Den hellige Ceolwulf av Northumbria (~695-764)

Ceolwulf og hans bror Kenred nedstammet fra Idas sønn Ocga og tilhørte dermed en sidegrein til kongehuset i Bernicia. Etter mordet på Osred i 716 ble Ceolwulfs bror Kenred (Coenred) konge av Northumbria, men han satt i bare to år (716-18) før han døde i 718. I 718 tok Osric, den siste av Ethelriks hus, tilbake tronen og ble konge av Northumbria (718-29). I 729 adopterte Osric Ceolwulf som sin arving og utnevnte ham til sin etterfølger, og kort etter døde han. Dermed ble Ceolwulf konge og Ocgas etterkommere var igjen på tronen.

Den dynastiske flytende tilstanden i Northumbria som disse hendelsene kan antyde, kan delvis være grunnen til den politiske ustabiliteten i Ceolwulfs regjeringstid. Ceolwulf var lærd og from, men manglet den nødvendige kraft og autoritet som var nødvendig for å styre. Han spurte den hellige Beda den Ærverdige om råd i alle viktige saker. Beda dediserte sin Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, til ham i 731 og priste høylydt hans fromhet, men han uttrykte også reservasjoner om hans evner til å styre. Men Beda forteller at samtidig var en fredsavtale i kraft med pikterne, irene var fornøyd og britene ute av stand til å forårsake skade, så ytre sett var det «gode tider med fred og velstand» (Beda, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, 5.23).

I 731 ble Ceolwulf avsatt av nå ukjente fiender ved å bli tatt til fange, og med tvang ble han gitt tonsur og plassert i et kloster. Men han hadde fortsatt tilhengere over hele landet, så han klarte å rømme eller ble løslatt samme år, og han fortsatte å styre til 737. Hendelsen nevnes i de irske annalene under 730, i en form som har skapt noe forvirring mellom Ceolwulf og en fyrste av Dál Riata kalt Eochaid, som ikke har noen tilknytning.

Beda forteller at de kirkelige spørsmålene i kongeriket ble presidert over av de fire biskopene Pecthelm (første engelske biskop av Whithorn i Skottland) og de hellige Ethelwald av Lindisfarne, Wilfrid den Yngre av York og Acca av Hexham. I 732 trakk enten Acca seg tilbake eller han ble forvist fra sitt sete i Hexham av ukjente grunner. Dette settes i sammenheng med Ceolwulfs gjeninnsettelse, for det synes sannsynlig at Acca var en hovedmotstander av Ceolwulfs regime. Samme år trakk også Wilfrid seg tilbake, men han gjorde det frivillig, og Ceolwulf utnevnte sin hellige fetter Egbert til ny biskop av York.

Etter åtte år på tronen abdiserte Ceolwulf i 737 (ikke 738 som det angis i noen kilder) og ble etterfulgt av sin verdige fetter og erkebiskop Egberts bror, den hellige Edbert (Eadberht) (737-58). Selv ble Ceolwulf munk i klosteret på Lindisfarne (nå Holy Island), en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Denne gangen mottok han tonsuren frivillig. I klostret fremmet Ceolwulf lærdom og en monastisk livsstil. Forfattere i Durham på 1000- og 1100-tallet husket ham for å ha gitt eiendommen Warkworth i Northumberland til den kirken. De husket også Ceolwulf for at da han var kommet til Lindisfarne, utrustet han kommuniteten med mange skatter og mye land, og hans sjenerøsitet gjorde dem i stand til å drikke øl eller vin, mens de tidligere bare pleide å drikke bare vann eller melk, som så mange irske og walisiske asketer.

Ceolwulf døde den 15. januar 764, eller kanskje noen år tidligere (760?), og han ble gravlagt nær den hellige Cuthbert i katedralen på Lindisfarne, hvor man mente at miraklene som skjedde, var et tegn på hans hellighet. Hans relikvier ble i 830 overført til Egreds nybygde kirke i Norham-on-Tweed sammen med Cuthberts for å redde dem unna vanhelligelse i de danske vikingangrepene. Her var hans skrin et stort valfartsmål til reformasjonen, selv om hans hode var blitt overført til Durham. Hans minnedag er dødsdagen 15. januar.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: In monasterio Lindisfarnensi, Eata et Alfridus [et] Eadbertus eiusdem loci episcopi, et Ceoluulphus, rex et c[on]fessor, et Oildiualdus anachoreta («I klosteret på Lindisfarne, Eata og Edfrid og Edbert, biskop av samme sted, og Ceolwulf, konge og bekjenner, og Ethelwald, eremitt»).{Nicholas Grant, ’John Leland’s List of «Places where Saints Rest in England»’, Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 385} Selv om det sies at de nevnte fem helgenene hviler på Lindisfarne, var ingen av dem der på det tidspunktet denne listen ble samlet, selv om klosteret antakelig hadde igjen noen relikvier av hver av dem. Edbert er den eneste av de fem som nevnes i en annen helgengravliste, nemlig Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet, som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan.