Den hellige Benedikt Revelli (d. ~900)

Den hellige Benedikt Revelli (it: Benedetto) ble født en gang i første halvdel av 800-tallet på et ukjent sted langs kysten i regionen Liguria i Nord-Italia. Som fødested nevnes Albenga, Taggia, provinsen Imperia, ved elven Argentina og Tavole nær Prelà. Han trådte inn hos benediktinerne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og ble munk i Santa Maria dei Fonti. Deretter ble han eremitt sammen med noen likesinnede på den lille øya Gallinaria (Isola d'Albenga) i Genova-bukta utenfor Albenga i den vestlige enden av den liguriske rivieraen, hvor den hellige Martin av Tours hadde levd som eneboer i fem år fra 355 til 360. Der brukte de en liten kirke viet til Jomfru Maria og St. Martin.

I 870 fikk Benedikt beskjed om at presteskap og folk i Albenga hadde valgt ham til sin biskop, og han bøyde da hodet for Guds vilje. Om hans episkopat vet vi bare at det var langt og rikt på mirakuløse helbredelser. Han døde rundt 900, langt borte fra sitt bispesete, under en reise til Genova, eller mer trolig et sted enda lenger øst. Hans legeme ble hentet med et skip og tatt fra genoveserne, som ville beholde ham i sin by, og mottatt av myndighetene og folket i havnen i Albenga. Hans legeme ble lagt over på en vogn som ble trukket av to unge okser for å føres til katedralen, hvor det hadde blitt bestemt at han skulle gravlegges. Men oksene stanset foran kirken Santa Maria de Fontibus, som ble betjent av benediktinermunker, og det var umulig å få dem til å røre seg. Dette ble sett på som et tegn på at biskopen ville gravlegges i denne kirken, noe som også skjedde.

I 1409 ble Benedikts relikvier overført til et kapell i denne kirken som var viet til ham og lagt i en marmorgrav. I 1614 kollapset den gamle kirken og det ble bygd en ny, og relikviene ble plassert i et elegant treskrin og fremstilt for de troendes venerasjon. Hans minnedag er 12. februar i Albenga, og da blir det i prosesjonen bak skrinet båret et relikvar med en arm av den hellige.

Benedikts kult skal ha blitt stadfestet av pave Gregor XVI (1831-46), men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens bok Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle hellig- og saligkårede mellom 1588 og 1999. Hans biografi1 er ikke gammel, men skrevet i andre halvdel av 1600-tallet. Forfatteren, cistercienseren Filippo Malabaila, garanterer bare at han rapporterer quae vel constans concorsque fert traditio, vel pervetustae docent picturae, vel sepulchri antiqua suggerit inscriptio.