Den hellige Baptista Varani (1458-1527)

Den hellige Baptista (it: Battista) ble født som Camilla Varani den 9. april 1458 i Camerino i provinsen Macerata i regionen Marche i Midt-Italia. Hun var eneste datter av greven av Camerino, Julius Caesar Varani [Varano; de Varanis], øverstkommanderende for den pavelige hær under pavene Nikolas V (1447-55) og Sixtus IV (1471-84), som hadde giftet seg med Johanna Malatesta, datter av Sigismund Malatesta, greve av Rimini. De fikk tre barn. Men fyrsten hadde i tillegg fem illegitime barn, som alle vokste opp ved hoffet sammen med de andre tre. Camilla var den eldste av alle barna og var resultatet av fyrstens forhold til adelskvinnen Cecchina di Mastro Giacomo.

I en alder av åtte år hørte Camilla en preken på langfredag av den salige Markus av Montegallo, en tidligere lege som ble fransiskaner og en kraftfull predikant. Mange år senere skrev hun til ham og sa at det sikkert ville overraske ham å høre at hans preken den gangen var grunnlaget for hele hennes åndelige liv. Han hadde prekt om Kristi lidelse og konkludert med å be forsamlingen om å meditere over hans lidelser hver fredag.

Camilla fulgte denne intensjonen gjennom hele utdannelsen, som inkluderte litteratur og latin, og også etter sin presentasjon i selskapslivet. Faren forventet at datteren skulle inngå et strålende ekteskap, og hun tilbrakte de tre første årene av sitt voksne liv ved farens hoff og var opptatt av slike ting som var forventet av en ung adelskvinne, «musikk, dans, klær og andre verdslige fornøyelser». På denne tiden hadde hun en tydelig aversjon mot munker og nonner og sa at hun «ikke tålte synet av dem».

Så hørte hun en preken av en annen fransiskaner, p. Frans av Urbino. Hun sier at hans ord var som lynglimt: «Disse himmelske inspirasjonene var bitrere enn galle, fordi de gikk helt mot mine naturlige tilbøyeligheter og min tilknytning til verden». Hun skrev til p. Urbino, nevnte ikke sine egne problemer men anbefalte andre mennesker til ham. Han svarte og forsikret henne om at han ville gi dem pastoral hjelp og la til: «Når det gjelder deg, mitt barn, ber jeg deg innstendig om å gjøre store anstrengelser for å bevare ditt hjertes renhet (...) Vokt deg for verdens forførelse, og kjemp for å overvinne deg selv».

Camilla avla generalskriftemål og begynte å tenke seriøst på det religiøse liv. Gradvis overga hun seg til Guds vilje, og hun skriver at «han som er blomstene på marken og liljene i dalene» ga henne «tre liljer»: Et hat til verden, en følelse av hennes egen uverdighet og en villighet til å lide. Hun hadde en eller annen form for sykdom på denne tiden, og hun aksepterte den gladelig som en gave hun kunne ofre til Kristus.

Fyrst Varani var som ventet motstander av antydningen om at hans datter skulle tre inn i ordenslivet, og han snakket til og med om å sperre henne inne for å hindre at hun skulle gå til dette skrittet. Hans vrede ble følt av alle husene til fransiskanerne og klarissene (fransiskanernes kvinnelige gren). Det tok mer enn to år å overbevise ham om at hennes kall var ekte.

Til slutt, den 14. november 1481, valgte hun et liv i fattigdom, kyskhet og lydighet, svært forskjellig fra hennes strålende familie, og hun mottok drakten hos klarissene (Ordo Sanctae Clarae – OSC) i klosteret Santa Chiara i Urbino. Hun tok navnet sr. Baptista (it: Battista). Der fikk hun straks mystiske visjoner om Kristi lidelse, og snart etter begynte hun etter forslag fra sin overordnede å skrive ned sine meditasjoner i «Lidelsene til Jesu hjerte i dødsangst».

Etter sin løfteavleggelse måtte Battista forlate Urbino. Hennes far nektet å kutte hennes bånd til familien, selv om det betydde å akseptere klarissene i sine egne territorier. Han fikk pavens godkjenning av et kloster for klarisser i Camerino, kjøpte et olivetanerkloster for egne midler og lyktes i å få Baptista overført dit sammen med flere andre klarisser fra familien Varani. Baptista kom dit sammen med ni andre søstre den 4. januar 1484 og ble abbedisse, og hun fortsatte å leve et intenst åndelig liv, hvor perioder av stor fred og kjærlighet ble fulgt av perioder av prøvelser og total fortvilelse.

Hennes skrifter fortsatte. Rundt 1488 skrev hun avhandlingen Opus de doloribus mentalibus D.N.I.C. (I dolori mentali di Gesù), «Om Vår Herres åndelige smerter» som bidro til utviklingen av andakten til Jesu Hellige Hjerte. Den ble først utgitt i Camerino i 1630. Hun skrev i 1491 en historie om sitt åndelige liv (Liber suae conversionis), som først ble utgitt i Macerata i 1624. Historien var skrevet i form av et brev til Markus av Montegallo, som hadde inspirert henne så voldsomt da hun var barn. Det er sannsynlig at Markus overtok som åndelig veileder for Baptista etter at den salige Peter Corradini av Mogliano døde i 1490. Han hadde etterfulgt Markus som provinsial for fransiskanerne i provinsen Marche. Et av hennes brev til Markus er bevart, og hun tilegnet også sin åndelige selvbiografi og sin avhandling til ham.

Rundt 1491 skrev hun en rekke instruksjoner for en spansk prest som ba henne om veiledning, om hvordan søke åndelig perfeksjon. Disse instruksjonene, Recordationes et instructiones spirituales novem, viser hvor mye skarpsindig praktisk sans og humor som ofte karakteriserer store mystikere. De fleste av hennes Epistolae spirituales ad devotas personas og Carmina pleraque latina et vulgaria er fortsatt ikke utgitt.

Til Baptistas store sorg ble hennes far og tre eldre brødre Annibale, Pirro og Venanzio myrdet i et opprør i 1502 som var fremprovosert av Cesare Borgia, sønn av den beryktede pave Alexander VI (1492-1503). Pave Julius II (1503-13) ga senere Camerino tilbake til hennes eneste overlevende bror, Giovanni Maria. Paven ga også Baptista i oppdrag å etablere et nytt hus i sin orden i Fermo. Hun ble der i rundt et år, men vendte tilbake til Camerino og fortsatte som superior til sin død.

Baptista døde på festen for Corpus Christi den 31. mai 1527 i Camerino og ble gravlagt i koret i klosterkirken. Tretti år senere ble graven åpnet og hennes legeme funnet intakt. Graven ble åpnet igjen i 1593. Legemet var da redusert til støv, men tungen var fortsatt like frisk og rød. Hun ble saligkåret den 7. april 1843 ved at hennes kult «fra uminnelige tider» (ab immemorabili) ble stadfestet av pave Gregor XVI (1831-46).

Helligkåringsprosessen ble innledet gjennom et dekret av 19. desember 1878. Men først den 20. desember 2005 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hennes «heroiske dyder», noe som signaliserte at en helligkåring var underveis. Den 19. desember 2009 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring. Hun ble helligkåret sammen med fem andre søndag den 17. oktober 2010 i St. Peter i Roma av pave Benedikt XVI. Hennes minnedag er dødsdagen 31. mai, mens hun i fransiskanerordenen minnes den 2. juni.