Hun mistet snart sin far, som på dødsleiet overga henne til onkelen på morssiden, Filippo Mannucci, som ble som den ømmeste far for henne. Hun var livlig og følsom som barn, svært snill og lydig, og allerede som liten kunne hun utenat de bønnene som hennes eldre søsken pleide å resitere om morgenen. Allerede på skolen i Monte Romano, som ble drevet av noen menn, viste den lille Cecilia et stort talent. En bønn som fulgte henne fra tidligste barndom, var denne: «Kjære Madonna, la meg heller dø enn å krenke Jesus».
Den 6. januar 1915 forlot den femårige Cecilia Monte Romano for godt sammen med sin mor. De flyttet til et hus to kilometer utenfor byen Nepi. Der bodde de på eiendommen La Massa, som tilhørte hertugfamilien Grazioli Lante della Rovere, og hvor onkelen Filippo hadde arbeidet siden 1910. Der utviklet Cecilia seg til å bli livlig og følsom, og hun løp omkring på markene og mellom hekkene, mens hun plukket blomster for å sette foran Madonnaen. Men onkelen mente at det landlige livet ikke var passende for barnet, så den 5. september 1915 ble hun overlatt til cisterciensersøstrene i klosteret San Bernardo i Nepi for utdannelse.
Cecilia skrev senere: «Nest etter dåpen var den første nåden jeg mottok fra Herren, det å bli tatt bort fra verden bare fem år gammel og plassert blant hans bruder, hvor min intelligens ble åpnet og jeg følte behovet for å elske Jesus». I klosteret mottok hun fermingens sakrament (konfirmasjonen) syv år gammel den 27. mai 1917 av den helgenaktige biskop Luigi Olivares. Den dagen løp Cecilia til foten av den hellige Jomfru og ofret henne sitt hjerte. Den 2. oktober 1917, på festen for de hellige verneengler, mottok hun sin første kommunion fra cisterciensernes generalabbed i Roma.
Mens hun forberedte seg for livet gjennom engasjement, studier og bønn, følte unge Cecilia i sitt hjerte sterkt kallet fra Herren. En skikkelse som fulgte henne i disse årene, var den hellige Teresa av Lisieux (Thérèse av Jesusbarnet) (1873-97), som da ennå ikke var helligkåret, og hun hadde allerede lest Teresas «En sjels historie». Søstrene i klosteret hadde store forhåpninger om en dag å se henne som nonne i klosteret.
Hos servittene i Nepi ble den gang medlemmer av ordenen utdannet til misjonen, og også Cecilia ønsket å bli misjonær. For å få utdannelse reiste hun til Roma, deretter til Pistoia lenger nord og så til Zara. Men hun skulle aldri få muligheten til å realisere sin ambisjon om å bli misjonær. For i oktober 1926, ble hun rammet av tuberkulose, bare seksten år gammel, og hun ble tvunget til å vende tilbake til Nepi den 23. oktober. Den siste perioden i sitt liv bodde hun på La Massa, hvor hun var vokst opp. Ydmykelsene fra den nye godseieren bar hun med tålmodighet og i ensomhet. Livet ble stadig mer smertefull etter hvert som sykdommen forverret seg. I tillegg følte hun seg svært ensom i det hun kalte sitt «eksil i La Massa». Hennes største trøst var eukaristien, som hennes skriftefar p. Gabriele Roschini brakte henne punktlig to ganger i uken i all slags vær.
Etter anmodning fra p. Roschini skrev hun ned sin selvbiografi, og hun ga ham den i juni 1927 i en gammel kladdebok fra skolen. Hun ba med en latter om unnskyldning for tittelen, «Historien om en klovn», men hun kunne ikke komme på noe som passet bedre på en historie om hennes liv. P. Roschini ba henne også å skrive dagbok, etter anmodning fra kardinal Alessio Lepicier fra servitterordenen, da han fikk høre at hun hadde måtte reise hjem på grunn av sykdom. Av lydighet førte Cecilia deretter en dagbok om sitt liv og sitt forhold til Jesus, selv om det var en anstrengelse for henne på grunn av sykdommen. Hun betraktes som en åndelig søster av Teresa av Lisieux, som ble saligkåret i 1923 og helligkåret i 1925.
Hennes enkelhet og munterhet forlot henne aldri, selv ikke på dødsleiet. Hun døde av tuberkulosen den 1. oktober 1928 i La Massa, bare atten år gammel. Det var på Teresa av Lisieux’ minnedag. Noen betraktet henne allerede som en helgen, mens andre mente hun bare var en god jente som hadde opplevd mye lidelse, og de kritiserte andre for å gjøre henne til en helgen. Men hennes begravelse var en festdag, som et bryllup, og servittene ga en middag til hennes ære.
Cecilia hadde bedt om å få hvile i kirken San Tolomeo, ved foten av alteret for Vår smertefulle mor, hvor hennes hjerte var. Dette ønsket ble også oppfylt. Under krigen bestemte munkene seg for å flytte hennes jordiske rester inn i kirken av frykt for bomber. I den anledning måtte hennes legeme bli offisielt identifisert, og alle som var til stede, var forbløffet over å se at legemet var helt intakt, noe det fortsatt er.
Hennes saligkåringsprosess ble åpnet i 1939 i bispedømmet Nepi-Sutri. Den apostoliske prosessen ble åpnet i 1958 og avsluttet i 1960. Den 1. juni 1987 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. juli 2010 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.
Hun ble saligkåret den 17. juni 2012 i Nepi i Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hennes minnedag er dødsdagen 1. oktober.
Kilder: Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, santiebeati.it, newsaints.faithweb.com, 30giorni.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 29. juni 2012