Den hellige Bruno (Brun, Bruns) ble født i 925 i Tyskland. Han var yngste sønn av kong Henrik I Fuglefangeren (919-36) og den hellige Mathilde. Han hadde fire søsken: Den senere konge og keiser Otto I (936-73), Gerberga (som ble gift med hertug Giselbert av Lorraine og deretter med kong Ludvig IV av Frankrike), Hedvig (som ble mor til Hugo Capet) og Henrik den Trettekjære av Bayern, far til den hellige kong Henrik II (1002-24; keiser fra 1014).
Bruno var fra fødselen bestemt for den geistlige stand. Allerede som fireåring ble han sendt til den berømte katedralskolen i Utrecht, der han ble oppdradd av blant andre biskop Baldericus (Balderich) (d. 976). Han fikk en grundig utdannelse, og allerede som barn var han svært lærevillig og hadde Prudentius som sengelektyre. I 936, da Bruno var bare elleve år gammel, døde faren og broren Otto overtok som tysk konge. I 939 hentet kongen sin fjortenårige bror til hoffet, hvor han sammen med den irske biskop Israel skulle ordne skolevesenet. I 940, da han var femten år gammel, ble han kansler ved hoffet, det vil si brorens personlige sekretær. Kort etter ble han diakonviet og overtok de berømte klostrene Corvey og Lorch som commendatorius eller som abbed in commendam. Denne irregulære forfremmelsen fikk gode resultater, ettersom de to klostrene ble reformert under Brunos ledelse. Han ble presteviet i 950.
I 951 utnevnte kong Otto sin bror til førstekansler (Erzkanzler), et embete som vanligvis ble innehatt av en erkebiskop. I dette embetet utdannet Bruno de geistlige ved hoffet. Samme år fulgte han sin bror til Italia og sto trofast ved Ottos side da hans sønn Liudolf av Schwaben og hans svigersønn Konrad av Lothringen gjorde opprør.
I 953 døde erkebiskop Wikfried av Köln, og den 9. juli 953 ble Bruno på kong Ottos foranledning valgt til erkebispestolen i Köln som Bruno I. Den 25. september 953 ble han bispeviet. Samtidig tok han adelstittelen hertug av Lorraine, etter at broren Otto avsatte hertug Konrad den Røde av Lorraine på grunn av hans opprør.
Bruno var erkebiskop i Köln fra 953 til 965. Dermed var han brorens viktigste støtte i riks- og kirkepolitiske saker og ledet den religiøse og sosiale oppbygning av Tyskland. Han så ingen konflikt mellom sine religiøse og sine verdslige embeter, og han var en dyktig statsmann og diplomat og et godt menneske. Han var den første erkebiskop av Köln som innehadde både åndelig og verdslig makt, og frem til sekulariseringen under Napoleon i 1801 forble erkebiskopene av Köln også verdslige regenter.
Bruno har også gått inn i historien som en religiøs fornyer. I løpet av sine tolv år i embetet som erkebiskop visiterte han bispedømmet regelmessig, fremmet utdannelse og moral blant presteskap og folk og grunnla flere kirker og klostre. Han ønsket å grunnlegge et benediktinerkloster i sin fødeby, og han bygde om en liten kirke utenfor bymuren som klosterets basis. Bygningen markerte begynnelsen på en ny tid for arkitekturen i Köln, og selv om byggingen av klosteret St. Pantaleon ikke begynte før femten år etter hans død, må dette vakre byggverket i romansk stil betraktes som et av de hovedverkene som Bruno etterlot seg. Han fornyet også klostrene i Cluny-reformens ånd med et sentrum i benediktinerklosteret Gorze i Øvre Lorraine. Han grunnla i Köln også stiftene Groß-St. Martin, St. Andreas og Santa Maria in Capitol. I Soest grunnla han Patroklistiftet.
Han reformerte riksklosteret Lorch i bispedømmet Mainz og brakte hoffskolen til ny blomstring – den var grunnlagt av den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800), men var for lengst forfalt. Han grunnla også kloster- og stiftsskoler. Han utvidet domkirken med et sideskip på hver side og brakte den hellige Peters stav – som den hellige biskop Maternus av Köln var brakt tilbake til livet av – og Peters lenker til Köln.
Bruno tok også personlig del i de franske statsaffærene, kalt dit i 956 av sin søster Gerberga, enke etter kong Ludvig IV d'Outremer (936-54). Under Otto Is fravær i Italia i 961-65, da han i 962 lot seg krone til tysk-romersk keiser av pave Johannes XII (955-64), var Bruno medregent sammen med erkebiskop Vilhelm av Mainz, som var hans halvbror. Da Otto var kommet tilbake til Tyskland, måtte Bruno igjen dra til Frankrike for å gjenskape freden mellom sine nevøer Lothar V (954-86) og Hugo Capet (987-96). Han klarte å forsone dem på et møte i Compiègne.
På hjemtur fra dette besøket i Frankrike ble Bruno uten varsel syk i Reims og døde der den 11. oktober 965, bare 40 år gammel. I henhold til hans uttrykkelige ønske ble hans jordiske rester ført tilbake til Köln og gravlagt i kirken i klosteret St. Pantaleon'. Han ble snart regnet som hellig, men hans kult spredte seg ikke noe særlig. En tid var den begrenset til klostret hvor hans levninger var gravlagt, men i 1870 ble den anerkjent for resten av erkebispedømmet Köln. Hans minnedag er dødsdagen 11. oktober. Han fremstilles som erkebiskop med pallium, lanse, kirkemodell og stav.
Hundre år senere kom det en mer kjent (og «større») Bruno, nemlig grunnleggeren av karteuserordenen, noe som kan føre til forvekslinger – spesielt siden han også kom fra Köln. De fleste i dag mener vel at han heller burde hatt tilnavnet «den Store», men så var han jo heller ikke bror av en keiser.