Den hellige Colman Elo av Lynally (~555-611)

Den hellige Colman Elo (irsk: Colmán; lat: Colmanus) kalles også Colmán moccu Sailni, Colman Macusailni, Colman Mac Uí Selli og Colmán mac Beognai (moccu Béognae). Men han er oftest kjent som Colman Elo (Eala, Ela) etter det klosteret han grunnla. Den latiniserte formen av dette navnet er Colmanellus. Han ble født rundt 555 i Glenelly i det nåværende grevskapet Tyrone i den delen av den nordlige provinsen Ulster i Irland som nå er en del av Storbritannia.

I den hellige Adomnán av Ionas (Adhamhnán) (ca 624-704) biografi om den hellige Kolumba av Iona (Colum Cille) (ca 521-97) fra sent på 600-tallet, hevdes det at Colman var knyttet til familien Maca Sailne (Seille; Dál Sailni; Dal Selli), noe som ellers attesteres i notiser om hans død i noen annaler. Den familien det er snakk om, var trolig en grein av etterkommerne av Eacha (Eochaidh, Eocho) sønn av Mairidh (Muireadh) fra det nåværende grevskapet Antrim nordøst i den britiske delen av provinsen Ulster. Eacha sønn av Mairidh regnes derfor som urstamfar for Colmans familie. Colman tilskrives vanligvis denne slekten gjennom en far ved navn Beoghain (Beoghna, Beognai, Beagni). Hans slektstavle i samlingen av helgengenealogier (Corpus Genealogiarum Sanctorum Hiberniae) avslører hans nordlige opprinnelse: Colman Ela, sønn av Beogna, sønn av Mochta, sønn av Cuinned, av Land Ela. Blant andre helgener som tilhører denne familien, var den hellige Mac Nise av Connor (Macanisius) (d. ca 514), grunnlegger av Connor (Condaire), og den hellige Senan av Laraghbryan (Senán, Seanán av Láthrach Briúin) (500-t), nær Maynooth i grevskapet Kildare i provinsen Leinster.

Men Colmans eldste og latinske biografi i Codex Salmanticensis fra 700-tallet, Vita Sancti Colmani Ela, ignorerer tidligere indikasjoner på avstamming. Biografien gir ham etternavnet Mac Beugne, men støtter noe opportunistisk kravet fra den mektige klanen de sørlige Uí Néill at han tilhørte dem og kaller ham de nepotibus Neill, det vil si «av slekten til Niall [av de ni gisler]». Denne klanen var herskerdynastiet i kongeriket Mide (Meath), som var betydelig større enn dagens grevskap av samme navn i provinsen Leinster. Dette reflekterer utvilsom det faktum at hans kloster Lynally lå innenfor territoriet til Uí Néill, men det har også en parallell i den generaliserte referansen i biografien til den hellige Aedh mac Bricc (Áed) (d. 589) til hans avstamming fra Niall. Begge kirkene, under skyggen av kongene av Meath fra Cland Cholmáin, hadde for vane å skjule andre lojaliteter.

Martyrologiet fra Donegal og Colmans irske biografi hevder at Kolumba av Iona var Colmans morbror ved at hans mor Mór, datter av Feidhlimidh, var søster av Kolumba. Påstanden er påviselig sen, siden verken Colman eller Mór nevnes i oversikten over Kolumbas søstres sønner som ble skrevet rundt 700. Formodentlig reflekterer denne påstanden den korte avstanden mellom Lynally og Kolumbas kloster Durrow og den forbindelsen med Kolumba som ble skildret av Adomnán i hans biografi, som biografien om Colman Elo lånte episoder fra. Colmans sene irske biografi nevner en kvinne ved navn Uanach som er beskrevet som søster av Kolumba og av Colmans mor, som ikke navngis noen steder.

Colman forlot tidlig sitt hjemsted for å vie seg fullstendig til å tjene Gud. Jo mer perfekt hans hjerte ble frigjort fra kjærlighet til skapte ting, desto mer lidenskapelig fant han sjel tiltrukket mot Gud og oppslukt av guddommelig kjærlighet. Ut fra dette kom hans entusiasme for utøvelsen av hellig kontemplasjon og bønn, og hans sjels konstante union med Gud, som han gjorde til senteret for sitt hjerte og sin totale lykke. I samsvar med Colmans opprinnelse legger biografien fra Codex Salmanticensis begynnelsen på hans karriere, hans fødsel, oppvekst, første opplæring og tidlige møter med andre helgener til det nordre Irland, for det meste i området rundt Lough Neagh.

Colman kom under Kolumbas innflytelse og var nært knyttet til ham før læremesteren forlot Irland. Colman besøkte ham flere ganger på Iona. De to gangene han nevnes i Adomnáns biografi om Kolumba av Iona fra sent på 600-tallet, involverer sjøreiser mellom Iona og Irland. En av gangene var Kolumban i kirken da han brøt ut: «Colman, sønn av Beognai, som startet på sin reise til oss, er nå i fare i det turbulente tidevannet i malstrømmen (Charybdis) Brecan’s (Breacán) nær Rathlin Island, men han sitter nå på forstavnen av sitt skip og løfter begge hendene mot himmelen og velsigner de formidable bølgene. Og Herren skremmer ham ikke slik for å true ham med skipbrudd, men for å få ham til å be enda sterkere, slik at han kan ved et Herrens under kan komme til oss etter å ha unnsluppet faren».

Vita Sanctissimi Colmani Ela legger til at da Colman og hans brødre kom trygt frem til Iona, gledet munkene på øya seg stort og Kolumba sa til ham: «Broder Colman, ikke vær misfornøyd med at du ikke skal dra for å undervise fjerne nasjoner, men igjen vende tilbake til ditt fødeland Hibernia og gi din nasjon føde gjennom ord og eksempel med den nåde så gis deg av Gud. For av nødvendighet har jeg blitt brakt hit, men jeg ber deg om ikke å være fraværende og berøve ditt land din lære». Etter å ha mottatt en slik formaning vendte Colman tilbake med en gunstig vind til Irland. Adomnán hevder at Kolumba ga Colman i gave en ampulle (ampulla) som etter å ha blitt etterlatt, senere dukket opp nær alteret i Daire Calach (kanskje for Calgach), nå Derry. Etter besøk på Iona mener man at Colman dro for å forkynne i Skottland før han vendte tilbake til Irland.

Vi får også vite i Adomnáns biografi at etter Colmans avreise forutsa Kolumba at han aldri ville se ham igjen. Mindre enn et år senere var Kolumba død. Ettersom Kolumba døde i 597, betyr dette at det siste besøket, hvis det i det hele tatt fant sted, skjedde i 596. Denne historien gjenfortelles også i mindre detalj i Colmans første latinske biografi og også i den senere Betha Columb Chille, hvor det er Colman som dør innen et år, ikke Kolumba. Disse historiene er selvsagt fullstendig upålitelige i seg selv, og mens det er mulig at Colman virkelig besøkte Iona, er det viktige med historien at den demonstrerer den nære alliansen mellom Lynally og Kolumbas klostre.

Colman ble presteviet som ung mann. Han fikk sin opplæring blant annet hos en helgen ved navn Caomhán Deretter grunnla han et lite kloster (monasterium), som han deretter overlot til de fire munkene. Han ba dem om å bli værende der, og denne ordren adlød de, selv om de led direkte nød. Den fullstendige mangelen på mat gjorde til slutt at alle døde av sult. Det fortelles at Colman utførte ulike mirakler, inkludert gjenoppvekkelsen av døde, blant dem en ung mann som skulle bli kjent som den hellige Colmán Muilinn av Derrykeighan i det nordre Antrim. Tre viktige grenseelver opptrer i teksten: elven Mion som skilte Dál nAraidhe fra det sentrale Eoghain, Bior eller Moyola, som tjente som grense for bispedømmet Armagh, og Dabhall eller Blackwater, som i likhet med Moyola renner ut i Lough Neagh, en innsjø som har sitt navn fra Eacha sønn av Mairidh, urstamfar for Colmans familie.

Colmans forbindelse med distriktet rundt Lough Neagh er ellers understreket av et møte med den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (ca 389-461) ved «Loch an Daimh Dheirg», nær Moira i Down, og lenger nord var han skytshelgen for sognet Ahoghill i Antrim. I kontrast til hans mer vanlige assosiasjoner med Kolumba, sies Colman der å ha vært en av Patricks prester. Colman assosieres også med Muchamore (Muckamore, Muckmore) nær Lough Neagh i Antrim, den andre kirken han var skytshelgen for ved siden av Lynally. Colman skal ha vært grunnlegger og første abbed av Muchamore. Tilknytningen til dette klosteret, som det er bevart ruiner fra, er enten usannsynlig eller grunnleggelsen var senere enn 550.

Som nevnt var Colman en «combráthair (slektning) av Mac Nise» (d. ca 514), grunnleggeren av Connor i Antrim, som er gravlagt der. En tid omkring 590 var Colman i Connor, hvor han ble beskrevet i en av sine biografier som andre skytshelgen etter Mac Nise. Colman regnes noen ganger som biskop av Connor, ettersom han ble kalt «Mac Nisses coarb (etterfølger)». Det er mulig at Colman var biskop av Connor, og at han trakk seg fra embetet da han flyttet til Midlands for å etablere sitt kloster. I Mac Nises biografi forutsier han at hans yngre slektning Colman skulle komme til å bo i Lynally. At det var en nær forbindelse mellom kirkene i Connor og Lynally, er også åpenbart fra dødsfallet til en viss Cuinnidhéan som døde i den nordlige kirken i 1038 som «coarb (= arving) av Mac Nise og Colman Elo». Denne mannens navn kan også ha blitt nevnt i åpningskapittelet i den sene morsmålsversjonen av Colmans biografi, som refererer til hans «disipler» som Muintir Chuinnegáin, noe som knytter dem til Uí Bhriún fra Connacht.

Som for å understreke det nære forholdet til kirken i Connor, forutsa Colman om dens bishop, Díoma Dubh (d. 659), at han ville sørge for hjelp og beskyttelse for alle kirkene i Irland, en situasjon som man kan hevde at først ble en realitet på 1100-tallet med Díomas etterfølger, den hellige Malakias av Armagh (Maol Maodhóg) (ca 1094-1148), som i 1124 ble utnevnt til biskop av det forsømte bispedømmet Connor (og Down).

Colmans navn er hovedsakelig knyttet til det berømte klosteret Lann Elo (Land-Elo, Lann Eala, Lin-Alli), nå Lynally i baroniet Ballycowan i grevskapet Offaly (tidligere King’s County) i provinsen Leinster i det østlige Irland, som han grunnla noen kilometer sørvest for Kolumbas kloster i Durrow. Han fikk sitt navn etter dette stedet for å skjelne ham fra den store hærskaren av helgener med samme navn, og han er derfor mest kjent som Colman Elo, Colman Eala, Colman av Lann Elo, eller den latiniserte formen Colmanellus.

Grunnleggelsen av klosteret i Lynally ble som sagt sett på som oppfyllelsen av en profeti seksti år tidligere av Mac Nise av Connor. Colmans eldste biografi, som gjør ulike forsøk på å knytte ham til Kolumba, forteller hvordan han fikk landet til klosteret. Ifølge biografien ble avgjørelsen tatt på et møte mellom kongene i Uí Néill, inkludert Áed Sláne av Brega, overkonge over den sørlige klanen Uí Néill, og Áed mac Ainmirech av Cenél Conaill, Kolumbas fetter. På dette møtet var også Kolumba, den hellige Canice av Aghaboe (Cainnech) (ca 516-ca 600) og Colman Elo til stede. Áed Slánes donasjon av land «i skogen Ail [Fid Elo]» ved hans sørlige grense ble diktert av Kolumba. Dessuten ble stedet for klosteret valgt i fellesskap av Colman Elo selv og Kolumbas disippel Laisrán, formodentlig den hellige abbed Lasrén av Iona (Lasrén Mac Feradaig; Laisrén, Laisrán) (d. 605), som Adomnán forteller at var sønn av en fetter av Kolumba. Han var leder for Durrow i Kolumbas levetid og også den tredje abbed av Iona (599-605). Denne beretningen om grunnleggelsen av Lynally setter Colman i takknemlighetsgjeld til Kolumba. Ved å sørge for at Kolumbas «tjener» Laisrán, superior i Durrow, fulgte Colman da han merket opp grensene for sin kirke, medgikk forfatteren av helgenens biografi nesten at Lynally var underlagt Kolumbas kirke.

Llan Elo var Colmans viktigste og best kjente grunnleggelse, hvor han trente opp mange i religiøs perfeksjon. Klosteret trakk til seg mennesker fra både Irland og andre land og blomstret lenge etter grunnleggerens død.

Ellers er det fremherskende temaet i biografien Colman Elos vennskap med nabohelgener, spesielt den hellige Molua av Killaloe (Mo Lua moccu Óche) (554-608), grunnleggeren av Clonfertmulloe på sørsiden av Slieve Bloom, og med Mo Chutu [den hellige Carthagus den yngre (ca 555-637)] av Rahan (irsk: Rathan), rundt 3 ½ kilometer vest for Lynally. Konsentrasjonen av store kirker innen få kilometer fra hverandre, med tilgangen av godt land begrenset av omliggende myrer, bestemte temaene i biografien. Det legges også vekt på Colmans besøk i Ferns, Clonmacnoise og Clonard,

Sammen med de hellige Colman av Conry i baroniet Rathconrath og Colman av Lynn nær Mullingar er Colman Elo kjent kollektivt som «de store Colmaner av Meath». De var knyttet sammen i et lite triangel av kirker. Alle tre ble sagt å ha handlet på vegne av, eller under beskyttelse av Kolumba, som noen mener at de trolig alle i siste instans var identiske med. Da Kolumba ble spurt om hvilken hellig mann han ville ha hatt i sitt sted, da han var i ferd med å forlate Irland til fordel for Skottland, blir det sagt at han svarte at alle de tre Colmaner ville handle på hans vegne og under hans beskyttelse.

De tre Colmaner hadde mye til felles i tillegg til fornavnet. Alle tre opptrer igjen sammen i biografien om Colman of Lynn. Sammen er de sagt å ha foretatt flere reiser, inkludert et besøk til riksmøtet i Drumceat (Convention of Drumceat), nå Mullagh Hill like utenfor byen Limavady i grevskapet Derry i provinsen Ulster, som ble innkalt i 573 av kong Áed mac Ainmuirech (d. 598), High-King av de nordlige Uí Néill (568-94), hvor fyrster og prelater av den irske nasjon møttes for første gang etter at den siste High-King av Tara etter gammel, hedensk stil, Diarmait mac Cerbaill, døde i 565. I Drumceat overøste Kolumba dem med lovprisning, og de foretok et felles besøk til Roma. De tre opptrer igjen sammen i biografien om Colman av Lynn, som forteller om deres besøk til den hellige Etchen av Clonfad (Ecian, Echen, Éidchéan) (490-577). Festen for Colman av Conry falt på 25. september, vigilien for festen for Colman Elo.

Det finnes gode manuskriptbevis til fordel for sannsynligheten for at Colman Elo var forfatter av Apgitir Chrábaid (Aibghitir Chrábhaidh; Airgitir Crábaid) («fromhetens alfabet»), selv om det betviles av moderne forskere. Dette er det eldste bevarte eksempelet på gammelirsk prosa, en tidlig instruktiv traktat på morsmålet med tekst i vers og prosa, både et eksepsjonelt finpusset skriftstykke og en av de sentrale tekstene i den tidlige irske tradisjonen av åndelig og moralsk lære. Hvis teksten virkelig er av Colman Elo, synes han med overlegg å ha unngått de språklige arkaismene funnet i tidlige juridiske tekster, mens på samme tid anvende de fleste av de stilistiske kunstferdigheter, bortsett fra arkaismer, som finnes i lovene.

Det har også vært foreslått at Colman kan ha vært den egentlige forfatter av den eldste latinske hymnen til Patrick, Audite omnes amantes, som tradisjonelt blir tilskrevet den hellige Secundinus av Dunshaughlin (Sechnall, Seachnall av Domnach Sechnaill) (ca 375-447). Colman er kjent for mange kloke utsagn, men et av dem som huskes best, er at de tre tingene under solen som er sterkest, er Kirken, ild og vann. Han sa at Kirken er som et flammehav som ingen kan slukke eller som en stri og flomstor elv som ingen kan stanse. Da Colman en periode led av hukommelsestap, ble det sagt at dette var en straff for hans utilbørlige tilfredshet med sin egen intellektuelle begavelse.

Som det er tilfelle med så mange helgener fra denne perioden, er det ikke lett å si hva slags personlighet han hadde. Til tross for episoden med hukommelsestapet på grunn av hovmod er legendene som er knyttet til ham, av et vennligere slag og med mindre straffende elementer enn det er tilfelle med mange andre keltiske helgener.

Legendene forteller for eksempel om et britisk medlem av kommuniteten som fikk en reprimande fra Colman for et eller annet brudd på regelen. Da munken løftet hånden for å slå abbeden, ble den værende hevet, stiv og lammet, inntil han ba om og fikk abbedens tilgivelse. Det fortelles om flere tilfeller hvor Colman på angivelig mirakuløs måte fikk tilbake stjålne eller tapte gjenstander for å redde noen fra forlegenhet eller ubehag. Han tilskrives også evnen til å vite om kommende hendelser.

Ved en viss anledning da Colman var fraværende fra sitt kloster, døde en munk ved navn Collanus, som hadde utmerket seg ved sin ydmykhet, lydighet og hengivenhet. Ved abbedens retur gikk han alene til cellen hvor den døde munken lå, og da han sto foran døren som var blitt stengt, ropte han ut: «O Collanus, slik som du har vært lydig mot med i livet, så fortsett etter døden og åpne denne boligen for meg». Straks reiste munken seg opp som fra en søvn ved lyden av sin abbeds stemme. Døren ble åpnet, og etter gjensidige hilsener sa munken: «Jeg bønnfaller deg, Far, tillat meg å vende tilbake dit hvor jeg har funnet stor herlighet og hvile, til det riket jeg allerede har sett». Denne anmodningen ble etterkommet. Etter å ha mottatt Herrens legeme, forlot han livet igjen og hans levninger ble lagt i graven.

Det fortelles at en røver hadde tatt et hellig kar fra Colmans kloster, som helgenen hadde brukt i sin tjeneste. Etter å ha solgt karet til en kleriker i Munster, ble røveren tatt til fange av folket, som skulle til å henge ham for å ha begått en slik helligbrøde, og de truet med å gjennomføre hengingen om ikke karet kom tilbake. Dette klarte han ikke å få i stand, men den nådefulle abbeden grep inn til hans fordel og reddet ham fra hendene til den rasende mobben. Som en belønning for en slik barmhjertighet ble karet brakt tilbake gjennom Colmans bønner.

Colman besøkte et sted kalt Cluain cayn (Clonkeen), hvor visse røvere hadde stjålet noen eiendeler som tilhørte munkene. Da de ble anklaget for tyveriet, var de villige til å benekte det under ed. Da sa helgenen: «Vi skal gi dere tid til i morgen på å fortelle hele sannheten». Men de fortsatte å benekte sin medvirkning i tyveriet. En alvorlig straff ble pålagt dem for denne benektelsen, og de led stor smerte inntil de ble tvunget til å innrømme sin skyld morgenen etter.

Det fortelles en romantisk historie om en sønn som var født blind. Moren var så sjokkert og frastøtt av hans utseende at hun ba en av sine andre sønner om å ta sin nyfødte bror og drukne ham i en nærliggende innsjø. Hennes mann gikk med på dette. Men plutselig hørtes spedbarnets røst som sa til sin bror: «O mann, reflekterer du over den handlingen du har til hensikt?» Han svarte : «Jeg skal til å frata deg livet». Da sa det blinde spedbarnet: «Dersom du ikke straks angrer på din intensjon, skal du dø og jeg skal leve, siden jeg blir gitt til Colman Ela slik at han kan fø meg opp». Da den eldre broren fryktet for konsekvensene av en slik ond handling, vendte han hjem og fortalte sin far hva som hadde skjedd. Likevel insisterte faren på at en av hans kvinnelige tjenere skulle utføre handlingen.

Det blinde spedbarnet snakket også til henne og sa at ettersom han var betrodd av Gud i Colman Elos varetekt, kunne hun ikke ta livet av ham, og at dersom hun ikke angret sin forbrytelse, måtte hun dø. Skjelvende av frykt returnerte hun til huset og fortalte faren om hva som hadde skjedd. Fylt av indignasjon og fortsatt vantro, bestemte faren, som var en høvding for familien O’Neill, at han selv skulle foreta barnemordet. Da hørte han sitt eget barns stemme bebreide ham og erklære at dersom faren skulle prøve å ta sin sønns liv, måtte han få dødsstraff, og det samme måtte skje om han ikke angret oppriktig, ettersom Herren hadde viet ham til Colman Ela for å bli beskyttet. Etter dette ga den skrekkslagne faren seg. Akkurat da var helgenen tilfeldigvis like i nærheten, og etterpå gikk han til høvdingens hus for å irettesette ham for den forbrytelsen han hadde tenkt å begå. Barnet ble da overlatt i Colmans varetekt for å bli døpt og instruert i den mest elementære kunnskap. Ettersom årene gikk vokste gutten i visdom og moral, og selv om han fra da av var kjent som Blinde Kellamis, ble han en vismann og lærer for mange lærde.

En dag Colman arbeidet på markene, skal han ha falt gråtende til jorden. Da de andre munkene spurte hva som var galt, svarte han at han hadde hatt en visjon av engler som besøkte jorden. Først trodde han at det var et tegn på at dommedag hadde kommet, men da så han dem ta med sjelen til den hellige pave Gregor I den store (590-604) med til himmelen på et gullalter. På dagen et år senere forutsa han at en budbringer snart ville komme og bekrefte det som hadde skjedd. Munkene fikk snart etter vite fra en pilegrim som ankom fra Roma, at pave Gregor hadde dødd nøyaktig et år tidligere, den 12. mars 604.

En dag var munkene i koret og sang Patricks hymne, da deres superior så Irlands store apostel stå midt blant dem. Colman ga ordre om at hymnen skulle synges en andre og en tredje gang, men en av de eldste protesterte på en slik repetisjon og foreslo at de heller skulle synge en annen hymne. Colman svarte: «Min bror, jeg ga ordre om at den hymnen skulle gjentas fordi da vi sang den, sto Patrick blant dere». Ikke før hadde han uttalt disse ordene, så forsvant visjonen.

Det finnes en historie om hvordan Colmans bønner for en av sine studenter ble besvart av Gud. Den lille guttens navn var Baithin. Det ble sagt at han aldri kunne huske noe av det han lærte og at han aldri husket en fornærmelse. Han hadde et lyst sinn og var hyggelig å ha med å gjøre, men det var frustrerende for hans lærere at han aldri kunne huske leksene sine. Derfor bestemte Colman og guttens lærer seg for å gjøre noe for å få ham til å huske. Først ble den tiårige Baithin bedt om å følge med. Etter flere reprimander slo Colman til gutten, som stormet ut av skolen og inn i skogen. Colman fulgte etter ham, men han visste at det ville bli umulig å finne noen som ønsket å gjemme seg i skogen. Da han kom tilbake til klosteret, gikk han rett til kapellet for å be om at Baithin ville komme trygt tilbake – og ikke minst at han ville lære leksene sine.

Først var Baithin glad for å ha sluppet unna det kvelende klasserommet og ut i solskinnet. Lykkelig danset han gjennom skogen inntil han kom til en lysning hvor han fant en mann med en bunt staur på ryggen. Mannen kastet bunten på bakken, plukket ut en av staurene og stakk den dypt ned i jorden. Baithin ble nysgjerrig: «Hva gjør du?» «Bygger et hus». «Hva», ropte Baithin, «bygge et hus med en staur! Hvor tåpelig! Du vil aldri klare det». «Å jo da», svarte mannen, «jeg kan og jeg vil. Hvis du blir her hos meg, vil du se meg gjøre det». Baithin var glad for å ha en sjanse til å hvile, så han satte seg ned og så på.

«Så, la meg fortelle deg hvordan de bygde hus i gamle dager. Først ble det laget en sirkel av staur, og deretter ble flere greiner eller kvister vevd gjennom de stående staurene. Dette laget en vegg som senere ble innsmurt med leire som tørket raskt. Deretter ble det satt på et stråtak. En mann kunne sove og holde seg varm i dette. I dag bygger vi husene annerledes, med sementblokker eller murstein, men du må huske at selv det største og fineste huset begynner med bare en murstein eller en blokk».

Baithin satt og så på mens denne mannen sakte, men sikkert fullførte en sirkel med staur. Han kunne se hvordan store ting ble skapt av mange små skritt. Tanken slo ham at han kanskje langsomt kunne bli i stand til å lære leksene sine hvis han prøvde. Tanken var ikke velkommen, for han ønsket ikke å vende tilbake til skolen. For å viske ut tanken fra hodet, reiste han seg og fortsatte, mens han så etter noe mer interessant.

Plutselig forvant solen bak en sky og det begynte å regne. Gutten sprang under et eiketre for å søke ly. Han lente seg mot stammen og så opp i det grønne løvtaket over seg. Da la han merke til at det var en åpning i løvverket hvor tunge dråper fortsatte å falle ned på bakken. I mangel av noe bedre å gjøre laget han et hull i jorden med hælen der hvor dråpene falt, og langsomt ble hullet fylt med vann. Da begynte solen å skinne igjen, og det som hadde vært tørr jord, var nå en liten vanndam. Og tanken slo ham: «Lærdom er litt som dette, dråpe etter dråpe, litt etter litt. Kanskje hvis jeg hadde forsøkt å lære som det, ville jeg ha kunnet leksene mine nå».

Solen skinte igjen, men Baithin følte seg ikke lenger så lykkelig – han var sulten. Colman kunne være en streng lærer, men han sørget alltid for at guttene hadde mat. Så Baithin bestemte seg for å vende tilbake til klosteret og prøve å lære litt etter litt. Motvillig startet han på tilbakeveien. Han elsket å være fri, men nå var han bestemt på at han ville lære.

Da Baithin kom tilbake til skolen, kunne han ikke finne Colman, ettersom helgenen fortsatt ba for ham i kapellet. Colman ønsket ikke å bli nødt til å fortelle Baithins foreldre at gutten hadde rømt, og han fryktet tanken på at noe fryktelig hadde skjedd med den lille solskinnsgutten. Så han fortsatte å be inntil han fikk det svaret han søkte, nemlig Baithin som kom til ham og ba om unnskyldning. Gutten fortalte Colman om sine eventyr i skogen og hva han hadde oppdaget. Og Colman syntes det var en så god historie at han skrev den ned akkurat som gutten fortalte den, slik at irske gutter alltid skulle huske den. Helgenen mente at den kunne hjelpe dem til å streve med sine lekser som Baithin gjorde, langsomt og med en beskjeden start, litt etter litt.

Baithin ble aldri igjen straffet for sine lekser. Alltid når han senere ble utålmodig og syntes at timene ble for lange, for harde og totalt redselsfulle, husket han den ene stauren som hadde vokst til et hus, eller den ene dråpen som hadde vokst til en dam, og dette gjorde ham tålmodig. Baithin skulle også komme til å bli prest som Colman, ikke bare i stand til å lese bøker, men også å skrive dem. Han ble like stor som sin mester. (Curtayne)

Colmans latinske biografi utgjør en del av den såkalte O’Donohue-gruppen i Codex Salmanticensis, som har blitt datert til så tidlig som 700-tallet. Det er imidlertid mange trekk ved disse biografiene som peker mot innflytelsen til de regelbundne augustinerkannikene, som foretok sin første grunnleggelse i Irland på 1130-tallet. Dette er kanskje ikke mer enn man kunne vente av en tekst i forbindelse med en kirke noen få kilometer fra Durrow, hvor augustinerprioratet ble grunnlagt på 1140-tallet av Murchadh Ua Maoil Sheachlainn, konge av Mide (irsk: Midhe; anglifisert til Meath), før sin død der i 1153. Den andre kirken som Colman var skytshelgen for, i Muckamore nær Lough Neagh i Antrim, skulle også bli sete for et augustinsk priorat.

Colmans irskspråklige biografi, en komposisjon i vers og prosa, er hovedsakelig opptatt av skjebnen til lokale familier som helt klart hadde en interesse i kirken i Lynally, inkludert den før nevnte Muintear Chuinnegáin, herskerne fra Uí Mhaoil Mhuadh i det omliggende territoriet Fir Cheall, og deres nære slektninger, Uí Dhuineachaidh. En traktat om Ceinéal Fiachach, stamfedre for Uí Mhaoil Mhuadh herskere av Fir Cheall, plasserer Colman Elo først blant deres helgener, kaller «folket i Tullamore», Uí Eideagáin og deres slektninger, som helgenens lokale hengivne, og begrenser hans innflytelsessfære til området «sør for elven Brosna». På dette tidspunktet ser forholdet mellom Durrow og Rahan ut til å ha surnet, ettersom munker fra Durrow anklages for å ha stjålet «romersk» jord fra kirkegården i Lynally, og Carthagus den yngre av Rahan lyser en forbannelse over en av de lokale familiene, bare for å få sin forbannelse omgjort av Colman.

Mot slutten av livet fikk Colman den gave å få en forutanelse av sin egen forstående død, som han inderlig ønsket, slik at han kunne legge sin sjel i sin Frelsers hender. Han følte en stor lengsel etter å bli oppløst og å være sammen med Kristus. Derfor foretok han en valfart til Clonard for at hans inderlige bønner kunne besvares foran relikviene av den hellige Finnian av Clonard (ca 470-ca 549). Da han hadde kommet til dette klosteret og mens munkene der sov, gikk han til klosterkirken hvor deres grunnlegger var blitt gravlagt, og han banken på døren og ropte: «O hellige Finnian, åpne din kirke for meg». Straks kom enten den hellige selv eller en engel og åpnet døren. Da sa Colman: «Jeg bønnfaller deg, o Finnian, om å be til Herren for meg om at jeg kan få forlate dette livet allerede i år og komme til Ham». Da svarte Finnian: «Herren har hørt dine bønner, for i dette selvsamme år skal du stige opp til himmelens rike». Da de to helgenene broderlig hadde hilst hverandre, vendte Colman tilbake til sine brødre. Da tiden for hans bortgang nærmet seg, viste det mirakuløse tegnet av et flammende kors seg på himmelen. Dette tolket munkene som et tegn på at deres hellige superior var i ferd med å avslutte sin karriere på jorden. De var knust og sørgende da han sa til dem: «Frykt ikke, mine barn, for dette er tegnet på at jeg skal dra fra dette liv».'

Da han lå på dødsleiet, kom Carthagus fra Rahan og andre munker fra landet omkring for å besøke ham. Ved deres ankomst sa Colman til dem: «Vit, mine brødre, at jeg har lagt frem mine bønner for Gud, og jeg har oppnådd fra Ham at alle som ber til meg i sin dødstime, skal få evig liv, og at alle som feirer min dødsdag, skal motta nåde». Idet han sa disse ordene, oppga han sin ånd. Det blir sagt at Colman fikk tre ønsker oppfylt av Herren. Det tredje var at hvis visdom noensinne skulle mangle på øya, skulle en vis mann alltid kunne finnes i Lynally.

Colman døde ifølge tradisjonen i Lynally den 26. september 611. Han skal da angivelig ha vært rundt 55 år gammel, men han kan ha vært alt fra 52 (Martyrologiet fra Donegal) til 56. Ulster-annalene og De fire mestrene sier at han døde i 610, mens Tigernach har 611. Etter hans død ble mirakler tilskrevet hans forbønn.

En av hans munker som tjente dem som bygde hans kirke, ble myrdet av visse røvere, men da hans legeme hadde blitt gjort klar for begravelse, la noen av hans religiøse brødre deres grunnleggers hyrdestav over hans levninger, og da sto han straks opp, levende og uskadd. Da de hellige restene av Colman hadde smuldret til støv og bare hans bein var igjen i graven, viste den hellige mannen seg i en visjon til noen av sine brødre og ønsket at hans relikvier skulle tas opp av jorden og legges i et skrin. Denne ordren ble fulgt, et passende skrin ble gjort klart og i det ble knoklene lagt med stor høytid og ære. Presteskap og folk var ved denne anledningen samlet i et stort antall. Tidlig på 1600-tallet eksisterte Colman Elos stav fortsatt som en relikvie i Lynally. Helgenens kors ble ellers påkalt som en beskyttelse mot å bli kastet av en hest.

Fra et svært tidlig tidspunkt ble denne fromme cenobiarken æret i den irske Kirken. Under hans dødsdag 26. september finner vi i det publiserte martyrologiet fra Tallaght en fest til ære for Colman av Lynally. Den er også notert i The Book of Leinster og i martyrologiet fra Donegal. Den 26. september minnes Colman av Lynally i den hellige Oengus Culdeus’ Félire med en fremstående lovtale. Colman Elo hadde et officium på ni lesninger. Hans fødsel den 3. oktober ble minnet i to martyrologier fra tidlig på 800-tallet som ble oppbevart i Tallaght, og også i en kalender fra den samme perioden oppbevart av en ire på Reichenau i Bodensjøen. Helgenens kult strakte seg også til kirkene i Skottland, inkludert Colmonell i Ayrshire og Kilcolmonell i Kintyre.

I det gamle Irland var en av de viktigste årlige begivenhetene stedets óenach, som kan oversettes med marked eller folkemøte. En óenach var en anledning for de fremste i samfunnet til å vise frem sin makt og rikdom. Der ble forretninger gjennomført og ledende konger og klerikere kunne ses. Relikvier av de ulike helgenene pleide å være utstilt for folkelig venerasjon, og anledningen ble ofte brukt til synoder, hvor større spørsmål i kirken ble løst. Området til en óenach var beskyttet gjennom immunitet fra en hver voldshandling. Å opprettholde orden under en óenach ble betraktet som et tegn på en konges autoritet, og enhver forstyrrelse var en fornærmelse mot den. For ordinære legfolk var det også en stor fest.

Den fremste óenach var den i Tailtiu, og på 800-tallet var den tredje viktigste óenach i Irland sagt å være den for Colmán Ela av Lynally. Begivenheten fant trolig sted mellom helgenens festdag 26. september og festen for hans fødsel den 3. oktober. Ikke overraskende ble begivenhetens betydning understreket i den senere irske biografien.

Den siste abbed eller superior for Lynally er registrert i 1038. Deretter er det sannsynlig at de monastiske eiendommene ble sekularisert, som det meste av monastisk eiendom på den tiden. Senere skulle kirken dukke opp som et kapell i sognet Ardnurcher (Moate), og enda senere skulle den selv få status som sogn. I dag er ruiner alt som er igjen av Colmans kirke, mens hans skrifter nå er forvist til bortgjemte akademiske publikasjoner.

Roten til navnet Colmán er Colum, og fordi den høyt elskede Kolumba av Ionas irske navn var Colum Cille, ble navnet svært utbredt og fikk en hel rekke diminutiv- og kjæleformer, blant dem Colla (Coille), Comma (Coimme), Conna (Coinne), Canna (Cainne) og Camma (Caimme, Cumma), og alle disse kunne utvides ytterligere med bruk av prefikser som mo- og do- eller suffikser som -óg, -ín og -án. Dermed oppsto former som Mocholla eller Mochuille, Mochonna eller Dochonna, Mochoinne eller Dochoinne, Mochumma, Comán, Conán og Caimin.

Navnet Colman var trolig det mest populære døpenavnet i den tidlige irske Kirken. Det fortelles i biografien om den hellige Carthagus den Yngre at da en gruppe av hans munker en gang arbeidet ved en elv, ropte den som hadde ansvaret: «Colman, kom deg ut i vannet». Straks hoppet det tolv Colman-er ut i elven! Det er 96 helgener ved dette navn i martyrologiet i Donegal, 209 i The Book of Leinster og mange andre. Holweck lister opp 71, men flere av dem er åpenbart duplikater. Om de fleste kjennes ikke annet enn navnet. Vi har med 62 helgener ved dette navn. Den mest kjente hellige Colman er Colman av Lindisfarne, men Colman Elo er også en av de betydeligste irske helgener ved dette navn.