte, strebet han samtidig etter noe mer.

Snart gikk hans drøm i oppfyllelse, og hans første postering var i Yedashé i det vestlige Yoma, hvor han klarte å omvende noen av de innfødte. Biskopen flyttet ham senere til den isolerte fjellandsbyen Donokù, et misjonsdistrikt i Bago befolket av karenfolket, ikke langt fra Toungoo (Taungoo), det første bispedømmet som var grunnlagt av misjonærer fra PIME. Karenfolket stammer opprinnelig fra Tibet og holder til i det sørlige og sørøstlige Burma og Thailand ved grensen til Burma. Det er et annet folk enn «røde karen», også kalt karenni eller kayah.

Donokù ble utgangspunktet for mange av hans ekspedisjoner, hvor han vandret mange mil «mellom hedenske og katolske landsbyer», og han ble en av de mest utrettelig reisende blant brødrene. Han skrev: «Generelt ligger landsbyene svært langt fra hverandre ettersom fjellene først og fremst er et reservat for den dyrebare teaken. En hær av regjeringsansatte fører tilsyn med plantene, og landsbyene har fått et svært lite område. Noen ganger kan man gå i flere dager uten å møte noen. Vi må derfor bære alt rundt hvis vi ikke vil dø av sult». Han var ofte utslitt på grunn av de omfattende reisene, og en gang fikk han malaria.

På 1920-tallet korresponderte p. Cremonesi med superioren i PIME, den salige Paulus Manna (1872-1952), som han møtte da Manna besøkte den burmesiske misjonen den 19. februar 1928. P. Cremonesi kjente også til den salige Klemens Vismara (1897-1988), italiensk prest og misjonær, og han skrev om ham med stor aktelse. P. Cremonesi hadde en stor andakt for Teresa av Lisieux og Jesu Hellige Hjerte. Han praktiserte eukaristisk tilbedelse foran tabernakelet i en time hver kveld, og han sto opp rundt klokken fire om morgenen for å feire messen.

Alfred levde i relativ fred frem til utbruddet av Andre verdenskrig. Burma tilhørte på den tiden Britisk India, som er betegnelsen på Storbritannias kolonistyre på Det indiske subkontinent (1858-1947). Da Andre verdenskrig (1939-45) brøt ut, var Storbritannia en av partene, og dermed ble også Burma som britisk koloni trukket inn. Dette var til skade for de italienske misjonærene, som snart fant seg selv som Storbritannias fiender etter at den fascistiske diktatoren Benito Mussolini allierte seg med aksemaktene Tyskland og Japan. Av den grunn ble p. Cremonesi flyttet lenger nord til Mosho for å arbeide i landsbyene der. I 1941 ble Burma okkupert av Japan. Britene internerte da misjonærene i konsentrasjonsleirer i India, bortsett fra de seks eldste som hadde vært der i mer enn ti år. Blant disse var p. Cremonesi, som ble værende i Mosho til slutten av krigen, fullstendig alene og uten noen ting. Der må gjennomgikk han trengsler av alle slag. Fordi han ikke hadde annet å spise enn urter kokt i vann og salt, ble han svært avmagret, og utmattelsen på grunn av sult ble enda verre av malariafeberen.

Helt frem til den 8. september 1943 ble italienske misjonærer behandlet som venner av de japanske soldatene, men den dagen undertegnet Italia en våpenstillstand med de allierte, og italienerne ble japanernes verste fiender. De ble fratatt alt de hadde. Under hele den japanske invasjonen ble p. Cremonesi værende blant kayah-folket (tidligere kalt karenni = ‘røde karen’ etter fargen på mennenes kapper) på fjellene i nærheten av deres hovedstad Loikaw. Han var derfor hele tiden i nærheten av fronten, bare fem kilometer fra den kjørbare veien, den siste som ble kontrollert av japanerne for deres nært forestående flukt og for deres ekstreme, desperate forsvar. I de siste seks månedene av krigen passerte minst 225 000 japanere på denne veien på flukt mot Siam (Thailand).

Bilde

De passerte om natten, i trange rader på fem tusen, til fots eller på alle mulige transportmidler: biler, lastebiler, motorsykler, sykler, oksevogner, elefanter, hester, muldyr. De strømmet fra alle deler av Burma, hvor de ble drevet bort fra av de seirende angloamerikanske troppene. Man kan derfor forestille seg hvordan de som bare var fem kilometer fra veien, ble trakassert. De kunne ikke flykte, for dette er steder der det er lite skog, og pateren fortsatte å bo hos folk så lenge som mulig for å være til hjelp og trøst. Dermed risikerte han livet nesten hver dag. Det var ingen som døde der hvor han var, men i nabolandsbyene ble mange massakrert av japanerne. Men de ble frastjålet alt, og ikke en eneste høne var igjen, ikke engang en gris og svært få okser og bøfler. All risen ble tatt fra dem.

I krigens siste måned ble p. Cremonesi tatt av en av de grusomste japanske offiserene, som hadde kommandoen over de siste japanske avdelingene. Skal man dømme etter deres opptreden, måtte de bestå av tyver og mordere løslatt fra fengselet for å delta i den siste kampen. Offiseren bandt ham for natten før han lot ham dra om morgenen, nok en gang fratatt alt han hadde. Han forsto ikke hvorfor han ble sluppet fri, men han mente at det måtte tilskrives Guds inngripen. Etter det søkte han tilflukt i skogen, hvor han levde av urter kokt i salt og vann for å overleve. Hans kristne flokk skrapte sammen noen få måltider, en skje og litt ris, og de ga ham et av sine tepper, og slik overlevde han frem til slutten på krigen. Han skrev om de prøvelsene han gikk gjennom under krigen i et brev datert 20. februar 1946.

«Jeg måtte også løpe ut i skogen, og jeg kan forsikre deg om at det ikke er behagelig i regntiden, spesielt hvis du ikke har noen ting. Jeg hadde bare de klærne jeg gikk og sto i. Jeg hadde aldri en dråpe olje til krydder, vi så aldri brød, vi manglet i årevis sukker, vi savnet til og med salt, vi måtte bruke alt mulig til klær og ha tresko på føttene. Alle markedene var blitt ødelagt og tømt. Det var ikke lenger noen butikker, og alle kommunikasjonsmidlene var i japanernes hender til bruk for deres krig, og veiene ble kontinuerlig ødelagt av de mektige engelske flyene. Vi har derfor alle lidd, og ikke uventet er jeg sliten nå. Men jeg er i live, og det er en stor nåde etter å ha møtt døden nesten hver dag. Herren har åpenbart beskyttet meg».

Storbritannia tok Burma tilbake i 1945, og tidlig i januar 1947 vendte p. Cremonesi tilbake til Donokù for å gjenoppta sitt arbeid. Med fornyet entusiasme begynte han å gjenoppbygge alt som var blitt ødelagt. Han underviste i katekismen og i engelsk, hjalp de syke og gjenopptok sine pastorale aktiviteter. Men nye prøvelser ventet. Etter Andre verdenskrig var det et stort ønske i Burma om uavhengighet fra Storbritannia. General Aung San (1915-47), far til landets nåværende leder Aung San Suu Kyi (f. 1945), hadde under krigen fått en sterk posisjon både som geriljaleder og politisk leder, og han ledet forhandlingene med Storbritannia om uavhengighet. Han lyktes med disse forhandlingene, og landets mange politiske og etniske grupper ble enige om en grunnlov. Men et halvt år før uavhengigheten, den 19. juli 1947, ble Aung San drept i et attentat under et regjeringsmøte. Landet ble uavhengig fra Det britiske imperiet den 4. januar 1948 som Unionen Burma. Men den politiske situasjonen var ustabil, og store deler av landet var kontrollert av enten den kommunistiske geriljaen eller ulike etniske grupper som ønsket løsrivelse fra unionen.

En av gruppene som gjorde opprør, var Karenfolket, som begynte å bruke geriljataktikk mot den nye sentralregjeringen. Denne lokale krigen kalles «Den første Karenkrigen» (1948-1952). De fleste misjonærene forlot da landet for å komme unna borgerkrigen, men p. Alfred valgte å bli boende i en av landsbyene. Han var ikke innstilt på å forlate de katolske landsbyene, ettersom hans nærvær ofte virket avskrekkende på dem som ville ty til vold. I borgerkrigen var spesielt de som ble utgjort av protestantiske baptister, gjort opprør mot den etablerte makten, mens katolikkene hadde forblitt lojale mot regjeringen. Men de fikk ingen beskyttelse fra den hovedsakelige buddhistiske hæren. I 1950 ble to misjonærer fra PIME, den salige Marius Vergara (1910-50) og Pietro Galastri (1918-50), drept.

I august 1950 angrep opprørerne landsbyen Donokù, noe som fikk både p. Cremonesi og innbyggerne til å flykte inn i skogen. Han ble bedt av sine overordnede om å forlate Donokù, og han søkte tilflukt nær misjonen i Taungngu (Toungoo). Han var bedrøvet over at disse hendelsene hadde funnet sted, og han refererte til sin daværende status som et eksil. Til påsken 1952 ble det inngått en ikkeangrepspakt mellom opprørerne og regjeringen, og p. Cremonesi benyttet seg av situasjonen og våget seg tilbake til Donokù. Den 25. mars 1952 fikk han tillatelse til å vende tilbake til landsbyen etter at han han hadde tatt kontakt med geriljaen, som tillot ham å vende tilbake. Der gjenopptok han sitt arbeid og delte alt med sine kristne i den farefulle tiden, og han avla løfte om aldri å forlate stedet igjen. Han skaffet seg et pass slik at han kunne bevege seg friere mellom begge sider, men myndighetene var svært mistenksomme mot ham ettersom han insisterte å arbeide i geriljaens sone.

Freden ble kortvarig, og selv om opprørerne ble slått, fortsatte de med sine kontinuerlige angrep, og hærens raseri ble rettet mot de karenske landsbyene, som nå ble mistenkt for full støtte til opprørerne. Tidlig i 1953 gikk hæren til aksjon i den hensikt å eliminere opprørernes nærvær i regionen fullstendig, men aksjonen slo feil. I en kamp den 7. februar 1953 ble regjeringssoldatene slått av opprørerne, og de overlevende av dem flyktet til Donokù. Men der ble soldatene snart overbevist om at folket i landsbyen støttet opprørerne og kanskje var deres allierte. Dette utgjorde en klar fare for landsbyens innbyggere, noe som fikk p. Cremonesi til å gripe inn for å forsikre soldatene om at det ikke fantes noen opprørere eller noen som var alliert med dem i landsbyen. Dette overbeviste soldatene, som forlot landsbyen i fred. Men de gikk i et opprørsbakhold like utenfor landsbyen, noe som fikk de rasende soldatene til å vende tilbake til landsbyen for å finne p. Cremonesi i den tro at bakholdet hadde vært planlagt av ham. Soldatene oppfattet det til og med slik at han var kledd i samme klær som opprørerne.

Pateren prøvde å forklare og berolige soldatene mens han forsvarte sitt folks uskyld. Men hans ord ble ignorert, og midt i hans tale avfyrte soldatene sine maskingeværer mot ham og landsbyens høvding, som begge falt til jorden. Høvdingen døde på stedet, mens p. Cremonesi fortsatt levde etter å ha blitt skutt i brystet. To jenter som befant seg bak dem, ble truffet og drept i angrepet. Landsbyens innbyggere flyktet inn i skogen under oppstyret, mens soldatene trengte inn i den lokale kirken og vanhelliget den før de satte fyr på hele landsbyen. Starks dette var gjort, gikk kommandanten bort til den sårede p. Cremonesi, og da han skjønte at presten fortsatt levde, skjøt han ham på kloss hold i ansiktet mellom øyet og tinningen. Dette var den 7. februar 1953 i Donokù i området Tantabin i distriktet Taungoo og bispedømmet Taungngu i regionen Bago i Myanmar. Alfred Cremonesi var femti år gammel.

Innbyggerne vendte den 8. februar tilbake til restene av sin landsby for å gravlegge de fire døde. De vasket også p. Cremonesis lik og gravla ham på misjonskirkegården i Donokù, men først skar de av deler av hans skjegg og blodige skjorte. Dette sendte de til representantene for PIME i Taungngu i en konvolutt med påskriften: «Relikvier av martyren p. Cremonesi for å sendes til hans foreldre». Den 7. mai 1953 besøkte en prest fra PIME Donokù for å identifisere hans levninger, som ble ekshumert for en høytidelig rekviemmesse og begravelse i Taungngu. I Crema ble hans død annonsert i bispedømmets avis Il nuovo Torrazzo den 14. februar 1953 i en notis med tittelen Abbiamo un martire («Vi har en martyr»).

Som en forberedelse til åpningen av en saligkåringspress for Alfred Cremonesi ble saken den 4. mars 2004 overflyttet fra bispedømmet Taungngu i Burma til bispedømmet Cremona i Italia. Men undersøkelser ble også foretatt i erkebispedømmet Taunggyi i Burma, hvor Taungngu var suffraganbispedømme. Saligkåringsprosessen ble åpnet etter at Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 29. mars 2004 utstedte det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga Alfred Cremonesi tittelen «Guds tjener» (Servus Dei).

Biskop Dante Lafranconi (1940- ) av Cremona (2001-15) og erkebiskop Matthias U Shwe (1943- ) av Taunggyi (1989-2015) åpnet informativprosessene i sine bispedømmer den 18. juni 2004 og avsluttet dem den 9. juni 2005. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessene, ble utstedt av Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 9. februar 2007. Kongregasjonens historiske konsulenter vurderte den historiske konteksten Alfred Cremonesi døde i, og de godkjente hans sak den 13. mai 2014. Sakens Positio super martyrio ble oversendt til kongregasjonen i 2015. De teologiske konsulentene møttes den 8. februar 2018 og godkjente saken. Kardinalene og erkebiskopene som var medlemmer av Helligkåringskongregasjonen, ga et positivt votum den 5. mars 2019. Den 19. mars 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Alfred Cremonesis død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Han ble saligkåret i katedralen Santa Maria Assunta i Crema lørdag den 19. mars 2019. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkårings-kongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Blant koncelebrantene var biskop Daniele Gianotti (f. 1957) av Crema (2017- ) og misjonærer fra PIME, og i messen deltok italienske og burmesiske troende. Hans minnedag er dødsdagen 7. februar.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, diocesidicrema.it, vaticannews.va, newsaints.faithweb.com, pimeitm.pcn.net, pimeusa.org, es.catholic.net, asianews.it, fides.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. desember 2019